Jeg har fått så nok av min egen mor

[AnonymBruker]

Mamma og jeg har alltid hatt et nært forhold, men som ble enda bedre etter hvert som jeg ble voksen(og ikke ufyselig tenåring). Vi har reist på reiser, hun har vært der for meg i kjærlighetssorg og jeg har ellers satt stor pris på henne. Slik var det når jeg bodde borte i studietiden.

Jeg vendte nesen hjem etter endt studie og fikk jobb på hjemplassen. Jeg bodde da 6 måneder hjemme og innså hvor forferdelig dårlig menneske min mor kan være. Hun er ufattelig dårlig på å kommunisere og kan "klikke" på meg og min stefar for småting. Jeg syntes oppriktig synd på min stefar som har valgt å være sammen med henne. Jeg holdt ut i 6 måneder, før jeg flyttet ut igjen og forholdet ble litt bedre.

Jeg har nå kjøpt drømmetomta og skal bygge hus, og vil selvsagt involvere mine foreldre i prosessen. Problemet er min mor har tatt helt over prosjektet. På noen områder er det OK, da hun har litt erfaring og er dyktig på det hun kan, men det ender opp med at hun KONSTANT maser på meg om alt som skal skje. Det hjelper ikke at vi jobber på samme arbeidsplass og hun kan stikke innom kontoret mitt når hun vil.

En annen ting er, og dette er noe jeg har lagt merke til de siste årene, nettopp fordi jeg gjør det selv(ekskjæreste som påpekte det).
Hun har alltid en negativ kommentar på lager.
Når jeg kom med en 5er på en prøve fra VGS så var det alltid "Hvorfor fikk du ikke 6er?".
Kom jeg med en C fra universitetet, "Hvorfor ikke en B?".
Når jeg inviterer til søndagsmiddag jeg har dillet med i flere timer så er det ikke kommentar om at det lukter godt når hun kommer inn men "du må tørke støv på listene" og "På tide å olje bordet".
Kommer hun inn på kontoret mitt på jobb så sier hun "du må vaske jakken din" eller "du bør ha en singlett under den genseren".

Det er SÅ slitsomt. Og nå, når jeg er klar over det og må jobbe med meg selv for å ikke være slik, ja da ser jeg jo hvor ille hun er. Og jeg mister lysten å snakke med henne. Jeg mister lysten å gå på besøk, eller på tur eller dra på reise de inviterer meg på. Dessverre går dette også ut over min stefar, det ender opp med at jeg ikke besøker han heller.
Men jeg har fått så nok. Men jeg sitter også med konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke besøker henne og stefar og dårlig samvittighet fordi jeg ikke setter pris på de gode tingene hun gjør. For det er nok av de, men de blir overskygget av det negative.

Dessverre hjelper det så dårlig å si fra også, hun blir sur og furten som et barn og det går ikke inn.

Noen råd?

Anonymkode: e1e38...b80

[AnonymBruker]

Er du god på å kommunisere da? Det virker ikke som du sier ifra.

Anonymkode: 1a846...ba2

[AnonymBruker]

Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på min egen, kjære mor. Hun er svært dyktig kokk, og lager alltid nydelig mat. Men, og her kommer haken: Hun snakket alltid maten ned umiddelbart etter at den var satt på bordet. Da var det alltid en hel masse snakking om at det var ikke sikkert kjøttet var mørt, sausen var varm nok, salaten var ditt, potetene var datt, og vi følte matlysten misket og minsket.

Jeg prøvde den samme metoden en gnag hun var på besøk. Satte maten på bordet. Hun forsøkte å starte en skryterunde med "Åh, det ser deilig ut, det lukter godt" osv. For hver gang hun sa noe positivt så parerte jeg med en negativ kommentar "Åh Det ser godt ut" svar "det er ikke sikkert at det er kokt lenge nok/jeg håper kjøttet er mørt", "Det lukter godt" svar: det er ikke sikkert det er salt nok/det mangler kanskje pepper/jeg håper fisken ikke er rå".

- og etterpå spurte jeg om hun fikk matlyst av at jeg snakket ned maten? Nei, hun gjorde jo ikke det. Så fortalte jeg veldig rolig hvor trist det var at akkurat det samme skjedde hver gang vi var hos dem og det kom mat på bordet. Etter det er det bare en og annen gang hun har kommet med den samme nedsnakkingen av egen mat.

Anonymkode: 62322...2d0

[AnonymBruker]

Det du føler er helt naturlig, hva man å ta laaaaang pause på noen år, og så prøve å ta opp kontakten, men likevel holde det til minium?

2-3 dager i året f eks?

 

Reditt er bedre å skrive på, med folk som kjenner til det med familie forhold ol, ikke mange her som har skjenskap, du kommer til å flere og bedre svar det, husk å skriv på engelsk

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du føler er helt naturlig, hva man å ta laaaaang pause på noen år, og så prøve å ta opp kontakten, men likevel holde det til minium?

2-3 dager i året f eks?

 

Reditt er bedre å skrive på, med folk som kjenner til det med familie forhold ol, ikke mange her som har skjenskap, du kommer til å flere og bedre svar det, husk å skriv på engelsk

Anonymkode: 8cb06...ba9

Eh, hæ? Tror ikke Reddit er noe spesielt mer egnet enn KG på dette området 😅 Men du om det.

Anonymkode: 6f268...942

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Eh, hæ? Tror ikke Reddit er noe spesielt mer egnet enn KG på dette området 😅 Men du om det.

Anonymkode: 6f268...942

Jo, faktisk, fordi man kan velge underforum med brukere som har erfart vanskelig familie forhold, har man lyst å skrive om barn skirver man i barn og familie, og i tillegg er det utrolig mye fler brukere.

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på min egen, kjære mor. Hun er svært dyktig kokk, og lager alltid nydelig mat. Men, og her kommer haken: Hun snakket alltid maten ned umiddelbart etter at den var satt på bordet. Da var det alltid en hel masse snakking om at det var ikke sikkert kjøttet var mørt, sausen var varm nok, salaten var ditt, potetene var datt, og vi følte matlysten misket og minsket.

Jeg prøvde den samme metoden en gnag hun var på besøk. Satte maten på bordet. Hun forsøkte å starte en skryterunde med "Åh, det ser deilig ut, det lukter godt" osv. For hver gang hun sa noe positivt så parerte jeg med en negativ kommentar "Åh Det ser godt ut" svar "det er ikke sikkert at det er kokt lenge nok/jeg håper kjøttet er mørt", "Det lukter godt" svar: det er ikke sikkert det er salt nok/det mangler kanskje pepper/jeg håper fisken ikke er rå".

- og etterpå spurte jeg om hun fikk matlyst av at jeg snakket ned maten? Nei, hun gjorde jo ikke det. Så fortalte jeg veldig rolig hvor trist det var at akkurat det samme skjedde hver gang vi var hos dem og det kom mat på bordet. Etter det er det bare en og annen gang hun har kommet med den samme nedsnakkingen av egen mat.

Anonymkode: 62322...2d0

Jeg hadde prøvd denne taktikken TS. Når du besøker henne, finn ting å pirke på og nevn det på samme måte som hun gjør. Kommenter klærne hennes som hun gjør. Og etter en stund, sett deg ned og SNAKK med henne. Fortelle henne at du synes det er synd alle de negative kommentarene ødelegger mellom dere. Du må være åpen og si ifra, istedetfor å luke henne bort uten at hun selv vet hvorfor. Jeg har det akkurat som deg, moren min var helt lik. Og jeg fikk og beskjed fra samboer at jeg var lik. Men jeg visste det ikke før noen sa ifra! Ble jo lei meg, men så selv at jeg hadde tatt etter moren min. Men noen må si ifra til henne. Ikke bare en kort kommentar, men si til henne at det er noe viktig jeg må snakke med deg om. 

 

Anonymkode: 4d314...d49

[AnonymBruker]

Til TS:

Det er slitsomt når man føler man får kritikk hele tiden. Spesielt når det er fra egen mor, og spesielt når det kommer i sånne ufyselige stikk! 

Jeg har den samme erfaringen fra min mor, selv om vi aldri har vært så nære som du og din var før du flyttet til hjembyen din igjen.  

Jeg har redusert kontakten med min mor, men ikke kuttet henne ut, det kommer det ikke noe bra ut av, da vi jo har felles familie. Jeg ignorerer stygge kommentarer, later so. At alt er greit og tenker på ungene mine som fortjener å oppleve at forholdet til bestemor (selv om det nesten er ikkeeksisterende) er bra. 

Du har valget. Enten ignorerer  du de negative kommentarene konsekvent, eller så påpeker du dem konsekvent (det var ikke hyggelig sagt/alltid skal du være så negativ/hvorfor sier du sånne stygge ting/jeg har jobbet hardt med den så nå ble jeg lei meg mamma/osv). 

Et tredje valg er å gjøre som du gjør nå. Men det virker som et dårlig valg. 

Anonymkode: 6f268...942

[AnonymBruker]

Jeg fikk til slutt nok av min egen mor og all hennes negativitet og oppførsel mot meg i oppveksten. Kuttet henne ut da jeg var 40. Har ikke snakket med henne siden, og det er 12 år siden snart. En lettelse å være kvitt henne og all negativiteten hennes. Hun har forskjellsbehandlet meg (jente) og de andre søsknene mine hele livet, fordi de er gutter alle sammen.

Det eneste vi gjør, er å utveksle et par sms et par-tre ganger i året. Unngår familietreff der hun er.

I løpet av alle disse årene, har hun aldri noensinne spurt meg; "Er du sint på meg? Hvorfor det?" eller noe lignende. Ikke et eneste spørsmål har hun stilt om hvorfor jeg ikke vil snakke med henne mer. Det er veldig typisk henne.

til TS;

Begrens omgangen med din mor om det plager deg at hun er sånn. Ta litt "fri" en periode. Eventuelt kan du sette deg ned og snakke med henne og fortelle hva som plager deg. MIN mor vil ikke høre på det øret, så det nyttet ikke, men det kan jo hende din mor er annerledes. Prøv og du finner det ut.

Lykke til

 

Anonymkode: 964a6...c7d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, faktisk, fordi man kan velge underforum med brukere som har erfart vanskelig familie forhold, har man lyst å skrive om barn skirver man i barn og familie, og i tillegg er det utrolig mye fler brukere.

Anonymkode: 8cb06...ba9

Det samme gjelder vel her? Og det er absolutt en fordel å skrive med nordmenn om norske familierelasjoner. På tross av flere brukere på reditt. Men som sagt, hver sin smak. 

Anonymkode: 6f268...942

[SoWhat?]

Råd og råd. Vil bare si at absolutt alle har feil. Ikke et menneske er perfekt. Syns moren din ser ut som en ganske vanlig mor med sine slitsomme sider. Det du beskriver syns jeg går under "ganske typisk". 

Det er jo ditt valg om du vil la det negative få alt fokus når hun har så mange andre gode sider. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Råd og råd. Vil bare si at absolutt alle har feil. Ikke et menneske er perfekt. Syns moren din ser ut som en ganske vanlig mor med sine slitsomme sider. Det du beskriver syns jeg går under "ganske typisk". 

Det er jo ditt valg om du vil la det negative få alt fokus når hun har så mange andre gode sider. 

Ts sier jo at det ikke er så mange gode sier...

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

Og at de negative veier mer enn de få gode sider,

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til TS:

Det er slitsomt når man føler man får kritikk hele tiden. Spesielt når det er fra egen mor, og spesielt når det kommer i sånne ufyselige stikk! 

Jeg har den samme erfaringen fra min mor, selv om vi aldri har vært så nære som du og din var før du flyttet til hjembyen din igjen.  

Jeg har redusert kontakten med min mor, men ikke kuttet henne ut, det kommer det ikke noe bra ut av, da vi jo har felles familie. Jeg ignorerer stygge kommentarer, later so. At alt er greit og tenker på ungene mine som fortjener å oppleve at forholdet til bestemor (selv om det nesten er ikkeeksisterende) er bra. 

Du har valget. Enten ignorerer  du de negative kommentarene konsekvent, eller så påpeker du dem konsekvent (det var ikke hyggelig sagt/alltid skal du være så negativ/hvorfor sier du sånne stygge ting/jeg har jobbet hardt med den så nå ble jeg lei meg mamma/osv). 

Et tredje valg er å gjøre som du gjør nå. Men det virker som et dårlig valg. 

Anonymkode: 6f268...942

Eh jo, det kan komme noe godt ut av å kutte ut familie.

Ikke det at jeg mener at du ts skal gjøre det, jeg vet får lite til å anbefale det.

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk til slutt nok av min egen mor og all hennes negativitet og oppførsel mot meg i oppveksten. Kuttet henne ut da jeg var 40. Har ikke snakket med henne siden, og det er 12 år siden snart. En lettelse å være kvitt henne og all negativiteten hennes. Hun har forskjellsbehandlet meg (jente) og de andre søsknene mine hele livet, fordi de er gutter alle sammen.

Det eneste vi gjør, er å utveksle et par sms et par-tre ganger i året. Unngår familietreff der hun er.

I løpet av alle disse årene, har hun aldri noensinne spurt meg; "Er du sint på meg? Hvorfor det?" eller noe lignende. Ikke et eneste spørsmål har hun stilt om hvorfor jeg ikke vil snakke med henne mer. Det er veldig typisk henne.

til TS;

Begrens omgangen med din mor om det plager deg at hun er sånn. Ta litt "fri" en periode. Eventuelt kan du sette deg ned og snakke med henne og fortelle hva som plager deg. MIN mor vil ikke høre på det øret, så det nyttet ikke, men det kan jo hende din mor er annerledes. Prøv og du finner det ut.

Lykke til

 

Anonymkode: 964a6...c7d

denne

Anonymkode: 8cb06...ba9

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og at de negative veier mer enn de få gode sider,

Anonymkode: 8cb06...ba9

Hm. Hun skriver jo om mye godt moren har gjort? Og at hun har dårlig samvittighet for at hun ikke setter pris på de gode tingene hun gjør?

Det blir problemer veldig ofte når voksne barn og foreldre er for mye sammen. Foreldre har en tendens til å alltid betrakte barna sine som "barn". Hvilket jeg syns det ser ut som moten til Ts gjør. Irriterende ja, og greit å holde litt avstand. Men det kan også være at Ts må "vise" at hun er voksen.. Så det går opp for moren.

Jeg tenker bare at en ikke kan velge hvilke feil og dårlige egenskaper andre har. For alle har det, og noen er jo mye verre å leve med enn det Ts beskriver syns jeg. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til TS:

Det er slitsomt når man føler man får kritikk hele tiden. Spesielt når det er fra egen mor, og spesielt når det kommer i sånne ufyselige stikk! 

Jeg har den samme erfaringen fra min mor, selv om vi aldri har vært så nære som du og din var før du flyttet til hjembyen din igjen.  

Jeg har redusert kontakten med min mor, men ikke kuttet henne ut, det kommer det ikke noe bra ut av, da vi jo har felles familie. Jeg ignorerer stygge kommentarer, later so. At alt er greit og tenker på ungene mine som fortjener å oppleve at forholdet til bestemor (selv om det nesten er ikkeeksisterende) er bra. 

Du har valget. Enten ignorerer  du de negative kommentarene konsekvent, eller så påpeker du dem konsekvent (det var ikke hyggelig sagt/alltid skal du være så negativ/hvorfor sier du sånne stygge ting/jeg har jobbet hardt med den så nå ble jeg lei meg mamma/osv). 

Et tredje valg er å gjøre som du gjør nå. Men det virker som et dårlig valg. 

Anonymkode: 6f268...942

Men det blir jo ikke særlig hyggelig om barna dine får med seg de stygge kommentarene moren din kommer med mot deg? Er det kun deg eller er hun en type som kan komme til å komme med stygge kommentarer mot ungene også? Hvis ikke ser jeg faktisk ikke verdien av å holde på et slikt forhold, om det kun er negativitet. Det kommer jo an på, TS kommer med få eksempler her. 

Anonymkode: 4d314...d49

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med negative kommentarer, min mor er akkurat lik. Når jeg ble satt på venteliste i stedet for å komme inn direkte på master (kom inn ved neste inntakt og leverer til våren, det er også bare 10 studieplasser på studiet mitt) fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke klarte det når "alle andre" gjorde det.

Jeg ser at en person over kommenterte på din evne til å kommunisere det du føler, men det er ikke alltid så enkelt. Jeg har tatt opp min mors kritikk mange ganger, men hun hører ikke på meg. Hun prøver i en dag eller to før hun faller tilbake i gamle vaner og later som om den samtalen aldri ble holdt. Hun har også en tendens til å bruke ting jeg har fortalt henne mot meg (kjærlighetssorg, at jeg har bestemt meg for å gå til psykolog, osv.) ved senere anledninger. Det er sjeldent jeg har sluppet henne innpå meg på den måten, nettopp fordi hver eneste gang jeg gjør det får hun meg til å angre. Derfor er det ikke alltid lett å kommunisere med slike personer. Nå skal det sies at min mor virker å ha tendenser til narsissistiske personlighetstrekk da, så det kan jo hende at din mor reagerer annerledes, TS, men min mor klarer ikke å ta til seg kritikk i hvert fall. Hvordan har hun vært når du har tatt opp ting tidligere?

Anonymkode: 8bc08...b21

[AnonymBruker]

Ved avstand er da man kan se på det utenfra, og se om det var et sunt barndom man hadde, og om kan nå ha et sunt forhold til "hvem det gjelder"

 

Alle er mennesker, inkludert din mor, far osv

Anonymkode: 8cb06...ba9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med negative kommentarer, min mor er akkurat lik. Når jeg ble satt på venteliste i stedet for å komme inn direkte på master (kom inn ved neste inntakt og leverer til våren, det er også bare 10 studieplasser på studiet mitt) fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke klarte det når "alle andre" gjorde det.

Jeg ser at en person over kommenterte på din evne til å kommunisere det du føler, men det er ikke alltid så enkelt. Jeg har tatt opp min mors kritikk mange ganger, men hun hører ikke på meg. Hun prøver i en dag eller to før hun faller tilbake i gamle vaner og later som om den samtalen aldri ble holdt. Hun har også en tendens til å bruke ting jeg har fortalt henne mot meg (kjærlighetssorg, at jeg har bestemt meg for å gå til psykolog, osv.) ved senere anledninger. Det er sjeldent jeg har sluppet henne innpå meg på den måten, nettopp fordi hver eneste gang jeg gjør det får hun meg til å angre. Derfor er det ikke alltid lett å kommunisere med slike personer. Nå skal det sies at min mor virker å ha tendenser til narsissistiske personlighetstrekk da, så det kan jo hende at din mor reagerer annerledes, TS, men min mor klarer ikke å ta til seg kritikk i hvert fall. Hvordan har hun vært når du har tatt opp ting tidligere?

Anonymkode: 8bc08...b21

Ja, har de det er det jo umulig, lykke til

Anonymkode: 8cb06...ba9