Føler at barnet mitt og jeg ikke har noen rundt oss.

[AnonymBruker]

Hei.

Kjenner jeg blir lei meg og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Mitt barn har 3 onkler som er i slekt. Disse har ikke noe med barnet å gjøre. Besteforeldrene på den ene siden tar sjelden kontakt. Ingen søskenbarn. 

Samboers familie tar seg ikke av henne da de "straffer" meg for at jeg satte krav i begynnelsen. 

Jeg skulle ønske noen kunne brydd seg mer om barnet mitt. Barna til samboer blir noen ganger hentet av andre og har familie å være med. Jeg føler at jeg har ødelagt noe, men samtidig så blir jeg så sliten av at jeg alltid må ta kontakt. Og jeg blir sliten av å gi meg selv dårlig samvittighet for dette. 

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noen gode råd til deg, men jeg blir glad av å lese slike tråder som din jeg, fordi jeg var nemlig på den andre siden. 

Jeg var tanta som prøvde hardt å engasjere seg, og som alltid tok kontakt, men når jeg etterhvert følte at det gikk kun enveis så kuttet jeg det ut og nå har det snart gått et år gitt så jeg betydde ikke noe for dem tydeligvis. 

Men det eneste jeg kjenner meg igjen i er at jeg gir meg selv dårlig samvittighet jeg og, og det er en tung og slitsom hverdag. Men betyr man ikke noe for dem så kan man jo ikke true folk til å ha kontakt med en heller. 

Lykke til på din vei. 

Anonymkode: bc8b1...6e5

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke noen gode råd til deg, men jeg blir glad av å lese slike tråder som din jeg, fordi jeg var nemlig på den andre siden. 

Jeg var tanta som prøvde hardt å engasjere seg, og som alltid tok kontakt, men når jeg etterhvert følte at det gikk kun enveis så kuttet jeg det ut og nå har det snart gått et år gitt så jeg betydde ikke noe for dem tydeligvis. 

Men det eneste jeg kjenner meg igjen i er at jeg gir meg selv dårlig samvittighet jeg og, og det er en tung og slitsom hverdag. Men betyr man ikke noe for dem så kan man jo ikke true folk til å ha kontakt med en heller. 

Lykke til på din vei. 

Anonymkode: bc8b1...6e5

Takk for svar. 

Vondt når det blir slik. Og man sitter å grubler og snur hver eneste ting rundt for hva som kan ha gjort det slik. Jeg føler mest på det for barnet sin del.

Skulle virkelig ønske de ville ta barnet med på ting og komme innom for  å si hei. Jeg har heller aldri hatt særlig god kontakt med noen av mine tanter og onkler, selv om ett par av onklene var mye hos oss.

Får så vondt i mammahjertet når det er slik. Prøver å være med venner som har barn så hun skal føle at hun har noen, men syns familien burde vært mer i bildet.

Skulle ønske barnet mitt hadde hatt ei tante som deg. Virkelig. 

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

Føler med deg TS. Har det nesten likt bortsett fra at jeg ikke har samboer, det er kun meg og mitt barn. Far har aldri vært i bildet, heller ikke hans familie. Mine søsken ser vi ca 2 ganger i året, bor ikke langt fra hverandre. Ser dog mine foreldre ett par ganger i mnd. Kjenner veldig på dette jeg også. Og føler ikke at jeg som alenemor blir så veldig inkludert her vi bor, er mye klikker her de og er sammen med sine. Tenker da på klassevenner og deres foreldre. Vi har faktisk ikke på snart 2 år blitt spurt om å være med på noe som helst, vi har forsøkt, men de vi spør skal alltid noe annet med andre. Og ja er trist når vi møter opp på skøytebanen og skjønner at flere fra klassen har en avtale om det den dagen. Barnet mitt har ikke skjønt det, bare vært glad hun treffer noen fra klassen. Og sånt blir også veldig sårbart når man ikke har noen familie godt rundt seg. Har dessverre ingen råd. 
Skulle ønske de som sitter godt i det kan se seg litt rundt og tenke om kanskje de kan bry seg og inkludere flere enn de de pleier.

Anonymkode: d9444...523

[AnonymBruker]

Det å få barn er faktisk et personlig valg og ikke noe familien ellers har noe ansvar for.

Anonymkode: 2edc3...3ce

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg TS. Har det nesten likt bortsett fra at jeg ikke har samboer, det er kun meg og mitt barn. Far har aldri vært i bildet, heller ikke hans familie. Mine søsken ser vi ca 2 ganger i året, bor ikke langt fra hverandre. Ser dog mine foreldre ett par ganger i mnd. Kjenner veldig på dette jeg også. Og føler ikke at jeg som alenemor blir så veldig inkludert her vi bor, er mye klikker her de og er sammen med sine. Tenker da på klassevenner og deres foreldre. Vi har faktisk ikke på snart 2 år blitt spurt om å være med på noe som helst, vi har forsøkt, men de vi spør skal alltid noe annet med andre. Og ja er trist når vi møter opp på skøytebanen og skjønner at flere fra klassen har en avtale om det den dagen. Barnet mitt har ikke skjønt det, bare vært glad hun treffer noen fra klassen. Og sånt blir også veldig sårbart når man ikke har noen familie godt rundt seg. Har dessverre ingen råd. 
Skulle ønske de som sitter godt i det kan se seg litt rundt og tenke om kanskje de kan bry seg og inkludere flere enn de de pleier.

Anonymkode: d9444...523

Uff slikt er tungt. Skjønner deg veldig godt. Man tenker jo at familie er noen som er der for en. Vet hvordan det er å komme et sted hvor alle har sine venner og grupperinger. Det er ikke enkelt å komme seg innenfor. Det jeg synes er rart er at barna ikke inkluderes heller. Hva er det med voksne mennesker som ikke evner å se det som skjer rett bortenfor? Det er akkurat som at siden det ikke skjer meg eller mitt barn så orker jeg ikke ofre det en tanke. Samfunnet har blitt slik. Det er slutt på "nabokona" som ser etter andres barn en halvtimes tid, eller å hjelpe hverandre med andre ting. Trist. 

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å få barn er faktisk et personlig valg og ikke noe familien ellers har noe ansvar for.

Anonymkode: 2edc3...3ce

Det er jeg veldig klar over. Det er heller ikke meningen at de skal ta ansvar. Kanskje bare være der litt for et barn. Jeg hadde ikke sett på det som et ansvar om jeg hadde tatt med meg mine tantunger ut for å kjøpe en is eller dra på kino. Eller kommet innom på en kaffe for å si hei og leke litt. Dette er noe jeg plutselig kan gjøre for barn utenom familie også. 

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det å få barn er faktisk et personlig valg og ikke noe familien ellers har noe ansvar for.

Anonymkode: 2edc3...3ce

Handler jo om å vise at du bryr deg, som familie, som venn eller som nabo.

Anonymkode: d9444...523

[Vera]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Kjenner jeg blir lei meg og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Mitt barn har 3 onkler som er i slekt. Disse har ikke noe med barnet å gjøre. Besteforeldrene på den ene siden tar sjelden kontakt. Ingen søskenbarn. 

Samboers familie tar seg ikke av henne da de "straffer" meg for at jeg satte krav i begynnelsen. 

Jeg skulle ønske noen kunne brydd seg mer om barnet mitt. Barna til samboer blir noen ganger hentet av andre og har familie å være med. Jeg føler at jeg har ødelagt noe, men samtidig så blir jeg så sliten av at jeg alltid må ta kontakt. Og jeg blir sliten av å gi meg selv dårlig samvittighet for dette. 

Anonymkode: ff887...984

Hvilke krav var det du satte i begynnelsen, ifht samboers familie?

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff slikt er tungt. Skjønner deg veldig godt. Man tenker jo at familie er noen som er der for en. Vet hvordan det er å komme et sted hvor alle har sine venner og grupperinger. Det er ikke enkelt å komme seg innenfor. Det jeg synes er rart er at barna ikke inkluderes heller. Hva er det med voksne mennesker som ikke evner å se det som skjer rett bortenfor? Det er akkurat som at siden det ikke skjer meg eller mitt barn så orker jeg ikke ofre det en tanke. Samfunnet har blitt slik. Det er slutt på "nabokona" som ser etter andres barn en halvtimes tid, eller å hjelpe hverandre med andre ting. Trist. 

Anonymkode: ff887...984

Takk! Og jeg er så enig det du skriver videre. Og jeg tenker også på at vi lærer at barna våre skal være inkluderende, både hjemme og på skolen, i lek og i bursdagsinvitasjoner, tror nok det er mange voksne der ute som kunne tatt til seg litt av den lærdommen.  

Anonymkode: d9444...523

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Kjenner jeg blir lei meg og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Mitt barn har 3 onkler som er i slekt. Disse har ikke noe med barnet å gjøre. Besteforeldrene på den ene siden tar sjelden kontakt. Ingen søskenbarn. 

Samboers familie tar seg ikke av henne da de "straffer" meg for at jeg satte krav i begynnelsen. 

Jeg skulle ønske noen kunne brydd seg mer om barnet mitt. Barna til samboer blir noen ganger hentet av andre og har familie å være med. Jeg føler at jeg har ødelagt noe, men samtidig så blir jeg så sliten av at jeg alltid må ta kontakt. Og jeg blir sliten av å gi meg selv dårlig samvittighet for dette. 

Anonymkode: ff887...984

Føler med deg❤️. 

Kan du og barnet ditt melde dere inn i et nettverk der andre har det som dere? Det trenger ikke alltid være biologisk familie som er der , venner kan også ha samme funksjon. Aleneforeldreforeningen, enestående foreldre (IOGT) og liknende organisasjoner har mange medlemmer i samme situasjon. 

Vet det ikke er lett, men prøv å leve et mest mulig normalt liv. Inviter naboer, skolekamerater og foreldrene deres og venner hjem. Fyll dagene med aktiviteter og glede. 

Ha tro på at dere er en familie verdt å bli kjent med, selv om dere er få. Ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 616a8...d19

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg❤️. 

Kan du og barnet ditt melde dere inn i et nettverk der andre har det som dere? Det trenger ikke alltid være biologisk familie som er der , venner kan også ha samme funksjon. Aleneforeldreforeningen, enestående foreldre (IOGT) og liknende organisasjoner har mange medlemmer i samme situasjon. 

Vet det ikke er lett, men prøv å leve et mest mulig normalt liv. Inviter naboer, skolekamerater og foreldrene deres og venner hjem. Fyll dagene med aktiviteter og glede. 

Ha tro på at dere er en familie verdt å bli kjent med, selv om dere er få. Ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 616a8...d19

Takk❤ Jeg prøver å be og gjøre hyggelige ting med andre. Men det blir ofte enveiskjøring. Og det er jeg så sliten av. Får bare fortsette og holde motet oppe. Har en tung ballast fra tidlig barndom og vært gjennom mye hele livet, slik at jeg har dårlig selvbilde. Dette fører jo til at jeg ofte prøver å finne feil ved meg selv for hvorfor det er så vanskelig. Om det er jeg som er vanskelig eller sier feil ting. 

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Vera skrev:

Hvilke krav var det du satte i begynnelsen, ifht samboers familie?

At mitt barn skulle behandles rettferdig og bli møtt på en ordentlig måte. At de ikke skulle forskjellsbehandle i gaver. Hvis de absolutt ville gi mer til de andre så fikk de gjøre det utenom.  

Anonymkode: ff887...984

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk❤ Jeg prøver å be og gjøre hyggelige ting med andre. Men det blir ofte enveiskjøring. Og det er jeg så sliten av. Får bare fortsette og holde motet oppe. Har en tung ballast fra tidlig barndom og vært gjennom mye hele livet, slik at jeg har dårlig selvbilde. Dette fører jo til at jeg ofte prøver å finne feil ved meg selv for hvorfor det er så vanskelig. Om det er jeg som er vanskelig eller sier feil ting. 

Anonymkode: ff887...984

Skjønner det❤️. Men ikke la det stoppe deg. 

Anonymkode: 616a8...d19