Er det normalt å føle at livet er meningsløst?

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en fin mann og sammen har vi tre små. Og er nå godt plantet i den hektiske tidsklemma. Jeg føler vi har en slags stafett på hjemmebane, der jeg og mannen bare møter hverandre i døren. Det er ALLTID noen forpliktelser som tar opp vår tid.

Eldstemann er 8,5 og har fullt opp med sine aktiviteter. Og mellomste på 4 trenger også å bli fulgt på det hun skal, av typ allidrett, barnebursdager osv. Minstemann er 11 mnd og for liten til å være med på alt som de store syns er gøy, feks slalombakken, lekeland, svømmehallen, playdates osv.

Dette har resultert i at ALL vår tid går med til å ledsage barna på alt av aktiviteter, eller gjøre huslige gjøremål som handling, klesvask osv. Som regel er det pappaen som følger på bandytrening, fotballkamper, langrennstrener osv, mens jeg er hjemme med den/de minste og prøver å holde heimen i sjakk med rent tøy i skap og mat i kjøleskapet.

Nå kjenner jeg at dette tærer mer og mer på meg, og jeg begynner å bli ikke bare sliten, men også ganske deprimert. Livet føles helt meningsløst, da jeg aldri har noe tid for meg og ting jeg syns er gøy. Det er jobb, middag, lekser, foreldremøter, aktiviteter, matpakker, klesvask osv fra morgen til kveld. Og i helgene er det som sagt en slags stafett der jeg og mannen avløser hverandre i et forsøk på å sysselsette tre barn i ganske forskjellig alder, som ikke har felles interesser og som trenger forskjellig stimuli. Vil jo ikke at de skal sitte foran TV og nettbrett hele helgen heller, liksom.

Nå lurer jeg på om det er normalt å føle det sånn, eller om det er vi som er for mye på tilbudssiden i forhold til barna? Er det normalt at man ikke har noe tid til egenaktivitet i løpet av de første årene av barnas liv. All min alenetid går på Kiwi eller på vaskerommet.. Eller må vi bli flinkere til å si nei til barna, trappe ned aktivitetsnivået og prioritere voksentid som restaurantbesøk, lunsjer med venner i helgene, tur i skogen uten vogn osv? Hvordan gjør dere andre det?

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

Stress over lengre tid fører gjerne til en type nedstemthet som kan gi den type tanker. Er ganske normal stressreaksjon. Det er kroppen og hodet som forteller deg at du har for mye stress i livet ditt

Anonymkode: feaa1...e0a

[Gjest ThotSlayer]

Du lever jo en ganske meningsløs tilværelse uten frihet, ikke rart du føler som du gjør. Er normalt å føle seg deppa om en lever som en slave.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan ordne med barnevakt for det barnet/barna som er hjemme en helg - mens de andre er på aktiviteter. Så får du litt egentid for deg selv eller ute med venner. Det er ganske vanlig at småbarnsforeldre har barnevakt, enten det er besteforeldre eller noen andre

Anonymkode: 206d4...bab

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gift med en fin mann og sammen har vi tre små. Og er nå godt plantet i den hektiske tidsklemma. Jeg føler vi har en slags stafett på hjemmebane, der jeg og mannen bare møter hverandre i døren. Det er ALLTID noen forpliktelser som tar opp vår tid.

Eldstemann er 8,5 og har fullt opp med sine aktiviteter. Og mellomste på 4 trenger også å bli fulgt på det hun skal, av typ allidrett, barnebursdager osv. Minstemann er 11 mnd og for liten til å være med på alt som de store syns er gøy, feks slalombakken, lekeland, svømmehallen, playdates osv.

Dette har resultert i at ALL vår tid går med til å ledsage barna på alt av aktiviteter, eller gjøre huslige gjøremål som handling, klesvask osv. Som regel er det pappaen som følger på bandytrening, fotballkamper, langrennstrener osv, mens jeg er hjemme med den/de minste og prøver å holde heimen i sjakk med rent tøy i skap og mat i kjøleskapet.

Nå kjenner jeg at dette tærer mer og mer på meg, og jeg begynner å bli ikke bare sliten, men også ganske deprimert. Livet føles helt meningsløst, da jeg aldri har noe tid for meg og ting jeg syns er gøy. Det er jobb, middag, lekser, foreldremøter, aktiviteter, matpakker, klesvask osv fra morgen til kveld. Og i helgene er det som sagt en slags stafett der jeg og mannen avløser hverandre i et forsøk på å sysselsette tre barn i ganske forskjellig alder, som ikke har felles interesser og som trenger forskjellig stimuli. Vil jo ikke at de skal sitte foran TV og nettbrett hele helgen heller, liksom.

Nå lurer jeg på om det er normalt å føle det sånn, eller om det er vi som er for mye på tilbudssiden i forhold til barna? Er det normalt at man ikke har noe tid til egenaktivitet i løpet av de første årene av barnas liv. All min alenetid går på Kiwi eller på vaskerommet.. Eller må vi bli flinkere til å si nei til barna, trappe ned aktivitetsnivået og prioritere voksentid som restaurantbesøk, lunsjer med venner i helgene, tur i skogen uten vogn osv? Hvordan gjør dere andre det?

Anonymkode: 44733...4a4

Det er normalt å føle det slik. Jeg har 2 barn og to bonus barn, å føler hverdagene går til ting som er lite spennende. Det er liksom ikke så mye å glede seg til. Alt er igrunn bare stress. Tenkte på dette igår, tenk om jeg er deprimert? Tenk om det plutselig blir så stress å leve at jeg går negative tanker om alt? 

Heldigvis går det opp og ned. Det viktige er å sette av litt kjæreste tid også. For eks på kveldene, når barna er lagt. Man må jo kose seg også. 

Hilsen ei som kun har levd et voksenliv med barn i bildet. (Jeg er 30)

Anonymkode: a12fc...533

[AnonymBruker]

Jeg ville kuttet aktiviteter for fireåringen. Er det nødvendig allerede da? Jeg har barn på 1 og 3 og var ikke klar over at vi skulle i gang med aktivteter allerede neste år? Syns de fleste sier at man ikke trenger det før barna begynner på skolen. At det er mer enn nok for en fireåring å gå i barnehagen (om barnet går der da).

Anonymkode: 8d9ee...afd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kan ordne med barnevakt for det barnet/barna som er hjemme en helg - mens de andre er på aktiviteter. Så får du litt egentid for deg selv eller ute med venner. Det er ganske vanlig at småbarnsforeldre har barnevakt, enten det er besteforeldre eller noen andre

Anonymkode: 206d4...bab

 

Ja, vi burde nok bli flinkere til å ordne barnevakt. Men mine foreldre blir veldig slitne av å passe de to minste, så jeg syns det er vanskelig å be dem være barnevakt for at jeg skal få alenetid, liksom. Har sagt til dem at jeg er ekstremt sliten for tiden, og når de da ikke tilbyr seg å hjelpe til så syns jeg det er vanskelig å spørre om hjelp..

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er normalt å føle det slik. Jeg har 2 barn og to bonus barn, å føler hverdagene går til ting som er lite spennende. Det er liksom ikke så mye å glede seg til. Alt er igrunn bare stress. Tenkte på dette igår, tenk om jeg er deprimert? Tenk om det plutselig blir så stress å leve at jeg går negative tanker om alt? 

Heldigvis går det opp og ned. Det viktige er å sette av litt kjæreste tid også. For eks på kveldene, når barna er lagt. Man må jo kose seg også. 

Hilsen ei som kun har levd et voksenliv med barn i bildet. (Jeg er 30)

Anonymkode: a12fc...533

Blir lite kjærestetid her, altså. 8-åringen legger seg kl. 21 og babyen står opp kl. 6. Så hvis jeg skal fungere sånn nogenlunde så må jeg legge meg senest kl. 22.30. Så det blir maks en time om kvelden der ingen av barna er våkne, og da bruker vi ofte tiden til å koordinere morgendagens aktiviteter osv. Her kan vi helt klart bli flinkere!

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville kuttet aktiviteter for fireåringen. Er det nødvendig allerede da? Jeg har barn på 1 og 3 og var ikke klar over at vi skulle i gang med aktivteter allerede neste år? Syns de fleste sier at man ikke trenger det før barna begynner på skolen. At det er mer enn nok for en fireåring å gå i barnehagen (om barnet går der da).

Anonymkode: 8d9ee...afd

Ja, hun går i naturbarnehage så er masse ute der. Det er ikke så mye aktiviteter for henne, annet enn allidrett én gang i uken. Så hun er egentlig mest slitsom å ha med å gjøre i helgene, da hun blir fullstendig koko bananas slitsom hvis hun ikke får brukt seg litt. Og kan jo ikke sende henne alene på lekeplassen heller, akkurat..

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

Orket ikke lese alt, men du har valgt å få 3 barn, med få år mellom. Mamma fikk 4. Meg, min bror 4 år etterpå. Når keg var 11 fikk hun en, og når jeg var 18 fikk hun siste. Hun har også blitt låst til hjemmet. 

Anonymkode: afff2...d58

[Gjest BearMama]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, vi burde nok bli flinkere til å ordne barnevakt. Men mine foreldre blir veldig slitne av å passe de to minste, så jeg syns det er vanskelig å be dem være barnevakt for at jeg skal få alenetid, liksom. Har sagt til dem at jeg er ekstremt sliten for tiden, og når de da ikke tilbyr seg å hjelpe til så syns jeg det er vanskelig å spørre om hjelp..

 

Blir lite kjærestetid her, altså. 8-åringen legger seg kl. 21 og babyen står opp kl. 6. Så hvis jeg skal fungere sånn nogenlunde så må jeg legge meg senest kl. 22.30. Så det blir maks en time om kvelden der ingen av barna er våkne, og da bruker vi ofte tiden til å koordinere morgendagens aktiviteter osv. Her kan vi helt klart bli flinkere!

Anonymkode: 44733...4a4

Mulighet for fast barnevakt noen ganger i mnd(du kan leie noen som har overskudd og energi til det) og leie inn noen til å rengjøre så frigir du en god del tid som du kan bruke på deg selv.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Orket ikke lese alt, men du har valgt å få 3 barn, med få år mellom. Mamma fikk 4. Meg, min bror 4 år etterpå. Når keg var 11 fikk hun en, og når jeg var 18 fikk hun siste. Hun har også blitt låst til hjemmet. 

Anonymkode: afff2...d58

Koselig svar da. 🙄

Hva skjedde med «hvis du ikke har noe hyggelig å si så kan du la være å si noe i det hele tatt»? Men det gjelder kanskje ikke her på KG.

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Koselig svar da. 🙄

Hva skjedde med «hvis du ikke har noe hyggelig å si så kan du la være å si noe i det hele tatt»? Men det gjelder kanskje ikke her på KG.

Anonymkode: 44733...4a4

Nei det gjelder ikke på kg. Er du ny her? Du burdte fått med deg såpass. Men dette var ikke for å være utrivelig i det hele tatt, men folk her skal alltid ta alt i verste mening. Hun er et bevis på at denne familieidyllen ikke eksisterer. I hvertfal for svært få. Det er stress, kjas, jag og mas..

Anonymkode: afff2...d58

[Hentacruel]

Hvis du føler livet ditt er meningsløst så kan det hende du har rett. 

[Gjest RødeFare]

La pappaen ordne leggingen en kveld og ta deg en tur på kino eller teater. Alene eller med noen gode venner. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det gjelder ikke på kg. Er du ny her? Du burdte fått med deg såpass. Men dette var ikke for å være utrivelig i det hele tatt, men folk her skal alltid ta alt i verste mening. Hun er et bevis på at denne familieidyllen ikke eksisterer. I hvertfal for svært få. Det er stress, kjas, jag og mas..

Anonymkode: afff2...d58

Herregud. Jeg er ikke helt ny her, men har åpenbart ikke lest nok til å vite hvordan det fungerer her inne. Trodde dette var et forum der man kunne lufte tanker og få betraktninger fra likesinnede. Var overhode ikke klar over at å åpne seg her inne var som å stikke armen inn i et krokodillegap og håpe på det beste.

»Du kan skylde deg sjæl» meldinger er det siste jeg trenger, så derfor trekker jeg meg ut herfra uten å se meg tilbake.

Tusen takk til dere som kom meg gode og konstruktive tilbakemeldinger.

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Orket ikke lese alt, men du har valgt å få 3 barn, med få år mellom. Mamma fikk 4. Meg, min bror 4 år etterpå. Når keg var 11 fikk hun en, og når jeg var 18 fikk hun siste. Hun har også blitt låst til hjemmet. 

Anonymkode: afff2...d58

 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Koselig svar da. 🙄

Hva skjedde med «hvis du ikke har noe hyggelig å si så kan du la være å si noe i det hele tatt»? Men det gjelder kanskje ikke her på KG.

Anonymkode: 44733...4a4

Men det er jo faktisk det livet man velger når man velger å få masse unger, da.

Er det noen år i mellom første og siste så er man i praksis låst i mange, mange år, for det er jo barna og familien som er viktigst her i samfunnet, og det andre folk legger vekt på, hvor flink man er med å inrette seg etter barna, og setter seg selv til side.

Jeg sier ikke at jeg syns det er riktig, men det er uansett sånn det er.

Man slutter å eksistere som egen person det øyeblikket man får barn, da eksisterer man kun for å serve barna.

Og når de er blitt store nok til at de kanskje flytter ut og slikt, så har man i mellomtiden glemt hvordan man skal være seg selv.

Velkommen til livet. Det ER meningsløst, sett bort i fra reproduksjonsbiten.

Anonymkode: b034a...388

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men trodde du at det ikke skulle ta noe tid å ha 3 barn? Du kunne stoppet på 1.

Har selv 2, ja det er mye jobb til tider. Man kommer inn i tredemøllelivet, der alt går på repeat hver uke. Men det blir bedre når de bli eldre. Sørg for å ha korte øyeblikk sammen med mannen, bare 10min timeout med kos og nærhet.

Er veldig opptatt av valg i livet selv, barn er noe man velger selv. Å ha 3 er stor oppgave, men helt frivillig.

Anonymkode: 27513...6c9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnskyld meg, men trodde du at det ikke skulle ta noe tid å ha 3 barn? Du kunne stoppet på 1.

Har selv 2, ja det er mye jobb til tider. Man kommer inn i tredemøllelivet, der alt går på repeat hver uke. Men det blir bedre når de bli eldre. Sørg for å ha korte øyeblikk sammen med mannen, bare 10min timeout med kos og nærhet.

Er veldig opptatt av valg i livet selv, barn er noe man velger selv. Å ha 3 er stor oppgave, men helt frivillig.

Anonymkode: 27513...6c9

 

Åja, beklaaager. Var ikke klar over at frivillige valg man tar i livet ikke får lov å medføre at man innimellom kan føle seg utilstrekkelig. Jesus, det må være deilig å sitte så godt på den høye hesten din. Håper for din del at du ikke er så nedlatende og bedrevitende i real life.

Jeg har da vel aldri sagt at jeg ikke selv har satt meg i denne situasjonen. Men det betyr vel ikke at det ikke er lov å føle seg overveldet og spørre om dette er normalt. Mener du i fullt alvor at det ikke er lov å føle seg sliten av annet enn uforskyldte ting?

Anonymkode: 44733...4a4

[AnonymBruker]

Skjønner at du føler deg overveldet, dette er grunnen til at jeg kun har to barn, og de fikk jeg med 6 års mellomrom.. 

Jeg må ha et liv selv også. I dag er de 10 og 16, og jeg kan trene/ gjøre andre ting innimellom.

Anonymkode: 5b0b1...43d

[Nettmamma85]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gift med en fin mann og sammen har vi tre små. Og er nå godt plantet i den hektiske tidsklemma. Jeg føler vi har en slags stafett på hjemmebane, der jeg og mannen bare møter hverandre i døren. Det er ALLTID noen forpliktelser som tar opp vår tid.

Eldstemann er 8,5 og har fullt opp med sine aktiviteter. Og mellomste på 4 trenger også å bli fulgt på det hun skal, av typ allidrett, barnebursdager osv. Minstemann er 11 mnd og for liten til å være med på alt som de store syns er gøy, feks slalombakken, lekeland, svømmehallen, playdates osv.

Dette har resultert i at ALL vår tid går med til å ledsage barna på alt av aktiviteter, eller gjøre huslige gjøremål som handling, klesvask osv. Som regel er det pappaen som følger på bandytrening, fotballkamper, langrennstrener osv, mens jeg er hjemme med den/de minste og prøver å holde heimen i sjakk med rent tøy i skap og mat i kjøleskapet.

Nå kjenner jeg at dette tærer mer og mer på meg, og jeg begynner å bli ikke bare sliten, men også ganske deprimert. Livet føles helt meningsløst, da jeg aldri har noe tid for meg og ting jeg syns er gøy. Det er jobb, middag, lekser, foreldremøter, aktiviteter, matpakker, klesvask osv fra morgen til kveld. Og i helgene er det som sagt en slags stafett der jeg og mannen avløser hverandre i et forsøk på å sysselsette tre barn i ganske forskjellig alder, som ikke har felles interesser og som trenger forskjellig stimuli. Vil jo ikke at de skal sitte foran TV og nettbrett hele helgen heller, liksom.

Nå lurer jeg på om det er normalt å føle det sånn, eller om det er vi som er for mye på tilbudssiden i forhold til barna? Er det normalt at man ikke har noe tid til egenaktivitet i løpet av de første årene av barnas liv. All min alenetid går på Kiwi eller på vaskerommet.. Eller må vi bli flinkere til å si nei til barna, trappe ned aktivitetsnivået og prioritere voksentid som restaurantbesøk, lunsjer med venner i helgene, tur i skogen uten vogn osv? Hvordan gjør dere andre det?

Anonymkode: 44733...4a4

Hei. 

Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg begynner også å føle meg deprimert, og vet ikke hvor lenge jeg klarer å stå dette endeløse stresset. 

Har dessverre få tips til deg, men følger tråden for tips. 

Eneste jeg kan nevne vi har gjort av grep;

- handler på nett og får matvarer levert på døra hver uke 

- har vaskehjelp annenhver uke 

- har barna på overnatting hos besteforeldre ca. en lørdag i måneden og finner på noe sammen, for eks. kino/middag. 

Likevel hjelper dette så lite 😫

Lykke til, håper du får mange gode råd i tråden 💐