Mat tips?

[AnonymBruker]

Hei:) Håper noen kan hjelpe meg litt!

Har hatt en litt slapp mammakropp, og bestemte meg en tid tilbake for å gjøre litt endringer. Har en aktiv jobb, trener ca 2-3 ganger i uken styrke. Har kun et par kilo igjen til vekten jeg ønsker, men vil gjerne få en litt fastere figur. Forsøker meg på en livsstil jeg kan «leve med», hvor maten ikke er så streng at jeg slutter etter en uke eller to. Det er viktig for meg at kosten er næringsrik, lav på kalori og høy på protein. 

Hvordan ser denne dagsplanen ut for dere? 

Frokost: Havregrøt på vann m/kanel og litt rosiner eller Yoghurt Naturell m/banan og havregryn 

Lunch: 2 brødskiver (eller knekkebrød) m/magert pålegg + en frukt 

MM: En neve usaltede nøtter eller grapefrukt

Middag: Kylling/fisk med kokte grønnsaker og en spiseskje lettrømme eller Avocado, to kokte egg og mager Cottage Cheese. 

Kvelds: En av frokost alternativene eller «Avokado middagen», ettersom hva jeg har spist ellers ila dagen. 

Kom gjerne med innspill eller alternative måltider!:)

Anonymkode: 6e85c...16a

[AnonymBruker]

Det ser forferdelig trist og magert ut og jeg hadde ikke holdt ut mer enn en dag. Jeg spiser heller mat jeg har lyst på. Det fungerer for meg, null problem å holde vekten, ha energi osv.

Anonymkode: fe133...ada

[Pierre Gynt]

I mine øyne spiser du for lite protein. Det der blir maks 35-45g. Jeg ville ha ligget på 1,2-1,6 g pr. kg kroppsvekt daglig. Du kan godt supplere med et proteintilskudd. Ev. legge på litt cottage cheese her og der. 

[Pierre Gynt]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det ser forferdelig trist og magert ut og jeg hadde ikke holdt ut mer enn en dag. Jeg spiser heller mat jeg har lyst på. Det fungerer for meg, null problem å holde vekten, ha energi osv.

Anonymkode: fe133...ada

Det funker for deg, ja. Grattis. Hvorfor er det relevant her, egentlig? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ser forferdelig trist og magert ut og jeg hadde ikke holdt ut mer enn en dag. Jeg spiser heller mat jeg har lyst på. Det fungerer for meg, null problem å holde vekten, ha energi osv.

Anonymkode: fe133...ada

Ts her. 

Vel, da er du heldig! Men jeg kan dessverre ikke spise akkurat det jeg har lyst på. 

Anonymkode: 6e85c...16a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Purt Gull skrev:

I mine øyne spiser du for lite protein. Det der blir maks 35-45g. Jeg ville ha ligget på 1,2-1,6 g pr. kg kroppsvekt daglig. Du kan godt supplere med et proteintilskudd. Ev. legge på litt cottage cheese her og der. 

Takk for input!:) har du noen tips til proteintilskudd som ikke inneholder mange kalorier?

Anonymkode: 6e85c...16a

[Pierre Gynt]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for input!:) har du noen tips til proteintilskudd som ikke inneholder mange kalorier?

Anonymkode: 6e85c...16a

De fleste proteintilskudd, hvertfall isolatene, har ikke så mye annet enn proteiner i seg, så da blir det en standard 4 kcal pr g-ish på. alle. Finn et pulver med 85 g. pr. 100 g, så er det greit. 

Myo nutrition og tech nutrition er bra, blant annet. Kan godt finne lenker til deg, hvis du vil. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Purt Gull skrev:

Det funker for deg, ja. Grattis. Hvorfor er det relevant her, egentlig? 

Fordi folk som tvinger seg til unødvendige ting, sprekker så det synger.

Anonymkode: fe133...ada

[Pierre Gynt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fordi folk som tvinger seg til unødvendige ting, sprekker så det synger.

Anonymkode: fe133...ada

Ikke sant. Her er det noen interessante logiske svakheter i argumentasjonen din.

For det du egentlig sier, er at overvektige er overvektige fordi de prøver (og feiler i) å kontrollere vekta si, uten å se sammenhengen i det at grunnen til at de prøver (og feiler), er at de er overvektige.

Samtidig sier du at grunnen til at du ikke er overvektig, er at du ikke prøver (og feiler) i å kontrollere din egen vekt. Ser du poenget mitt?

For du klarer ikke å forstå at det å spise det man selv vil til enhver tid, fører til at andre enn deg selv risikerer å bli overvektige?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Purt Gull skrev:

Ikke sant. Her er det noen interessante logiske svakheter i argumentasjonen din.

For det du egentlig sier, er at overvektige er overvektige fordi de prøver (og feiler i) å kontrollere vekta si, uten å se sammenhengen i det at grunnen til at de prøver (og feiler), er at de er overvektige.

Samtidig sier du at grunnen til at du ikke er overvektig, er at du ikke prøver (og feiler) i å kontrollere din egen vekt. Ser du poenget mitt?

For du klarer ikke å forstå at det å spise det man selv vil til enhver tid, fører til at andre enn deg selv risikerer å bli overvektige?

Jeg har vært overvektig jeg også, og prøvd masse for å slutte å være det, og det dreide seg alltid om å holde seg unna det man likte, og vise seg selv og omverdenen hvor flink man var, og jeg sprakk alltid. Og det er en historie alle som sliter med vekt, forteller, graden av omsvøp og mengden uttalt fortvilelse er det eneste som varierer. Jeg er for å prøve andre ting, når det man gjør, ikke virker, og å endre tanker/innstilling/vaner virket, fenomenalt. Det er så annerledes enn mainstream råd og så uvant for meg også, at jeg fremdeles, etter flere år, ofte tar meg i å tenke "så deilig det er å være normalvektig!", og så husker jeg jo at det alltid var hva jeg lengtet etter, og jobbet så hardt for, og aldri klarte å opprettholde særlig lenge; det som er nytt, er hvor lite/smertefri/stressfri innsats som var/er nødvendig; jeg slet så hardt bare for å måtte tilbake til "Start", gang på gang. Nå gjør jeg andre ting/ting på en annen måte, det er så enkelt og lett og hyggelig; matgleden, og gleden over å ha en kropp som fungerer, og å tenke og føle som en normalvektig, er helt topp. Samtidig er det ikke noe eksepsjonelt i dette, det er dette som er normalt, friskt, det er rett og slett "hverdagslivet", eventuelt "livsstilsendringen" som folk ofte sier de søker. 

Å gå ned i vekt handler bare om å konsekvent spise litt mindre, og det er ikke noe man trenger flaks for, så jeg mener at når man tenker at man skal ned i vekt og så snakker om å prøve, da har man allerede bestemt seg for at det ikke går, og da går det jo ikke. Jeg vet ikke om det har noe med personlighetstrekk eller hva det er, men jeg ser ikke på meg selv som noe spesielt. Jeg bare kontrollerer matinntaket mitt, og vekta mi regulerer seg etter det. Ja, jeg må si nei til meg selv av og til, og det er surt innimellom og jeg greier det ikke hver gang, men det er ikke så ofte og så intenst som før, og jeg føler ihvertfall ikke noe behov for å beklage meg til andre over det.

Anonymkode: fe133...ada

[Pierre Gynt]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært overvektig jeg også, og prøvd masse for å slutte å være det, og det dreide seg alltid om å holde seg unna det man likte, og vise seg selv og omverdenen hvor flink man var, og jeg sprakk alltid. Og det er en historie alle som sliter med vekt, forteller, graden av omsvøp og mengden uttalt fortvilelse er det eneste som varierer. Jeg er for å prøve andre ting, når det man gjør, ikke virker, og å endre tanker/innstilling/vaner virket, fenomenalt. Det er så annerledes enn mainstream råd og så uvant for meg også, at jeg fremdeles, etter flere år, ofte tar meg i å tenke "så deilig det er å være normalvektig!", og så husker jeg jo at det alltid var hva jeg lengtet etter, og jobbet så hardt for, og aldri klarte å opprettholde særlig lenge; det som er nytt, er hvor lite/smertefri/stressfri innsats som var/er nødvendig; jeg slet så hardt bare for å måtte tilbake til "Start", gang på gang. Nå gjør jeg andre ting/ting på en annen måte, det er så enkelt og lett og hyggelig; matgleden, og gleden over å ha en kropp som fungerer, og å tenke og føle som en normalvektig, er helt topp. Samtidig er det ikke noe eksepsjonelt i dette, det er dette som er normalt, friskt, det er rett og slett "hverdagslivet", eventuelt "livsstilsendringen" som folk ofte sier de søker. 

Å gå ned i vekt handler bare om å konsekvent spise litt mindre, og det er ikke noe man trenger flaks for, så jeg mener at når man tenker at man skal ned i vekt og så snakker om å prøve, da har man allerede bestemt seg for at det ikke går, og da går det jo ikke. Jeg vet ikke om det har noe med personlighetstrekk eller hva det er, men jeg ser ikke på meg selv som noe spesielt. Jeg bare kontrollerer matinntaket mitt, og vekta mi regulerer seg etter det. Ja, jeg må si nei til meg selv av og til, og det er surt innimellom og jeg greier det ikke hver gang, men det er ikke så ofte og så intenst som før, og jeg føler ihvertfall ikke noe behov for å beklage meg til andre over det.

Anonymkode: fe133...ada

Ja, dette var jo helt andre refleksjoner enn:

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spiser heller mat jeg har lyst på. Det fungerer for meg, null problem å holde vekten, ha energi osv.

Anonymkode: fe133...ada

 

[AnonymBruker]

 

8 minutter siden, Purt Gull skrev:

Ja, dette var jo helt andre refleksjoner enn:

Jeg spiser heller mat jeg har lyst på. Det fungerer for meg, null problem å holde vekten, ha energi osv.

Nei, det er ikke andre refleksjoner, det er en utdyping.

45 minutter siden, Purt Gull skrev:

For du klarer ikke å forstå at det å spise det man selv vil til enhver tid, fører til at andre enn deg selv risikerer å bli overvektige?

Det jeg tror du, og mange, ikke tenker over, og som jeg heller ikke gjorde før, er at å spise det man selv vil til enhver tid, betyr noe vidt forskjellig for en som sliter med vekt, og for en som ikke gjør det. En normalvektig/person med normalt forhold til mat, vil ikke tenke -aldri finne på å tenke- at det er, feks "lange innpå med bløtkake dagen lang, og skylle den ned med Cola". En som sliter med mat og vekt, og derfor nekter seg selv det han/hun vil ha (evt nekter seg selv det han/hun vil ha, og derfor sliter med mat og vekt), derimot, vil lengte etter akkurat dette, og derfor er dette hva han/hun føler at han/hun vil, men vedkommende er under umenneskelig press, og dømmekraften er nedsatt. Man må av og til gjøre en jobb for å legge til rette for å kunne ta gode valg. Vi blir stilt overfor så mange valg hver dag, at det er vanskelig å vite hva man vil; fri vilje er så sentralt, men ofte blir det rotet sammen til en spørsmål om manglende viljestyrke. Det er mer komplisert enn som så, og samtidig mye enklere enn man skal ha det til. Nysgjerrighet og lærevillighet er mye viktigere enn viljestyrke, mener jeg, hvis man tenker på viljestyrke i den populære betydningen "presse igjennom en barriere".

Anonymkode: fe133...ada

[AnonymBruker]

1 time siden, Purt Gull skrev:

For du klarer ikke å forstå at det å spise det man selv vil til enhver tid, fører til at andre enn deg selv risikerer å bli overvektige?

Jeg ble visst ikke helt ferdig...

Jeg synes det som jeg har markert her (andre enn deg selv), også er interessant. Som om det skulle være noe spesielt med meg. Det er ikke det. Jeg er ikke en annen person enn tidligere (selv om det føles sånn av og til). Jeg var sikker på at jeg spiste det jeg ville, og at det var derfor jeg la sånn på meg. Jeg skjønte ikke sammenhengen, greide ikke å ta inn over neg betydningen av det jeg kunne se med egne øyne hver dag: folk som har et avslappet forhold til mat, er slanke. Folk som stresser med mat, er tjukke. Og det er ikke bare fordi de som er tjukke, må stresse med mat for å slutte å være tjukke, årsakssammenhengen er heller motsatt, det er matstresset som gjør dem tjukke. 

Anonymkode: fe133...ada

[AnonymBruker]

Det går en fantastisk bra tråd her nå, Dere som er "naturlig slanke" - ingenting av det jeg sier, er egentlig særlig kontroversielt, det er common sense, vi har bare så lett for å la oss lure, og lure oss selv, til å tro på det vi ønsker å tro på.

Anonymkode: fe133...ada

[Pierre Gynt]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble visst ikke helt ferdig...

Jeg synes det som jeg har markert her (andre enn deg selv), også er interessant. Som om det skulle være noe spesielt med meg. Det er ikke det. Jeg er ikke en annen person enn tidligere (selv om det føles sånn av og til). Jeg var sikker på at jeg spiste det jeg ville, og at det var derfor jeg la sånn på meg. Jeg skjønte ikke sammenhengen, greide ikke å ta inn over neg betydningen av det jeg kunne se med egne øyne hver dag: folk som har et avslappet forhold til mat, er slanke. Folk som stresser med mat, er tjukke. Og det er ikke bare fordi de som er tjukke, må stresse med mat for å slutte å være tjukke, årsakssammenhengen er heller motsatt, det er matstresset som gjør dem tjukke. 

Anonymkode: fe133...ada

Problemet er bare at du først sier "Jeg spiser det jeg vil, og har null problemer med å holde vekta". Du sier ikke noe om ditt utgangspunkt, og da er det naturlig at vi anser deg som en normaltvektig som ikke har trengt å ta stilling til problemstillingene til TS. Først etter at det blir problematisert, "utdyper" du ved å blant annet fortelle at du også du må "si nei av og til", og at du opplever det som "surt". Det anser jeg som motstridig til det du først skrev.

For øvrig er jeg enig i mye av det du skriver, uten at jeg ser på det som en motsetning til det TS skriver. Hun har også som mål å finne et bærekraftig kosthold, og matplanen hennes er ikke så "streng" som jeg synes du skal ha det til - det er i grunn et ganske tradisjonelt oppsett, dog med litt lavt proteininnhold for en som ellers trener styrke, noe jeg allerede har poengtert.

Endret 14. mars 2019 av Purt Gull

[Pierre Gynt]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Folk som stresser med mat, er tjukke. Og det er ikke bare fordi de som er tjukke, må stresse med mat for å slutte å være tjukke, årsakssammenhengen er heller motsatt, det er matstresset som gjør dem tjukke. 

Anonymkode: fe133...ada

Dette synes jeg er utrolig unyansert, og det framstår fortsatt som en tankefeil for meg.

Kan stresset bidra til overvekt? Ja, men man kan ikke hevde at det er GRUNNEN til at de er overvektige.

[AnonymBruker]

1 time siden, Purt Gull skrev:

Problemet er bare at du først sier "Jeg spiser det jeg vil, og har null problemer med å holde vekta". Du sier ikke noe om ditt utgangspunkt, og da er det naturlig at vi anser deg som en normaltvektig som ikke har trengt å ta stilling til problemstillingene til TS. Først etter at det blir problematisert, "utdyper" du ved å blant annet fortelle at du også du må "si nei av og til", og at du opplever det som "surt". Det anser jeg som motstridig til det du først skrev.

For øvrig er jeg enig i mye av det du skriver, uten at jeg ser på det som en motsetning til det TS skriver. Hun har også som mål å finne et bærekraftig kosthold, og matplanen hennes er ikke så "streng" som jeg synes du skal ha det til - det er i grunn et ganske tradisjonelt oppsett, dog med litt lavt proteininnhold for en som ellers trener styrke, noe jeg allerede har poengtert.

Det er ingen motsetning. Ett av poengene mine, er "fri vilje, hva er det?". Jeg tror jeg svarte på det, men jeg gjentar: Jeg vet at jeg har et valg, og velger å si ja eller nei basert på en avveining, og noen ganger er avveiningen mellom "kake nå" ELLER "bukse i str 29 til våren" vanskelig - det jeg kaller surt - for jeg har alltid lyst på kake, og jeg har alltid lyst til å få på meg favorittbuksa, men jeg velger alltid DET JEG VIL. Og jeg spiser DET JEG VIL. Det betyr ikke at jeg kan, eller VIL, spise alt, hele tiden. Jeg tror ikke noen går gjennom livet uten å måtte si nei. Men jeg tror ingen som lykkes, gjør det gjennom å si nei til alt, hele tiden.

1 time siden, Purt Gull skrev:

Dette synes jeg er utrolig unyansert, og det framstår fortsatt som en tankefeil for meg.

Kan stresset bidra til overvekt? Ja, men man kan ikke hevde at det er GRUNNEN til at de er overvektige.

Jeg nyanserer jo til den store gullmedaljen her, sikker på at folk er dritlei av meg for lenge siden.

Anonymkode: fe133...ada

[Pierre Gynt]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg nyanserer jo til den store gullmedaljen her, sikker på at folk er dritlei av meg for lenge siden.

Anonymkode: fe133...ada

Alltid interessant med en debatt, så lenge den er saklig

Noen nyanser jeg savner, er det åpenbare: Hva med de overvektige som ikke stresser, og hva med de som faktisk klarer å gå fra overvektig til normalvektig ved å stresse?

Jeg ville sagt at stress kan være en faktor som til en viss grad forhindrer overvektige til normalvektige. Det kan knyttes til høyere mengder kortisol f.eks., i tillegg til vet vi at de som "stresser", ofte er de som ikke helt vet hva de skal gjøre for å gå ned i vekt, og som derfor bruker unødvendige mye krefter på å HÅPE på at de går ned, og ellers erge seg over at de ikke lykkes. Bare se på alle trådene her på forumet f.eks. Det er altså mer et symptom, og ikke en årsak.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Purt Gull skrev:

Alltid interessant med en debatt, så lenge den er saklig

Noen nyanser jeg savner, er det åpenbare: Hva med de overvektige som ikke stresser, og hva med de som faktisk klarer å gå fra overvektig til normalvektig ved å stresse?

Jeg ville sagt at stress kan være en faktor som til en viss grad forhindrer overvektige til normalvektige. Det kan knyttes til høyere mengder kortisol f.eks., i tillegg til vet vi at de som "stresser", ofte er de som ikke helt vet hva de skal gjøre for å gå ned i vekt, og som derfor bruker unødvendige mye krefter på å HÅPE på at de går ned, og ellers erge seg over at de ikke lykkes. Bare se på alle trådene her på forumet f.eks. Det er altså mer et symptom, og ikke en årsak.

Jeg vil si at overvektige som går ned i vekt uten å stresse, er veldig sjeldne, mens de som er overvektige og går ned i vekt ved å stresse, går opp igjen. Det er basert på egen erfaring samt utallige tråder her inne. Alle vet hva de må gjøre, og de kan få hjelp til å finne ut hvordan de skal gjøre det, men de setter seg på bakbeina, for de VIL bare ikke. Og det kan være mange grunner til at de ikke vil ned i vekt. Jeg har sagt at det ikke var noe spesielt med meg, men kanskje det var det, jeg ville nemlig ned i vekt, jeg ønsket aldri at det skulle være umulig. (Men da er vi over på en helt annen diskusjon.)

Anonymkode: fe133...ada

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil si at overvektige som går ned i vekt uten å stresse, er veldig sjeldne, mens de som er overvektige og går ned i vekt ved å stresse, går opp igjen. Det er basert på egen erfaring samt utallige tråder her inne. Alle vet hva de må gjøre, og de kan få hjelp til å finne ut hvordan de skal gjøre det, men de setter seg på bakbeina, for de VIL bare ikke. Og det kan være mange grunner til at de ikke vil ned i vekt. Jeg har sagt at det ikke var noe spesielt med meg, men kanskje det var det, jeg ville nemlig ned i vekt, jeg ønsket aldri at det skulle være umulig. (Men da er vi over på en helt annen diskusjon.)

Anonymkode: fe133...ada

Ts her! Skjønner ikke hva en diskusjon om overvektige har å gjøre her egentlig? Jeg er langt innenfor normalvektig, og har heller aldri vært overvektig. Jeg driver med «perfeksjonering» her. 

Anonymkode: 6e85c...16a