takle hans fortid

[Gjest litt i villrede]

hei dere. Jeg må lufte tankene litt og høre hva dere mener om følgende:

Jeg og kjæresten har vært sammen i to år, og han har vært separert i to og et halvt.

Gutten hans er her annenhver helg + at han (kjæresten min) drar hjem til dem en fast kveld i uka for å være der mens mamman er på kurs.

Huset der de bodde, tilhører foreldrene til kjæresten min. Det er todelt, slik at foreldrene bodde i en del og de i den andre. Nå bor altså "eks"-kone (de er jo ikke skilt enda) med sønn fremdeles der, (likeså foreldrene til min kjæreste).

Og nå kommer jeg til poenget: Han fortalte meg her forleden at det fremdeles var vanskelig hver gang han var der. Det hadde visst ikke noe med henne å gjøre i og for seg, men med plassen, huset, og alle minnene som kom tilbake. Gode og dårlige minner. Og følelsen av å ha mislyktes - som ektemann og som far.

Det var vondt å høre. Både fordi jeg følte at han fremdeles sørger (og lengter?) etter det som en gang var, at jeg aldri kan stille opp mot det på en måte, og fordi jeg føler meg som.... hva skal jeg kalle det..... nest-best. Han falt, og jeg stod noen trappetrinn lenger ned og tok imot han. Noen trappetrinn LENGER NED.

Skjønner dere hva jeg mener? Er det tåpelig av meg å tenke slik?

Jeg ser ikke noen konkurrent i henne - det er ikke det. Jeg har fått med meg hvordan stoda er mellom de to, men at dette skal være så smertefult så lenge?

En kollega av meg på jobb flytta ut i November, og nå i April er de skilt!

Kommentarer?

[Gjest Anonymous]

Hvorfor er han ikke skilt enda, når det har gått to år??

[Gjest Anonymous]

Ja jeg skal kommentere.

Jeg syns det hørtes helt tåpelig ut å sitte så fast i fortiden. Mine barns far var slik, selv om nesten alle møblene var nye og han aldri hadde bodd i DEN leiligheten jeg bodde i da, så påsto han at han ikke kunne være der i min leilighet ikke alene engang ikke med kjæresten engang fordi det liksom var så veldig vanskelig for ham. Men jeg fatter ikke hva som skulle være så vanskelig? Det var jo han som tilslutt gikk, det var ikke sånn at han liksom gikk rundt og lengtet, eller hvis det var, så er han vel helt rar som gikk da.

[Gjest litt i villrede]

vi bor ikke i Norge, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan reglene er her. (jeg spør ikke så mye, fordi han blir irritert når temaet kommer på banen. Kunne selvsagt lagt to fingre i kors og funnet ut av det, men det har liksom ikke blitt med meg enda.).

Så vidt jeg vet, må de bare til en eller annen offentlig instans å få istand en avtale om fordeling osv. Han er redd for at når det virkelig kommer så langt, vil hun kanskje gjøre livet surt for han og kreve en hel masse.

Og så er det dette med å skrive under skillsmissepapirer som er en terskel han vegrer seg å gå over.

[Gjest Anonymous]

Hvis dere har vært sammen i to år, og han ikke vil ta skrittet og skille seg, da er han ikke verdt det. Dump han, for han sitter fast i fortida si.

[Gjest litt i villrede]

ja, gjest nr. 2, det er disse tankene jeg har også.

"hva er det du driver og syter etter" liksom? Jeg blir lei, og begriper ikke det der. Men så tenker jeg at, ok, jeg har aldri vært i den situasjonen som han er i. Kanskje gjør jeg urett i å drive å mase om progresjon (for jeg gjør det innimellom). Han blir skuffet, føler seg mislykket, føler at ikke jeg stoler på han. Tilslutt føler jeg meg som den stygge ulven som gjorde han trist OSV.

[Gjest SumoBryter]

Det var jeg som var gjest nummer to... bare orka ikke logge inn.

Ja, man skal jo prøve å forstå hverandre og det er fint du prøver å gjøre.

Håper det ordner seg... menn er så rare....

[Gjest litt i villrede]

dvs dere synes jeg har vært tålmodig nok i denne situasjonen?

Det er greit å vite at det ikke er meg som er helt urimelig i denne situasjonen, og det gir meg mot til å fortsette å "mase" om å legge ting bak seg.

Jeg kommer nok ikke til å gå fra han. Han har nemlig veldig mange gode sider og han er en veldig snill og god mann. Men hver gang dette kommer på dagsorden, er det VANSKELIG.

Han er for PYSETE i forhold til "eks"-kona og hele prosessen.

[Trampe]

Det er vel flere ting i dette innlegget som jeg stusser på. For det første kan jeg tenke meg at det er vanskelig for deg at ekskona hans bor i samme hus som svigerforeldrene DINE. For de er svigerforeldrene dine nå, ikke hennes. Såklart skal man tenke på barnet i en slik situasjon, men for meg ville det vært uholdbart. Jeg er kanskje en mer sjalu person enn du er? Hvordan er forholdet mellom dem og deg da? Skal hun bo der lenge? Blir det bedre dersom hun flytter? Jeg synes at hun ikke bør bo i samme hus som de gjør, men det er meg da.

Det at de ikke er skilt enda, selv om det har gått to år, synes jeg er veldig rart. En av dem må jo få tatt initiativet og få det gjort. Det er bare underskrifter som skal til etter en separasjonsperiode.... Så vanskelig er det ikke.

Jeg synes på en måte at det er kjempeflott at han er hos dem en gang i uka og passer gutten. Det er veldig bra for gutten at pappa kan komme hjem til han av og til, og når to mennesker har et barn sammen er de avhengige av et så godt forhold som mulig dem imellom. Er du noen gang med han på disse besøkene? Hvordan er forholdet mellom deg og ekskona? Bor du forresten sammen med mannen? Er forholdet seriøst?

Jeg synes du skal ta det som et stort kompliment at han forteller deg om at han har det vanskelig. Sett deg inn i hans situasjon, jeg skjønner godt at han har det vanskelig. Selv om han har det godt sammen med deg, vil han føle at han har sviktet som pappa...og eventuelt som ektemann. Han trodde jo en gang at dette var det store. Oppdagelsen av at han har tatt feil om det er nok vanskelig å svelge...for noen tar det lang tid å komme over.

Jeg tror ikke det har noe med deg eller deres forhold å gjøre. Du skal ikke føle at du ikke kan måle deg med det han hadde før. Han har ei historie bak seg, og om du skal være sammen med han må du leve med den. Hvis han ville tilbake til henne hadde han nok ikke vært sammen med deg. Støtt han, det er mitt råd til deg. Vis han at han kan snakke med deg selv om du egentlig ikke vil høre det. Han trenger å vite at han kan stole på deg, og at du er glad i han selv om han sier det er tungt å være hos henne. Er du storsinnet, har du alt å vinne... Det er lett for meg å si, men vanskelig for deg å gjøre, jeg vet det.

Det er ikke tåpelig av deg å tenke slik, men du må slutte med det! Du står ikke lenger ned i trappa. Du står på samme trinn som han gjør, og sammen går dere til toppen

til deg, dette går bra!

[Gjest SumoBryter]

dvs dere synes jeg har vært tålmodig nok i denne situasjonen?  

Det er greit å vite at det ikke er meg som er helt urimelig i denne situasjonen, og det gir meg mot til å fortsette å "mase" om å legge ting bak seg.

Jeg kommer nok ikke til å gå fra han. Han har nemlig veldig mange gode sider og han er en veldig snill og god mann. Men hver gang dette kommer på dagsorden, er det VANSKELIG.  

Han er for PYSETE i forhold til "eks"-kona og hele prosessen.

Jeg forstår følelsene dine om situasjonen, kan hende ex kona hadde syns det var litt dumt av han også. Jeg vet ikke hvor mye du maser han om saken, men han bør jo ha en forklaring til hvorfor det er så fælt for ham. Om det er dårlig samvittighet heller enn lengten så kan du jo føle deg tryggere for det kan godt være dårlig samvittighet?

[Gjest litt i villrede]

Tusen takk Julibrud! Jeg får nesten tårer i øynene.

Ja, vi bor sammen. Flyttet sammen for noen måneder siden, og det er på ingen måte slik at jeg angrer på det.

Han var sammen med eks i +- 20 år, og derfor føles det vel ikke så rart ut for foreldrene hans at hun fortsatt bor der. Dessuten er gutten 7 år, og de ville ikke at han skulle måtte bytte skole. Det var liksom enklere at han flyttet ut.

Jeg har ikke møtt foreldrene hans enda. For dem, finnes det ikke noe slikt som skillsmisse - det er en skam og en nedvergelse. Og dersom han hadde kommet trekkende med en ny kjæreste....oi oi oi.

(det blir selvsagt til at han presenterer meg for dem en dag, men de er ikke mentalt mottakelig for det nå).

(....han har nettopp kokt spaghetti til meg... skriver mer etterpå...)

[Gjest litt i villrede]

...og så vil jeg jo så gjerne tro at det er slik du sier, at det ikke har noe med vårt forhold å gjøre. Det er det han også sier, og jeg vil så gjerne tro det. Virkelig tro det. Men jeg vet ikke om jeg helt skjønner logikken i det...

[Mrs. K]

Vi var også separert i flere år før vi skrev under på skilsmissepapirerne. Jeg fikk også ny sambo.

Grunnen til at jeg ikke skilte meg tidligere var at jeg var så ferdig med forholdet, da jeg flyttet ut. Etter et års seperasjon hadde jeg glemt alt om skilsmisse. Bra forhold til eks og godt samarbeide om barn.

Når vi besøker eksen min kan jeg godt få fornemmelsen av mislykkethet. Jeg kjenner huset ut og inn, vet hva som er i skape og skuffer. Der er ting der som engang var mine, ting som jeg har laget. Det har tatt tid å venne meg til å være gjest i det hus det som engang var hjemmet mitt - med et ekteskap som raknet.

20 års minner på godt og ondt forsvinner ikke bare fordi det er en ny kjæreste inne i bildet. Det betyr ikke nødvendigvis at han ikke er glad i deg. Dog kunne det kanskje være et fremskritt for dere å ordne med de skilsmissepapirer. Nå er de er vel separert :-?

Hilsen Trille

[Trampe]

Se på det Trille har skrevet, vennen! Kanskje du ser logikken litt bedre nå...? Tror han har det på samme måte som Trille... Enkelte tanker kommer veldig ofte i bølger. Han hadde kanskje en dag der han tenkte mye på akkurat dette...? :trøste: