Krevende å være rundt personer som sørger

[AnonymBruker]

Det synes jeg ja. 

Dem det gjelder overtolker alt og i verste mening, og setter seg og sine følelser høyere enn noen andre.. Det er bare så utroolig tungt å være i nærheten av disse.. Det er et sinne i dem som kommer synlig fram til overflaten. Og  dem forventer til enhver tid å få sympati, og at samtalene med dem på fritiden skal gå etter boken. Jeg har selv opplevd å miste et av det kjæreste jeg hadde, men dere kan tro det ikke var mye sympati og trøst å få. Jeg måtte klare meg alene. Men når enkelte selverklærte "viktige" menneskene opplever en sorg, så er det som om de forventer at alle skal stå på hodet for dem. 

Ja, jeg har sørget med dem. Jeg har trøstet og forsøkt å være til støtte. Men..... Det er som om enkelte blir umettelig. Det blir som en konkurranse hele greia, hvor den som ikke sørger med dem like lenge blir trampet ned og uglesett. Derfor ender jeg opp med å måtte ta avstand til dem. Fordi det bare ble slik. Når jeg sørger, krever jeg ingenting. Det eneste jeg ønsker er å gå videre i livet, og være sammen med andre. Smile, le, fungere..Men enkelte andre (stor gruppe), gjør sorgen til en stor greie. Det er som et sort hull som sluker oss andre. Men dette nekter dem å se selv, og folk ender til sist opp med å rygge unna. Det er som om disse sørgende legger problemene over på andre, ved å være utakknemlig, ufin, selvsentrert etc. Dem ønsker å bli båret.. Noe jeg aldri ble. Forventet det heller aldri.

Flere med samme erfaring? 

Anonymkode: a73d8...aee

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Folk reagerer ulikt på sorg. Noen blir helt slukt ned i den og klarer ikke tenke eller føle på noe annet. Andre kommer seg videre fort. 

Det henger sammen med relasjon man hadde til vedkomne, dødsårsak og tidligere erfaringer mennesker har. Om de har erfaring med å miste mennesker tidlig i livet kan sorgen særlig bli uutholdelig.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Folk reagerer ulikt på sorg. Noen blir helt slukt ned i den og klarer ikke tenke eller føle på noe annet. Andre kommer seg videre fort. 

Det henger sammen med relasjon man hadde til vedkomne, dødsårsak og tidligere erfaringer mennesker har. Om de har erfaring med å miste mennesker tidlig i livet kan sorgen særlig bli uutholdelig.

Vil tro at alle som sørger var like glad i den dem mistet. Ingen er unike, og det er ikke mer synd på enkelte enn for andre.

Anonymkode: a73d8...aee

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg. Må være fryktelig slitsomt. Hvis man lar sorgen ta all plass, så kommer man aldri videre. 

Anonymkode: f4edc...e5c

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil tro at alle som sørger var like glad i den dem mistet. Ingen er unike, og det er ikke mer synd på enkelte enn for andre.

Anonymkode: a73d8...aee

Alt kommer som sagt an på situasjonen. Mennesker er ulikt rustet til å takle sorg, noen kommer seg ikke videre og blir syke av sorg. Andre sørger en periode og går videre. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Alt kommer som sagt an på situasjonen. Mennesker er ulikt rustet til å takle sorg, noen kommer seg ikke videre og blir syke av sorg. Andre sørger en periode og går videre. 

Det trenger ikke være enten eller. Man kan sørge samtidig som man går videre i livet. 

Anonymkode: f4edc...e5c

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det trenger ikke være enten eller. Man kan sørge samtidig som man går videre i livet. 

Anonymkode: f4edc...e5c

Det er sant. 

Ofte synes jeg bare det er fokus på at etter en viss tid så burde man være over det, men folk sørger forskjellig. Om noen sørger i flere år, så er ikke det galt eller feil, selv om de fleste greit klarer å leve med sorgen etter et par mnd f.eks.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det er sant. 

Ofte synes jeg bare det er fokus på at etter en viss tid så burde man være over det, men folk sørger forskjellig. Om noen sørger i flere år, så er ikke det galt eller feil, selv om de fleste greit klarer å leve med sorgen etter et par mnd f.eks.

Det er ikke akkurat et mentalt sunnhetstegn å sørge over flere år. Man må i det minste forsøke å ta tak i seg selv, før det tar over livet og relasjonene rundt.

Anonymkode: a73d8...aee

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke akkurat et mentalt sunnhetstegn å sørge over flere år. Man må i det minste forsøke å ta tak i seg selv, før det tar over livet og relasjonene rundt.

Anonymkode: a73d8...aee

Det er bare godt ment fra min side  Livet har så mye fint å by på enn å dyrke på sorgen..

Anonymkode: a73d8...aee

[AnonymBruker]

Veldig egoistisk sagt/tenkt. Kjøp deg ei dukke... 

Anonymkode: 3413e...7df

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig egoistisk sagt/tenkt. Kjøp deg ei dukke... 

Anonymkode: 3413e...7df

Ingen har godt av å sørge for lenge. Det er ikke bra for kropp/psyke, familie og venner..

Anonymkode: a73d8...aee

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke akkurat et mentalt sunnhetstegn å sørge over flere år. Man må i det minste forsøke å ta tak i seg selv, før det tar over livet og relasjonene rundt.

Anonymkode: a73d8...aee

Nei, det er kanskje ikke friskt, men hvis personen er f.eks psykisk syk så forsterkes jo ofte følelser seg uten at man klarer å bearbeide dem på egenhånd. 

Da kan det være lurt å søke hjelp ❤️

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Nei, det er kanskje ikke friskt, men hvis personen er f.eks psykisk syk så forsterkes jo ofte følelser seg uten at man klarer å bearbeide dem på egenhånd. 

Da kan det være lurt å søke hjelp ❤️

Viktig å søke hjelp ja, at en selv forstår det. For greier dem først å fungere, vil det positive bare vokse og gro  

 

Anonymkode: a73d8...aee

[AnonymBruker]

Man har ulike måter å sørge på, men jeg tror også noen gir sorgen alt for mye plass. Hadde to i venninnegjengen som begge mistet noen til døden, og de oppførte seg svært forskjellig. Hun ene mistet faren sin, som hun hadde tette bånd til, men brukte tiden med oss som vennegjeng til å "ta fri" fra sorgen. Vi lo, spiste, hygget oss. Ei annen i gjengen mistet sin svigermor hun såvidt hadde hilst på, og hun gravde seg ned i sorgen. I lang tid var det dette det skulle handle om hver eneste gang. Og hun ville ikke møte oss samlet som gjeng, nei hun gikk fra den ene til den andre og skulle ha trøst på runde. Og etter å ha tatt runden på alle, begynte hun på nytt. Det var fryktelig slitsomt, det er jo ikke sånn at ingen andre har opplevd død i nære relasjoner... 

Anonymkode: 8af38...e40

[AnonymBruker]

På et tidspunkt må man begynne å tenke på seg selv.
Jeg har også venner/familie som går inn og ut av depresjon/sorg og andre problemer og det tok nesten knekken på meg en gang. Man vil selvfølgelig stille opp, lytte og være en god venn - men man kan ikke være noens klagemur i all evig tid.
Jeg var nødt til å kutte ned på kontakten. De dro meg ned i mørket sammen med dem. Det begynte å gå utover min egen psykiske helse.

Ja, det var vondt i starten. Dem som hadde behov for å klage hadde ikke lengre noen å snakke med. De følte seg ensomme. Jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet.
Men etterhvert ble det bedre. Mine venner/familie klarte å håndtere følelsene sine mer selvstendig. Jeg fikk mer overskudd.

For noen blir sorgen så altoppslukende at de ikke ser hvordan det påvirker dem rundt seg. De ser ikke at de gradvis dytter folk unna seg. Folk som virkelig er glade i dem og vil hjelpe, klarer det bare til et vist punkt. Opplevelsene mine med andres sorg har påvirket meg slik at jeg har blitt mer introvert i forhold til egen sorg og holder mye for meg selv. Jeg er heller ikke like mentalt sterk som før. Før kunne jeg trøste og gi mye av meg selv til andre, men det klarer jeg ikke nå lengre. Nå løper jeg nesten min vei. Skygger banen kjapt. Jeg liker ikke at jeg har blitt sånn for jeg har alltid sett på meg selv som en empatisk person som stiller opp. Det ble nok slik fordi jeg ikke var flink nok til å sette grenser. Jeg fikk overdose, rett og slett.....

 

Anonymkode: 185a7...323

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg.

For 5 år siden skrev jeg et tilsvarende innlegg her inne, med en litt annen vinkling.

Sitat

 

For noen år siden døde en person som sto meg svært nær, og det har vært mange tunge stunder etter dette både for meg, og for resten av familien.

 

Men det som er så vanskelig, er at det blir forventet at jeg skal sørge på samme måte som de andre.

 

Hvert år er det forventet at jeg skal huske og markere fødselsdag, dødsdag og begravelsesdag.

Da skal vi rippe opp i det vonde ("I kveld kl 21 har jeg ingen å ringe til!" "Om 3 timer er det X år siden jeg fikk den vonde telefonen!", "I morgen blir det enda en vond dag")

Og hver gang føles det som om jeg river opp et sår som så vidt har begynt å gro.

 

Jeg vil ikke huske det vonde! Jeg vil huske det gode, le, smile og leve, men det blir ikke respektert.

"Vi trenger å snakke om det, og det er bare deg vi kan snakke med om dette. Det er bare du som forstår, for du var den som opplevde det sammen med oss."

 

Hvorfor er det de som vil "dyrke sorgen" som skal respekteres? Hvorfor er det ikke like akseptert å ikke ville rive opp det samme såret mange ganger hvert eneste år, år etter år etter år?

 

Sitat

 

Det er ikke bare dagene som er problemet, men også opptaken til de også.

 

"Nå er det en uke igjen til han hadde fylt år", "for X antall år siden snakket jeg med ham kl 21 hver eneste kveld, i dag har jeg ingen å ringe til kl 21", "om to uker ville vi ha ..... om han hadde levd" osv.

 

Det er greit for meg at de vil holde minnet om det triste levende, og selv om jeg føler at det blir dyrking av sorgen så er det deres valg, men jeg vil det ikke!

 

Jeg besøker graven på merkedagene, "snakker med ham", ler og minnes de mange gode stundene, men jeg orker ikke dvele ved sorgen og det triste.

 

 

Anonymkode: d939e...e6e

[AnonymBruker]

De benytter sorgen til egosentrisk dyrking av seg selv. Dette er et godt eksempel på det: 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ei annen i gjengen mistet sin svigermor hun såvidt hadde hilst på, og hun gravde seg ned i sorgen. I lang tid var det dette det skulle handle om hver eneste gang. Og hun ville ikke møte oss samlet som gjeng, nei hun gikk fra den ene til den andre og skulle ha trøst på runde. Og etter å ha tatt runden på alle, begynte hun på nytt. Det var fryktelig slitsomt, det er jo ikke sånn at ingen andre har opplevd død i nære relasjoner... 

Sånt har jeg liten tålmodighet med. 

Anonymkode: f4edc...e5c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det trenger ikke være enten eller. Man kan sørge samtidig som man går videre i livet. 

Anonymkode: f4edc...e5c

Men ikke alle klarer det! Du kan ikke si til noen, at de "nei, du må sørge sånn, og ikke sånn!". 

Anonymkode: 49379...e7c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men ikke alle klarer det! Du kan ikke si til noen, at de "nei, du må sørge sånn, og ikke sånn!". 

Anonymkode: 49379...e7c

Nei, men sykelig dyrking av sorg er ikke greit. Da må faktisk noen si fra at de må røske seg ut av selvmedlidenheten. Så lenge de bare går rundt og sanker trøst og trøst, så skjer det ingenting fornuftig. Jeg har venner som fikk fortalt at nå er det på tide å komme seg videre. Det var faktisk det som skulle til.

En annen mistet kona si. Han klarte ikke bruke boblebadet på fire år, for der brukte de å sitte fredag kveld og løse verdensproblemer. Grei nok det, men så sa en venn til ham at nå var det vel på tide å legge den biten vekk og skape nye minner. Noe han tok til seg og laget seg sine egne hyggelige stunder og rutiner med boblebadet. 

Anonymkode: f4edc...e5c

[AnonymBruker]

9 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det er sant. 

Ofte synes jeg bare det er fokus på at etter en viss tid så burde man være over det, men folk sørger forskjellig. Om noen sørger i flere år, så er ikke det galt eller feil, selv om de fleste greit klarer å leve med sorgen etter et par mnd f.eks.

Da jeg var i sorg-gruppe (nettopp for å ikke «plage» de rundt meg med sorgen min etter å ha mistet den kjæreste i mitt liv så fikk jeg vite at man regner ca 6-7 år før man klarer fungere nogenlunde normalt igjen- og dette kan jeg bekrefte at stemmer. 

Når det er sagt, har ingen monopol på sorg og det er ingen konkurranse i å «sørge mest». Folk føler og viser følelser forskjellig. 

Du kan jo snakke med den det gjelder og si du forstår vedkommende har det vondt og at du ønsker å være en støtte men at du synes det blir vanskelig å være rundt den personen hvis h*n oppfører seg slik og slik. 

Hvis man er i dyp sorg og sjokk så er det ikke alltid man evner å se seg selv. 

Såklary - noen klarer muligens utnytte en slik hendelse til å skaffe seg oppmerksomhet selv. Det er å utnytte en trist situasjon og ikke greit. 

Jeg mistet mange «venner» i den sorg-prosessen jeg har vært igjennom. 

Anonymkode: 72b91...f9c