Berg-dalbane følelser rundt familielivet

[AnonymBruker]

Har to små barn , tett i alder . Jeg vet det var vårt valg , men nå, synes jeg det er for intest med to små... Det er for seint. Jeg elsker barna over alt. Jeg føler allikevel jeg hadde vært en bedre utgave av meg selv, om jeg var den « gamle meg «.. 

Nå er jeg alltid sur , sliten og trøtt . Jeg blir lei meg av å ikke ha mer å gi. Jeg er alene noen timer per dag med begge , den ene krever alltid noe jeg ikke kan gi , jeg ammer den ene mens den andre skriker eller gjør ting han /hun ikke får lov til, baby skriker og vii ha pupp mens jeg steller den andre osv.. 

Jeg vet jeg ikke kan klage , vi har friske barn og valgt dette selv. Allikevel føler jeg meg nede og tom... Det er kun konflikt med mannen, føler jeg ikke elsker han mer og alt er deprimerende mellom oss .

Vi har ingen avlastning , jeg har tatt alle våken netter med baby siden han /hun ble født. Jeg har dårlig samvittighet i permisjonen for at jeg ikke gjør mer med baby? Men, tenker det baby ønsker er å være med mamman sin, få kjærlighet og omsorg.. Jeg gir barna mine alt jeg klarer å gi, jeg kjøper det de trenger , jeg passer på de 24/7 , de får hygiene og mat og andre behov de har , så klart . Viser og gir dem kjærlighet , men jeg føler det mangler noe « i meg « om noen skjønner ?

- Eier ikke sexlyst 

- Drømmer om en annen tilværelse , her kommer mannen i bildet : Mange ting som irriterer meg her , jeg er spesielt sliten av å føle meg som den eneste voksne og den som tar hovedansvaret.

- Føler mer trist av å ikke ha familie rundt som kan hjelpe eller være sammen med oss 

- Savner sårt et nært familiemedlem som døde nylig.

- Elsker barna men har konstant dårlig samvitgihet for jeg føler de fortjener bedre 

- Savner frihet og tiden hvor jeg kunne gjøre det jeg ville . Nå kan jeg ikke gå noe sted en time eller to uten at baby skriker til jeg er hjemme igjen eller mannen ringer og sier han er sliten ... Dårlig samvittighet igjen. 

-Savner en helkveld med vennindene , drikke det jeg vil og kose meg ,’le og danse.. og sove.. å ikke være mamma for et halvt døgn..

- Tenker ofte jeg ikke klarer tobarnsmor livet og at jeg er en dårlig mor. 

- Savner en mann jeg kan dele og snakke med , og som gir meg noe tilbake , en som ser meg i hverdagen , feks etter fødsel tar vare pp deg, eller gir deg frokost på sengen på morsdagen... en som unner meg noen timer ute av huset.. 

Kan ramse opp masse.. men trengte å få dette ut... vet ikke hvor jeg vil med innlegget..

 

Anonymkode: 8d1b4...847

[AnonymBruker]

Hvorfor tar ikke far mer oppgaver med barna?

Anonymkode: 8e0dd...42d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tar ikke far mer oppgaver med barna?

Anonymkode: 8e0dd...42d

Han er mye med den eldste . Han begynner ekstremt tidlig på jobb. Jeg føler meg alene med baby og syns det er tungt .

Anonymkode: 8d1b4...847

[skjerpings]

Vi har ikke barn enda (heldigvis, herregud), så ikke noe mammapoliti her. Tvert i mot. 

DRIT I den dårlige samvittigheten. Du sier jo selv at du gir dem det de trenger. Behovene er dekket. Det holder nå. Gi deg selv en pause. Plugg i ørene, sett på en lydbok når det står på som verst. Du ser dem jo, du trenger ikke høre at de skriker. 

Undersøk barnevaktmuligheter i nabolaget. Jeg mener det finnes firmaer som tilbyr dette, eller kanskje naboen har en tenåring du stoler på og som kan tjene noen kroner. Send eldste i barnehage om det ikke allerede er gjort. Kjøp en ipad. Skru på tven. Det ordner seg. Det går fint. 

Ta en alvorsprat med mannen. Enklere sagt enn gjort, men du beskriver jo en totalt tafatt egoist her, så noe må skje. Hardt mot hardt. Ringer han og er sliten? Supert! Samma det! Grattis, mann, du har to barn. Stå i det. 

Kan du lufte dette for venninnene dine? Kanskje en av dem kan ta dem en liten stund, trille en tur eller leke på lekeplassen så du får en pause? Bytt mot en flaske vin hvis det hjelper på samvittigheten din. Dette gjør jeg for mine venninner, helt uproblematisk. 

Du mangler nettverk rundt deg. Du er i sorg. Partneren din drar ikke sin del av lasset. Det rare er egentlig at du ikke har gått på veggen for lenge siden, og du har lov til å klage. Senk kravene til deg selv og øk kravene til partneren, så skal du se både sexlysten og livskvaliteten kommer tilbake. 

Dette fikser du. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, skjerpings skrev:

Vi har ikke barn enda (heldigvis, herregud), så ikke noe mammapoliti her. Tvert i mot. 

DRIT I den dårlige samvittigheten. Du sier jo selv at du gir dem det de trenger. Behovene er dekket. Det holder nå. Gi deg selv en pause. Plugg i ørene, sett på en lydbok når det står på som verst. Du ser dem jo, du trenger ikke høre at de skriker. 

Undersøk barnevaktmuligheter i nabolaget. Jeg mener det finnes firmaer som tilbyr dette, eller kanskje naboen har en tenåring du stoler på og som kan tjene noen kroner. Send eldste i barnehage om det ikke allerede er gjort. Kjøp en ipad. Skru på tven. Det ordner seg. Det går fint. 

Ta en alvorsprat med mannen. Enklere sagt enn gjort, men du beskriver jo en totalt tafatt egoist her, så noe må skje. Hardt mot hardt. Ringer han og er sliten? Supert! Samma det! Grattis, mann, du har to barn. Stå i det. 

Kan du lufte dette for venninnene dine? Kanskje en av dem kan ta dem en liten stund, trille en tur eller leke på lekeplassen så du får en pause? Bytt mot en flaske vin hvis det hjelper på samvittigheten din. Dette gjør jeg for mine venninner, helt uproblematisk. 

Du mangler nettverk rundt deg. Du er i sorg. Partneren din drar ikke sin del av lasset. Det rare er egentlig at du ikke har gått på veggen for lenge siden, og du har lov til å klage. Senk kravene til deg selv og øk kravene til partneren, så skal du se både sexlysten og livskvaliteten kommer tilbake. 

Dette fikser du. 

Takk for fint svar . 

Jeg føler jeg stiller krav , men det skjer ikke noe , i forhold til mannen. Jeg føler meg alene med både sorgen, ansvar og meg selv midt opp i dette.

Jeg bør som du sier , senke kravene til meg selv, kanskje jeg ikke er så ikke som jeg får for meg av og til...?

Jeg drømmer om en helkveld med venninder, men får dårlig samvittighet og tenker jeg må være mamma og legge fra meg den tanken. Det hjelper ikke at mannen aldri unner meg noe som er utenfor husets vegger uten barn.. 

Anonymkode: 8d1b4...847

[skjerpings]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar . 

Jeg føler jeg stiller krav , men det skjer ikke noe , i forhold til mannen. Jeg føler meg alene med både sorgen, ansvar og meg selv midt opp i dette.

Jeg bør som du sier , senke kravene til meg selv, kanskje jeg ikke er så ikke som jeg får for meg av og til...?

Jeg drømmer om en helkveld med venninder, men får dårlig samvittighet og tenker jeg må være mamma og legge fra meg den tanken. Det hjelper ikke at mannen aldri unner meg noe som er utenfor husets vegger uten barn.. 

Anonymkode: 8d1b4...847

Du skal ha helaftener og vinkvelder og cafèturer. Jenteturer til utlandet. Du fortjener det. Du må ha det! Hva slags kjip, utvasket klut av et menneske blir du om du mister deg selv? 

Den eneste som skal ha dårlig samvittighet er gubben din, men det kan virke som han ikke evner å se utenfor sitt eget rompehull akkurat nå. Jeg tror du blir nødt til å ta en alvorsprat. Ikke hinte eller spørre pent. Når barna er lagt må du rett og slett sette deg ned med ham og fortelle ham alt det du har fortalt her nå. Skriv det gjerne ned, om det hjelper. Understrek alvoret.  Du har lite hjelp, og føler deg alene. Du er i sorg. Du mistrives. Nok en gang, sett hardt mot hardt så han skjønner hvordan du har det.

Antageligvis er dette en røff periode også for ham, det er bare det at dere er nødt til å ha det like kjipt, 50-50, ikke 70-30. Det er 2019, og tiden hvor far jobbet og mor stelte hjemme er forbi. 

Jeg LOVER deg at du ikke er en dårlig mor. Dropp mammabloggere og mammapoliti, alle vet at småbarnstiden suger! 

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: a2cd1...0f1

[AnonymBruker]

Du fikk meg til å smile her, ja , jeg skal få til noe sosialt ute uten barn. 

Jeg har ikke hintet eller spurt , jeg har saft direkte hva jeg krever , jeg har kjeftet ( mener ikke det er rett måte ), jeg har prøvd å snakke og vi har « snakket « sammen, i følge han.. Jeg kommer ingen vei. 

Hn mener det blir for mye på han, om jeg drar på noe en kveld og feks tar noen glass vin, eller han må stå opp med begge.. Noe jeg gjør man-fredag. Jeg ammer , hvorfor kan ikke han gi flaske en natt ? 

Hadde jeg vist alt dette ,hadde vi ikke fått to barn sammen.. Men sånn er det nå.

kan jeg spørre , er du mann eller kvinne ? Ble nysgjerrig ut i fra svarene dine:)

Anonymkode: 8d1b4...847

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mye erfaring å komme med da min baby bare er noen uker. Men jeg vil bare si at jeg forstår deg Ts. 

Jeg føler meg fanget av baby. Jeg elsker han over alt. Gråter han får jeg vondt inni meg og jeg hater å dusje for tenk hvis han akkurat da har lyst på mat.. Mannen kan ikke gjøre mye for jeg ammer jo, og baby vil ha mat hele tiden. Jeg vet som sagt ikke hvordan det blir så baby blir eldre og hvordan mannen kommer til å oppføre seg da. Men jeg har tenkt mye på at "tenk hvis jeg hadde en unge allerede.." alså, for en jobb!! 

Jeg er sikker på at du er en helt fantastisk mor. Du fortjener å være deg selv for en dag (helst en uke, men det går jo ikke nå). Du må se deg i speilet, smile til deg selv og tenke på hvor fantastisk du faktisk er! Supermamma som gjør alt for sine små ❤️ men Supermamma må tenke på seg selv også, ellers blir hun ikke så super lenger. Kreftene trenger DEGtid. 

Hvis mannen ikkje skjønner dette når du snakker med han. Er det mulig for en tredjepart? Kanskje ett møte med familievernkontoret? 

Stor klem til deg fra en sliten mor som bare har vert mor i noen uker til en Supermamma med to små ❤️ 

Anonymkode: 9d5f5...e73

[skjerpings]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du fikk meg til å smile her, ja , jeg skal få til noe sosialt ute uten barn. 

Jeg har ikke hintet eller spurt , jeg har saft direkte hva jeg krever , jeg har kjeftet ( mener ikke det er rett måte ), jeg har prøvd å snakke og vi har « snakket « sammen, i følge han.. Jeg kommer ingen vei. 

Hn mener det blir for mye på han, om jeg drar på noe en kveld og feks tar noen glass vin, eller han må stå opp med begge.. Noe jeg gjør man-fredag. Jeg ammer , hvorfor kan ikke han gi flaske en natt ? 

Hadde jeg vist alt dette ,hadde vi ikke fått to barn sammen.. Men sånn er det nå.

kan jeg spørre , er du mann eller kvinne ? Ble nysgjerrig ut i fra svarene dine:)

Anonymkode: 8d1b4...847

Han gjør det ikke lett for deg, altså. Du er kjempetøff, det er tydelig, så det spørs om du må være litt EKSTRA tøff nå. Hva med å pumpe og gjøre klar en flaske, vekke mannen når det skal mates og si "værsågod, din tur"? Det finnes ikke noen kjapp eller genial løsning på dette, bare husk at det du føler er helt naturlig og at du er i din fulle rett til å bli frustrert og forbannet. Ser også flere her på forumet snakker om familievernkontoret, er det noe? Eventuelt noen form for parterapi? 

Det er en mager trøst nå, men småbarnstiden er utrolig kort. Og nei, jeg skal ikke si "nyt det", bare husk at det er lys i tunnelen. Med litt flaks er det ikke lang tid før barna kan aktivisere hverandre, og da får du en helt annen hverdag.

Jeg er kvinne  Barnløs sådan, men har masse venner med barn (og ubrukelige ektefeller), samt betydelig mye yngre søsken, så jeg har sett denne problematikken på nært hold!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke mye erfaring å komme med da min baby bare er noen uker. Men jeg vil bare si at jeg forstår deg Ts. 

Jeg føler meg fanget av baby. Jeg elsker han over alt. Gråter han får jeg vondt inni meg og jeg hater å dusje for tenk hvis han akkurat da har lyst på mat.. Mannen kan ikke gjøre mye for jeg ammer jo, og baby vil ha mat hele tiden. Jeg vet som sagt ikke hvordan det blir så baby blir eldre og hvordan mannen kommer til å oppføre seg da. Men jeg har tenkt mye på at "tenk hvis jeg hadde en unge allerede.." alså, for en jobb!! 

Jeg er sikker på at du er en helt fantastisk mor. Du fortjener å være deg selv for en dag (helst en uke, men det går jo ikke nå). Du må se deg i speilet, smile til deg selv og tenke på hvor fantastisk du faktisk er! Supermamma som gjør alt for sine små ❤️ men Supermamma må tenke på seg selv også, ellers blir hun ikke så super lenger. Kreftene trenger DEGtid. 

Hvis mannen ikkje skjønner dette når du snakker med han. Er det mulig for en tredjepart? Kanskje ett møte med familievernkontoret? 

Stor klem til deg fra en sliten mor som bare har vert mor i noen uker til en Supermamma med to små ❤️ 

Anonymkode: 9d5f5...e73

Takk !! 

Det å bli foreldre er kjempe tøft, vanskelig og fantastisk på samme tid. Veldig intenst , spesielt for mor vil jeg si.

Det er også rart hvor fort man glemmer visse ting , jeg trodde jeg var klar for barn nr to.. Hadde glemt hvor tøft det er med baby, selv om det ikke er lenge siden sist .. 

Vi skal i terapi.. så det er planen ..

Ønsker deg lykke til , og håper du klarer å kose deg midt i alle følelsene

Anonymkode: 8d1b4...847

[AnonymBruker]

4 minutter siden, skjerpings skrev:

Han gjør det ikke lett for deg, altså. Du er kjempetøff, det er tydelig, så det spørs om du må være litt EKSTRA tøff nå. Hva med å pumpe og gjøre klar en flaske, vekke mannen når det skal mates og si "værsågod, din tur"? Det finnes ikke noen kjapp eller genial løsning på dette, bare husk at det du føler er helt naturlig og at du er i din fulle rett til å bli frustrert og forbannet. Ser også flere her på forumet snakker om familievernkontoret, er det noe? Eventuelt noen form for parterapi? 

Det er en mager trøst nå, men småbarnstiden er utrolig kort. Og nei, jeg skal ikke si "nyt det", bare husk at det er lys i tunnelen. Med litt flaks er det ikke lang tid før barna kan aktivisere hverandre, og da får du en helt annen hverdag.

Jeg er kvinne  Barnløs sådan, men har masse venner med barn (og ubrukelige ektefeller), samt betydelig mye yngre søsken, så jeg har sett denne problematikken på nært hold!

Har prøvd det , men han sier han ikke klarer å roe baby , eller klage på at han er så trøtt etterpå.. mens jeg har tatt alle våken nettene siden baby kom ! Det skal sies han har vært oppe med eldstemann noen ganger, men eldste sovner jo med en gang igjen... 

Prøver minne meg selv på å kose meg mens de er små, og tiden går fort , men jeg føler meg slem når jeg noen ganger teller timer til eldste skal legges for kvelden 😩 stakkars.. egentlig er eldstemann så herlig , sjarmerende , god og fin ! Men , jeg hqr ikke mer å gi av meg selv..:(

Anonymkode: 8d1b4...847

[skjerpings]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har prøvd det , men han sier han ikke klarer å roe baby , eller klage på at han er så trøtt etterpå.. mens jeg har tatt alle våken nettene siden baby kom ! Det skal sies han har vært oppe med eldstemann noen ganger, men eldste sovner jo med en gang igjen... 

Prøver minne meg selv på å kose meg mens de er små, og tiden går fort , men jeg føler meg slem når jeg noen ganger teller timer til eldste skal legges for kvelden 😩 stakkars.. egentlig er eldstemann så herlig , sjarmerende , god og fin ! Men , jeg hqr ikke mer å gi av meg selv..:(

Anonymkode: 8d1b4...847

Jeg tror faktisk at dere trenger hjelp fra noen utenfra. Ser du nevner terapi i innlegget over, og det tror jeg er midt i blinken. Dette faller i kategorien "virkeligheten overgår fantasien"! Stakkar mann som føler seg litt trøtt. Du får sette på ham bleie og kyse og legge ham i sprinkelsenga med babyen. 

Du trenger absolutt ikke kose deg, og du er ikke slem! Småbarnstiden er survival mode, og så lenge du dekker alle grunnleggende behov så kommer ikke ungene til å huske en dritt av det uansett. Det er ikke synd på dem, de har et hjem og en varm seng, nok mat, og en trygg og god mamma.

Bare husk å ta masse bilder av dem, for om noen år er alt det vanskelige glemt og du kan mimre om hvor søte de var

[AnonymBruker]

Vet du hva. Det er lov å telle minuttene til barnet skal legge seg. Det handler ikke om at du ikke er glad i barnet, men at du faktisk er sliten. Du er sliten! Prøv å tenk bort de dumme følelsene av at du ikke strekker til, for det gjør du. Garantert. 

Spør noen andre med barn (som kan svare ærlig.. Ikke mange kan det). Jeg garanterer deg at alle kommer til å si at de følte de skulle gjort noe annerledes.. De har dårlig samvittighet for noe/mye. 

Du har lov til å ha de følelsene du har. Men ikke grav deg ned. Ikke tenk negativt om deg selv. Det blir bare tyngre da. 

Jeg håper parterapi hjelper dere. Du fortjener og må få føle deg litt som deg selv igjen. Supermamma

 

Anonymkode: 9d5f5...e73