Vennskap på randen (langt)

[AnonymBruker]

Føler meg litt dum som skriver her.. Men må bare lufte noe og høres andre tanker.

Vi er noen venninner som er nærmere 40 enn 30 (aldersmessig altså 😉). Nå har nesten alle av oss fått barn og lever det mange vil kalle A4 liv. Dagene FLYR avgårde så vi har ikke rukket å møtes noe særlig det siste året. 3 av oss fødte førstemann i fjor så det har vært veldig hektisk på hjemmefronten hos oss. En i denne gjengen har ikke barn (eget valg) og jeg merker at det har skjedd en del mellom vår relasjon. Jeg vet at personen sliter litt psykisk og når jeg har forsøkt å ta opp temaet forsiktig (på tomannshånd) så er det tydelig at hun ikke vil snakke om det så jeg har latt det ligge. Sender av og til en melding når jeg merker at hun kanskje har det litt tungt hvor jeg forsøker å oppmuntre henne og fortelle henne at jeg er glad i henne. Jeg har selv slitt psykisk så håper jeg kan gi litt støtte.

Uansett. Som jeg skrev over her så møtes vi sjeldent fordi det klaffer ofte dårlig, alltid er det noen som skal noe annet og slik tror jeg det ofte er blandt andre vennegjenger også i denne alderen og livssituasjonen. Dette er noe som tydeligvis irriterer den ene i gjengen fordi hun nå har begynt å avslå alt av invitasjoner/forslag med korte beskjeder om at hun ikke kan. Ingen forklaring. Samtidig så sender hun snap av at hun er på andre sosiale arrangementer. Dette er jo også helt greit. Men når jeg da responderer med f.eks; kos deg eller noe så får jeg til svar at ja det skal hun og at hun orket ikke invitere noen av sine venner fordi det blir så mye styr (jeg kan ikke da men kan da men da kan ikke du men du kan noen timer senere...logistikken går sjeldent opp, tror det er det hun sikter til) .ja hva svarer man da? Jeg svarte bare jeg hadde forståelse for det.

Altså, jeg skjemmes..Vi fremstår sikkert som en gjeng fjortiser. Og jeg er lei for det om DU gjenkjenner denne historien og vet at det er deg det er snakk om..

Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg har sagt til henne at jeg er lei for at vi møtes sjeldent men at det virkelig er vanskelig. Jeg er også stort sett alene med en baby da far jobber på en annen kant av landet så tiden strekker ikke så godt til. Og jeg vet at hun kjeder seg enormt om det blir babysnakk så jeg forsøker å ikke legge opp til det når vi en sjelden gang møtes alle eller bare jeg og hun.

Hvor vil jeg med alt dette? Jeg føler jo at jeg forsøker å gjøre en slags innsats for vennskapet selv om jeg kanskje ikke har anledning til å møtes så ofte. Og så får jeg tilbake at hun ikke orker å invitere venner fordi det blir bare styr. Jeg er jo din venn tenker jeg. Du sier at du ikke orker å invitere meg fordi det blir styr. Jeg skjønner liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Er vennskapet vårt der nå da at vi utelukker å invitere fordi vi blir bare oppgitte over den andre parten? Hva er det å bygge videre på da tenker jeg?

Blir irritert på meg selv fordi jeg legger AAAALT for mye i ting. Ser jo det nå når jeg skriver her. Poster det allikevel. Tanker og eller erfaringer rundt dette setter jeg stor pris på 😊

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

Har lest over innlegget ett par ganger og må presisere noe. Jeg blir ikke sjalu eller lei meg fordi hun er med andre folk og gjør sine ting. Jeg føler vel mer at hun er ute etter å få en reaksjon ved å gjøre det slik. Og det er det jeg synes er litt sårt kjenner jeg. Altså at man med viten og vilje gjør andre oppmerksommme på at du ble ikke invitert fordi det blir så mye styr. 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

Jeg er litt kynisk, så jeg tenker "let her go". Mammarollen forandrer oss, og i noen år er vi kanskje ikke like attraktive å henge med. Småbarnsmødre tiltrekkes andre småbarnsmødre, og barnløse venninner forsvinner etterhvert fra radaren. Jeg var første i min venninnegjeng til å gifte meg og få barn, og selv om jeg fortsatt prøvde å henge med venninnene, innså vi vel alle at mitt liv hadde endret seg til noe annet enn hva de hadde. Da mitt andre barn kom året etter førstemann, hadde jeg mistet kontakt med alle. Og det gikk begge veier, for jeg orket ikke å ta initiativet til å treffe folk som så tydelig ikke ønsket kontakt med meg lenger. Fikk nye venninner som også hadde barn, og trivdes greit med det.

Nå, ti år senere, henger jeg helt bevisst med barnløse venninner. Et par av dem fra min gamle gjeng har fortsatt ikke barn, og dem trives jeg godt med. Å henge med småbarnsmødre når jeg selv har store barn er ikke interessant for meg. Jeg er for lengst ute av småbarnsboblen, og har absolutt ikke lyst til å gjenoppleve den tiden gjennom venninner. Har hatt mødre på besøk her hjemme, og får helt fnatt av krabbete, klissete og grisete småbarn som setter labbene sine på store vindusflater, nye sofaer og rene gulv. Den tiden er jeg ferdig med, og jeg trenger ikke mer av det. Så beklager, det er kynisk, men jeg velger bort venninner med småbarn. Og kanskje det er det din venninne har gjort også?

Anonymkode: 238c7...75d

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt kynisk, så jeg tenker "let her go". Mammarollen forandrer oss, og i noen år er vi kanskje ikke like attraktive å henge med. Småbarnsmødre tiltrekkes andre småbarnsmødre, og barnløse venninner forsvinner etterhvert fra radaren. Jeg var første i min venninnegjeng til å gifte meg og få barn, og selv om jeg fortsatt prøvde å henge med venninnene, innså vi vel alle at mitt liv hadde endret seg til noe annet enn hva de hadde. Da mitt andre barn kom året etter førstemann, hadde jeg mistet kontakt med alle. Og det gikk begge veier, for jeg orket ikke å ta initiativet til å treffe folk som så tydelig ikke ønsket kontakt med meg lenger. Fikk nye venninner som også hadde barn, og trivdes greit med det.

Nå, ti år senere, henger jeg helt bevisst med barnløse venninner. Et par av dem fra min gamle gjeng har fortsatt ikke barn, og dem trives jeg godt med. Å henge med småbarnsmødre når jeg selv har store barn er ikke interessant for meg. Jeg er for lengst ute av småbarnsboblen, og har absolutt ikke lyst til å gjenoppleve den tiden gjennom venninner. Har hatt mødre på besøk her hjemme, og får helt fnatt av krabbete, klissete og grisete småbarn som setter labbene sine på store vindusflater, nye sofaer og rene gulv. Den tiden er jeg ferdig med, og jeg trenger ikke mer av det. Så beklager, det er kynisk, men jeg velger bort venninner med småbarn. Og kanskje det er det din venninne har gjort også?

Anonymkode: 238c7...75d

Takk for innspill!

Jeg er så utrolig følsom av meg. Alt har liksom en affeksjonsverdi (dårlig på å ordlegge meg her..) så jeg synes det er leit å la et 30 år gammelt vennskap visne. Samtidig så trengs det jo to stykker som sammen drar lasset om jeg kan si det slik og om den ene ikke vil så kan jo ikke jeg tvinge henne.

Jeg tror ikke det at vi har barn i seg selv har ført til at hun eventuelt kutter oss (meg) ut. Men det er nok en medvirkende årsak. Hadde jeg ikke hatt barn har jeg hatt anlednig til å være sosial når som helst nesten. 

Jeg skulle nok vært litt mer kynisk av meg og ikke ha så mye følelser innblandet. Isteden så tenker jeg hele tiden hva jeg burde gjøre, hva jeg skulle ha gjort isteden og hva jeg kunne ha gjort annerledes. 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

Men drar du noe av lasset i vennskapet da? Gjør du det lille ekstra for å møtes innimellom? 

Mange jeg kjenner legger det å møte venner nederst på prioritetslista, det er noe de gjør når det ikke påvirker noe annet i livet, altså mannen er uansett hjemme med ungene, alt husarbeidet er gjort etc. Eller er det ok for deg å drite i husvasken, gubben og ungene på en lørdag og heller gå på shopping og kafe en gang i blant?

Venner ønkser også å føle at de er prioritert innimellom. Ikke hver gang, men av og til er det faktisk ok å vite at noen velger et kafebesøk med deg foran alt annet en burde heller gjøre...

Anonymkode: d8f26...2e0

[AnonymBruker]

Som den eneste i vennegjengen uten barn så kan jeg si at det nok er like vanskelig for henne som for deg. At hun har valgt å ikke få barn er ikke nødvendigvis fordi hun ikke vil. Kan være mange grunner til det.

Når man plutselig er den eneste uten barn forandres gjerne hennes liv like mye som for de som har fått barn. Alt dreier seg plutselig om disse barna og ingenting blir som før. Forståelig selvfølgelig til en viss grad, men også frustrerende for oss som plutselig har «mistet» vennene våre. Og når det blir eviglang samtale på melding feks om å finne et enkelt tidspunkt for å møtes, ja så skjønner jeg at hun ikke gidder.  Man føler seg som en absolutt siste prioritet. Skjønner utrolig godt at hun har behov for å sosialisere med andre som kanskje ikke har barn, eller hvor barna er eldre.. 

Anonymkode: 6b2e5...d95

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men drar du noe av lasset i vennskapet da? Gjør du det lille ekstra for å møtes innimellom? 

Mange jeg kjenner legger det å møte venner nederst på prioritetslista, det er noe de gjør når det ikke påvirker noe annet i livet, altså mannen er uansett hjemme med ungene, alt husarbeidet er gjort etc. Eller er det ok for deg å drite i husvasken, gubben og ungene på en lørdag og heller gå på shopping og kafe en gang i blant?

Venner ønkser også å føle at de er prioritert innimellom. Ikke hver gang, men av og til er det faktisk ok å vite at noen velger et kafebesøk med deg foran alt annet en burde heller gjøre...

Anonymkode: d8f26...2e0

Ja jeg spør innimellom om vi skal møtes. Nei det skjer ikke like ofte som før. Jeg husker jeg bemerket til mannen min før jul at de gangene jeg hadde møtt venninna mi de siste 6 mnd var etter mitt initiativ. Som sagt så er det heller ikke lett å være spontan med en liten baby og en mann som jobber på andre kanten av landet og dette har jeg jo sagt til henne (type sorry at jeg ikke er like spontan og at det passer dårligere nå for tiden) Jeg skal innrømme at en slik livsstil har ført til at helgene hvor vi alle er hjemme har derfor blitt litt hellige. Og med en baby som våkner annenhver time på natten så er jeg temmelig utslitt på dagene. 

Jeg har derfor spøkt med henne litt om dette og sagt at det er jo for en periode, vi kan vel ta en øl om 18 år 😉 Det er jo selvfølgelig tull.

Nei jeg tror det handler om at folk uten barn og folk med små barn lever såpass forskjellige liv og man har ulike behov og forventninger (finnes selvfølgelig unntak). Noen er da mer kyniske og noen forsøker å tviholde på vennskapet av følelsesmessige grunner.

Jeg forventer vel for mye som tenker at det bør være innenfor å prioritere familien nå fremfor venner og at dette bør være ok. Jeg forsømmer ikke vennskapet av den grunn. Som sagt så sender jeg meldinger og jeg tar initiativ til å møtes selv om det ikke er like ofte som før.

 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som den eneste i vennegjengen uten barn så kan jeg si at det nok er like vanskelig for henne som for deg. At hun har valgt å ikke få barn er ikke nødvendigvis fordi hun ikke vil. Kan være mange grunner til det.

Når man plutselig er den eneste uten barn forandres gjerne hennes liv like mye som for de som har fått barn. Alt dreier seg plutselig om disse barna og ingenting blir som før. Forståelig selvfølgelig til en viss grad, men også frustrerende for oss som plutselig har «mistet» vennene våre. Og når det blir eviglang samtale på melding feks om å finne et enkelt tidspunkt for å møtes, ja så skjønner jeg at hun ikke gidder.  Man føler seg som en absolutt siste prioritet. Skjønner utrolig godt at hun har behov for å sosialisere med andre som kanskje ikke har barn, eller hvor barna er eldre.. 

Anonymkode: 6b2e5...d95

Det er hennes eget valg å ikke få barn. Jeg har kjent henne i 30 år og hun har så lenge jeg kan huske vært bastant på at hun ikke ville ha barn. 

Jeg får vel bare innse at man ikke kan holde på venner selv om man har kjent dem hele livet. Vennskap tåler tydeligvis ikke endringer i de enkeltes livssituasjoner. Så får jeg forsøke å innse at dette skjer hele tiden og ikke noens feil. For jeg føler at jeg burde ha dårlig samvittighet. At jeg burde gjort mer. Samtidig så har jeg jo forsøkt og unnskyldt meg for den lille tiden jeg har til disposisjon. 

Jeg kjenner at jeg sliter meg selv ut med tanker og det at jeg er så følelsesmessig knyttet til folk jeg har kjent så lenge. 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner utrolig godt at hun har behov for å sosialisere med andre som kanskje ikke har barn, eller hvor barna er eldre.. 

Anonymkode: 6b2e5...d95

Og det er helt greit at hun gjør. Som jeg skrev lengre opp her så er det ikke der problemet ligger. Det er måten det blir gjort på som jeg føler er litt sårt. Når hun sender snap av at hun er på en fest og jeg svarer at hun må kose seg så får jeg tilbake at ja det skal hun og at hun ikke orket å invitere sine venner for det blir så mye styr. Da begynner jeg med en gang å stille spørmål ved hva jeg har gjort som fortjener å få en slik respons. Men som sagt så styres jeg lett av mine følelser og mulig jeg burde bare riste det av meg og ikke tenke mer på det. Hun føler seg tydeligvis urettferdig behandlet, jeg føler jeg har opptredd ok ovenfor henne så da står vi her.

 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

Noen venner er for perioder og jeg tenker at det er tid for å sleppe henne. Hvor interessant er hun for den fasen dere er i nå? Hun kan ikke forstå og dele det. Vi hadde ei singel venninne uten barn som vi slapp varsomt ut. Hun kunne ikke følge resten av oss, og nå sitter hun i en leilighet med godt betalt jobb og er aleine og snart 40. Kan ikke skjønne at hun ikke bare fant seg noen og slo følge med oss

Anonymkode: e389e...150

[AnonymBruker]

Jeg må si at måten mange av dere med barn snakker om vennskap med barnløs på, så kan jeg godt forstå at dere blir dumpa... Det er helt fremmed for meg å skulle kutte et vennskap med en gammel venninne fordi hun velger å være barnløs og fordi jeg innbiller meg at det å få barn på magsisk gjør det umulig å ha noe felles med andre enn mennesker med unger på samme alder... Slike mennesker er uten tvil noen av de kjedeligste og minst interessante folkene jeg treffer og tilhører som regel gruppen "som ikke forstår det...."

Min frivillige barnløse barndomsvenninne er min venninne til tross ulike livssituasjoner, ikke på grunn av...

Anonymkode: d8f26...2e0

[AnonymBruker]

Skjønner godt at venninna di blir oppgitt. Skulle tro at det å få barn innebar at man var i hussarrest. Hvorfor kan du ikke være med folk fordi om du har barn? Er jo ikke verre enn at hun kommer hjem til deg, blir med deg på trilletur osv. Så små barn sover jo også en del på dagen, der man til og med kan få plass til venninnetid fordi babier ikke engang krever oppmerksomhet hele tiden siden de sover en del.

Anonymkode: 6cfd1...efd

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen venner er for perioder og jeg tenker at det er tid for å sleppe henne. Hvor interessant er hun for den fasen dere er i nå? Hun kan ikke forstå og dele det. Vi hadde ei singel venninne uten barn som vi slapp varsomt ut. Hun kunne ikke følge resten av oss, og nå sitter hun i en leilighet med godt betalt jobb og er aleine og snart 40. Kan ikke skjønne at hun ikke bare fant seg noen og slo følge med oss

Anonymkode: e389e...150

Lol. Du må respektere hennes livsvalg, festlig at du mener hun burde «slått følge» med dere. Det er helt ok at andre ønsker noe enn deg. 

Anonymkode: 2ab44...d15

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må si at måten mange av dere med barn snakker om vennskap med barnløs på, så kan jeg godt forstå at dere blir dumpa... Det er helt fremmed for meg å skulle kutte et vennskap med en gammel venninne fordi hun velger å være barnløs og fordi jeg innbiller meg at det å få barn på magsisk gjør det umulig å ha noe felles med andre enn mennesker med unger på samme alder... Slike mennesker er uten tvil noen av de kjedeligste og minst interessante folkene jeg treffer og tilhører som regel gruppen "som ikke forstår det...."

Min frivillige barnløse barndomsvenninne er min venninne til tross ulike livssituasjoner, ikke på grunn av...

Anonymkode: d8f26...2e0

?? Har du i det hele tatt lest innlegene mine? Det er jeg som har fått barn og det er jo hun som nå ser ut til å ikke være intr i å ha så mye kontakt. Jeg synes jo det er sårt at det virker som om vennskapet tar slutt fordi jeg har fått barn men jeg kan jo ikke tvinge henne til å være venninnen min heller.

Jeg har beklaget til henne at jeg ikke har så mye fritid lengre. Jeg har sagt at dette er for en periode for å gjøre henne bevisst på at jeg også tenker på dette.Jeg har ingenting imot det at hun ikke vil ha barn. Du må ha misforstått fullstendig det jeg skriver. 

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

Det er mye styr med småbarnsforeldre, sånn er det liksom bare. Små barn tar overraskende mye plass og det føles som om man besøker babyen og ikke mammaen når all fokus blir på baby. Kanskje møtes ute isteden og gå tur, da er baby i vogna og litt mere "på avstand" 

Anonymkode: 7f945...6a1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt at venninna di blir oppgitt. Skulle tro at det å få barn innebar at man var i hussarrest. Hvorfor kan du ikke være med folk fordi om du har barn? Er jo ikke verre enn at hun kommer hjem til deg, blir med deg på trilletur osv. Så små barn sover jo også en del på dagen, der man til og med kan få plass til venninnetid fordi babier ikke engang krever oppmerksomhet hele tiden siden de sover en del.

Anonymkode: 6cfd1...efd

Har du barn selv? Da vet du vel kanskje også at barn er veeeeldig ulike? Her fikk vi en baby som ALDRI sov. Det har bedret seg men fremdeles så sover han 30 minutter om gangen på dagtid og han våkner så og si hver 2.time på natten. Så nei, så små barn sover nødvendigvis ikke en del på dagtid. Og i tillegg har det vært enormt utfordrende da babyen vår hyler i vogn, i bilstol OG i bæresele. Nevnte jeg mannen jobber på en annen kant av landet og vi sees kun noen helger? Jeg er stort sett alene med babyen så nei det er ikke bare bare. Og dette har jeg fortalt min venninne selvfølgelig. Og når jeg da kommer meg på trilletur en gang i ny og ne som er som regel rundt 11tiden på dagen, ja da lå som regel venninna mi og sov enda...ja for jeg har da spurt om hun ville være med. Jeg kunne selvfølgelig spurt hver gang men det gjorde jeg ikke fordi trilleturen var veldig sporadiske..

Og jeg har ikke sagt at jeg ikke kan være med folk bare fordi jeg fikk barn. Det jeg derimot savner er at ting kan gå litt begge veier. Jeg innretter meg litt og den andre parten innretter seg litt. Jeg kan jo legge til at jeg fulgte henne rundt på en søker-jobb-runde for noen mnd siden fordi hun ikke taklet å gjøre det alene så å bli fremstilt som en som ikke gjør noen ting for vennskapet er i mine øyne feil.

Anonymkode: 00cfc...264

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du barn selv? Da vet du vel kanskje også at barn er veeeeldig ulike? Her fikk vi en baby som ALDRI sov. Det har bedret seg men fremdeles så sover han 30 minutter om gangen på dagtid og han våkner så og si hver 2.time på natten. Så nei, så små barn sover nødvendigvis ikke en del på dagtid. Og i tillegg har det vært enormt utfordrende da babyen vår hyler i vogn, i bilstol OG i bæresele. Nevnte jeg mannen jobber på en annen kant av landet og vi sees kun noen helger? Jeg er stort sett alene med babyen så nei det er ikke bare bare. Og dette har jeg fortalt min venninne selvfølgelig. Og når jeg da kommer meg på trilletur en gang i ny og ne som er som regel rundt 11tiden på dagen, ja da lå som regel venninna mi og sov enda...ja for jeg har da spurt om hun ville være med. Jeg kunne selvfølgelig spurt hver gang men det gjorde jeg ikke fordi trilleturen var veldig sporadiske..

Og jeg har ikke sagt at jeg ikke kan være med folk bare fordi jeg fikk barn. Det jeg derimot savner er at ting kan gå litt begge veier. Jeg innretter meg litt og den andre parten innretter seg litt. Jeg kan jo legge til at jeg fulgte henne rundt på en søker-jobb-runde for noen mnd siden fordi hun ikke taklet å gjøre det alene så å bli fremstilt som en som ikke gjør noen ting for vennskapet er i mine øyne feil.

Anonymkode: 00cfc...264

Meg igjen, jeg som er kynisk. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Hadde en førstefødt baby som sjelden sov, men hang time etter time på puppen. Var et håre strev å komme seg ut av hus med rene klær og rolig baby, og sminke og hår kunne jeg bare glemme. Likevel dro jeg ut for å treffe barnløse venninner der de ville treffes. To måneder etter fødselen ble jeg også med ut på byen, men ble stående og håndpumpe sprengte bryster (hadde med brystpumpe, men hadde glemt en bitteliten del, og da virket ikke pumpen). Husker ene venninnen min ble dritsur fordi jeg sto og håndpumpet på doen stadig vekk, jeg var liksom ikke sosial nok. Ble likevel med ut på byen, men utover natten måtte jeg dra hjem pga smerter i brystene. Et par dager etter hadde jeg full brystbetennelse med feber og hele pakka... Og det eneste jeg fikk høre etter byturen var at jeg var så fryktelig kjip som dro hjem før resten. På toppen av alt er man sliten, hormonell og bestandig trøtt. Mens barnløse folk i prinsippet kan sove ut etter en bytur, forstår verken baby eller melkesprengte bryst at man vil sove i mer enn to timer av gangen. Hjelper heller ikke at far kan stille opp når babyen er totalt avhengig av mor. Det er helt klart en unntakstilstand i livet, men noen venninner ser sitt snitt til å stikke når den unntakstilstanden slår til. At de skylder på deg for det er bare for å slippe å ha dårlig samvittighet selv. 

Men, livet er ikke bare svart/hvitt. Jeg hadde en god kollega som jeg elsket å henge med på fritiden, men etter at hun fikk baby mistet jeg helt interessen. Jeg har besøkt henne et par ganger, men hun sitter bare i sofaen og dikkedakker med babyen sin. Og når hun i tillegg drar frem det nyeste av det nye innenfor baby-teknologiske duppeditter som hun viser stolt frem, kan jeg ikke annet enn å få veldig trang til å dra derfra. Hun er i en boble nå, og den boblen er fryktelig uinteressant for alle som står på utsiden. Mulig jeg "får henne tilbake" om et år eller to, når hun har fått babytiden litt på avstand. Håper jo egentlig det. Og det kan jo være at du, ts, får et godt forhold til hun venninnen din igjen. Bare kanskje ikke akkurat nå.

Anonymkode: 238c7...75d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hun trenger vel i utgangspunktet ikke unnskylde seg for at hun ikke har invitert deg med på et arrangement. Det fremstår rart, som om hun vil gjøre et poeng ut av det. Og at hun sier nei til alle invitasjoner fra dere tyder jo på at hun faser dere ut. Når hun fremstår så kald, er det vel bare å la det vennskapet fare.

Anonymkode: 2275e...df5