Mann- og jeg er aldri god nok!

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å gi helt opp. Alt er tungt. De færreste ser nok på meg som resignert, men det er det jeg er inni meg.

Alt fra jobb til venner og familieliv. Jeg har jobb, men jobben er tung og lite betalt i forhold til hva man utsettes for. Venner og egen familie har jeg ikke. Det er ikke så mye å se frem til i hverdagen.

I kjærlighetslivet har jeg bare mislyktes, gang på gang. Har ikke opplevd en eneste gjensidig forelskelse; bare ulykkelige forelskelser fra min side hvor motparten ikke har vært interessert. Det fins ingen motivasjon for å gjøre seg sårbar på den måten igjen. Kanskje jeg ville gjort det for den jenta jeg nå liker og har likt i 1,5 år. Jeg ba henne ut, fikk nei, men vi fortsatte å være gode venner. For det er alltid det det stopper med for meg; vennskap. Hun har i ettertid også uttrykt av jeg var den eneste vennen hun hadde på jobb.

Jeg ville gjort alt for denne jenta, men nei..

Jeg er hverken spesielt kjekk, høy, rik eller har en eksotisk opprinnelse. Jeg har ingen omgangskrets eller nære venner. Isolerer meg derfor mer og mer i mitt eget skall. Har vært mye mer sosial tidligere, men det har ikke betydd noe fra eller til. Det er liksom skrevet i stjernene at jeg skal være uten venner, singel og barnløs hele livet.

Til dels er jeg plaget av et sosialt angstproblem som er nokså moderat i omfang. Det gjør at jeg sjelden tar ordet i store grupper med mennesker, f.eks. I min sosiale jobb er ikke det et pluss. Jeg føler meg egentlig aldri viktig i sosiale situasjoner, og opplever alltid at jeg blir den eneste som sitter alene uten å prate med noen.

Troa på at dette noengang kan løse seg er ikke til stede. At jeg mangler alt i livet taler jo for det. Det spiller ingen rolle hvor mye folk sier at jeg er en hyggelig og positiv person (de ser tydeligvis ikke den halvdøde mannen inni meg) når jeg åpenbart ikke har de egenskapene som faktisk skal til for at noen finner meg interessant.

Trist nok så er det søvnen jeg anser som den beste delen av livet. Bare det å flykte fra den kjipe virkeligheten kan være godt.

Anonymkode: 8ef75...777

[AnonymBruker]

Dette er jo den samme historien du har fortalt her inne i snart flere år. Du har fått utallige råd om å oppsøke profesjonell hjelp, hva tenker du vi kan bidra med denne gang? 

Det er forferdelig kjipt at du har det sånn, men det er kun DU som kan endre det, eller prøve å endre det.

Anonymkode: 42ac8...dcc

[Gjest SVK]

Høres ut som du sliter med depresjon. Kontakt fastlegen. 

Endret 13. mars 2019 av SVK

[AnonymBruker]

Leit å lese. Kan jeg spørre hvorfor du ikke har familie, har du kuttet kontakt? Kan du prøve å gjenoppta kontakt med tidligere venner eller bekjente? Det er ikke bra å ha ingen i hverdagen. Kanskje du skal begynne å trene et sted? Jeg trener styrkeløft, det er et veldig lite miljø og lett å bli kjent med folk. Har inntrykk av at crossfit også er et sted hvor man lettere kommer i kontakt med folk (i motsetning til kommersielle gymmer som Sats, der er de fleste har på headset og opptatt med å kun trene). Evt kan du prøve å finne andre steder å møte folk, f.eks fotografikurs, quizkvelder eller spåkkurs. Det er ikke så lett å møte folk, i alle fall ikke hvis man ikke vil bruke f.eks tinder. Tinder kan både løfte og trekke ned selvtilliten. Du må rett og slett trosse angsten og kaste deg ut i det, så blir du kanskje kjent med folk, eller finner ei dame. Det går også an å legge ut en annonse her på KG, og det finnes kanskje andre nettsteder hvor man kan finne venner. Jeg skjønner at du er på et sårbart sted og ikke orker å utsette deg for flere avvisninger. Men dessverre kommer ingen og banker på døra di, du må rett og slett ta initiativ for å komme deg ut av denne situasjonen.

Anonymkode: c4e03...879

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ufattelig negativ ut. Om du ikke synes jobben din er bra nok betalt, søk på nye jobber. Om du ikke får en ny jobb med bedre betalt, ta en ny utdanning eller bygg på den du har. Alle kan si de ikke får godt nok betalt i forhold til innsatsen de legger i jobben. Jeg legger en ufattelig innsats i min jobb og har absolutt ingen bra grunnlønn i forhold til utdanning, men jeg har valgt det helt selv og må stå for det og jeg klager heller ikke. Jeg jobber med et prosjekt ved siden av jobb for å kunne få tjent en del penger og kanskje leve av dette etterhvert. 

 

Anonymkode: 37760...6bd

[AnonymBruker]

Les om Game. Besøk Heartiste sin blogg foreksempel.

Anonymkode: c0773...31d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo den samme historien du har fortalt her inne i snart flere år. Du har fått utallige råd om å oppsøke profesjonell hjelp, hva tenker du vi kan bidra med denne gang? 

Det er forferdelig kjipt at du har det sånn, men det er kun DU som kan endre det, eller prøve å endre det.

Anonymkode: 42ac8...dcc

Hvis du ikke har noe godt å si til en som sliter, så la vær å kommenter !  Lite empatiske kritikere er det nok av fra før.

Anonymkode: 83547...689

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke har noe godt å si til en som sliter, så la vær å kommenter !  Lite empatiske kritikere er det nok av fra før.

Anonymkode: 83547...689

Nei gi deg, det vedkommende sier er «vi ser deg» for deretter å uttrykke bekymring og gi råd.

Anonymkode: dbe7c...425

[FrodeF]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke har noe godt å si til en som sliter, så la vær å kommenter !  Lite empatiske kritikere er det nok av fra før.

Anonymkode: 83547...689

Fint om du kan lage en liste med akseptable kommentarer. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du høres ufattelig negativ ut. Om du ikke synes jobben din er bra nok betalt, søk på nye jobber. Om du ikke får en ny jobb med bedre betalt, ta en ny utdanning eller bygg på den du har. Alle kan si de ikke får godt nok betalt i forhold til innsatsen de legger i jobben. Jeg legger en ufattelig innsats i min jobb og har absolutt ingen bra grunnlønn i forhold til utdanning, men jeg har valgt det helt selv og må stå for det og jeg klager heller ikke. Jeg jobber med et prosjekt ved siden av jobb for å kunne få tjent en del penger og kanskje leve av dette etterhvert. 

 

Anonymkode: 37760...6bd

Oi, skal vi komme med trampeklapp og øredøvende jubel for deg og si hvor flink du er?

Anonymkode: 5d92b...f24

[Aragorn ll Elessar]

Vet ikke

[AnonymBruker]

58 minutter siden, FrodeF skrev:

Fint om du kan lage en liste med akseptable kommentarer. 

Det jeg sier at man trenger ikke høres ut som man er irritert, sur og gretten når man skal gi råd... jeg selv hadde ikke likt å blitt snakket til på en nedlatende og sur måte om jeg ønsket råd og oppmuntring når jeg var lei meg.

Anonymkode: 83547...689

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leit å lese. Kan jeg spørre hvorfor du ikke har familie, har du kuttet kontakt? Kan du prøve å gjenoppta kontakt med tidligere venner eller bekjente? Det er ikke bra å ha ingen i hverdagen. Kanskje du skal begynne å trene et sted? Jeg trener styrkeløft, det er et veldig lite miljø og lett å bli kjent med folk. Har inntrykk av at crossfit også er et sted hvor man lettere kommer i kontakt med folk (i motsetning til kommersielle gymmer som Sats, der er de fleste har på headset og opptatt med å kun trene). Evt kan du prøve å finne andre steder å møte folk, f.eks fotografikurs, quizkvelder eller spåkkurs. Det er ikke så lett å møte folk, i alle fall ikke hvis man ikke vil bruke f.eks tinder. Tinder kan både løfte og trekke ned selvtilliten. Du må rett og slett trosse angsten og kaste deg ut i det, så blir du kanskje kjent med folk, eller finner ei dame. Det går også an å legge ut en annonse her på KG, og det finnes kanskje andre nettsteder hvor man kan finne venner. Jeg skjønner at du er på et sårbart sted og ikke orker å utsette deg for flere avvisninger. Men dessverre kommer ingen og banker på døra di, du må rett og slett ta initiativ for å komme deg ut av denne situasjonen.

Anonymkode: c4e03...879

Har familie som i søsken + forelder, men ikke egen familie.

Jeg har ikke noen tidligere venner å ta kontakt MED. De bor alle andre steder enn her. Har EN "venn" som jeg av og til finner på noe med, men det blir sjeldent.

Når jeg trener, er det trening som er fokus så jeg trener alltid ute og alene.Tinder er helt håpløst for meg, har jeg funnet ut.

Problemet med å trosse angsten er at den alltid vinner. Skulle ønske jeg hadde noe jeg brant for, en eller annen interesse eller noe. Men jeg blir mer likegyldig med åra, og ser stadig verdien i færre og færre ting.

Når det gjelder det sosiale, bare mangler jeg noe. Noe fundamentalt. Jeg har vært i en sosial jobb i snart 4 år, likevel får jeg fortsatt stor angst ved møter eller foredrag, og har null sjans for å klare å si noe høyt. Det jobbmessige er såpass hardt mentalt, at jeg har lite energi og overskudd etter jobb. Jeg har virkelig ikke ork til sosialisering etter jobb, og ofte ender en arbeidsdag med hodepine og i verste fall skikkelig migrene.

Anonymkode: 8ef75...777

[AnonymBruker]

Jeg trodde nesten du var en jeg kjenner, men siden dette er en jente på jobben din så er det ikke meg 😛 har nylig avvist en mann som har prøvd å kapre meg i over et år. Jeg har skrevet rett til han at jeg IKKE føler det samme, men at han er en god venn. Men nå fungerte ikke vennskapet da jeg værer at han vil mer, mens jeg har tankene mine andre steder og det blir feil. 

Jeg vil ikke få deg til å føle deg dårlig. Men kan det være du virker litt for sær? Hvis du går rundt og ser deprimert ut så er du nok ikke spesielt tiltrekkende. Hvis du er han stille, forsiktige og beskjedne mannen... eller at du har for sære interesser. Ikke vet jeg.

Jeg kjenner meg likevel igjen i det du skriver. Mye av det. Jeg har alltid hatt interesser fra menn, men alt for mange har verdier jeg ikke liker, som alkoholdrikking og diverse. Men når jeg forelsker meg så føler jeg meg heller aldri god nok! Ingen kan nok tro det når de ser meg, for folk kommenterer til meg at de vil være meg, det må være godt å se så perfekt ut osv osv...men det sårer litt, for de vet ikke hvor liten jeg føler meg inni meg. Bare sent i fjor sa ei venninne mens hun var brisen "det går ikke an å ha dårlig selvtillit når man ser ut som deg!". Jo det gjør det. Tydeligvis synes folk jeg ser utrolig bra ut da, men dette er jo ikke lov å synes om seg selv, og jeg liker faktisk det jeg ser i speilet, men jeg er livredd for å bli en av disse som legger for mye verdi i utseendet, for da vet man ikke hvordan man vil takle å eldes. Jeg må ha mer å tilby enn et utseende uansett alder egentlig, for en stille og uinteressert person blir ikke interessant lenge. Og det er dette jeg skammer meg sånn over. 

Jeg er heller ikke motivert for å leve videre. ALT er liksom så kjedelig. Kanskje hatt litt for store planer og høye forventninger til livet? Jeg er under utredning for ADHD så det kan være en grunn. Jeg slår meg ikke til ro på noen jobb, vil ofte flytte. Og norsk kjæreste høres kjedelig ut 😛 men så kommer liksom realitetsjekk etter realitetsjekk. Og jeg blir for redd for at eneste alternativet er å finne en jeg bare går over ens med og drite i forelskelse og alt slik spennende 😕 

Anonymkode: 1fa3f...e41

[Gjest ThotSlayer]

Hør her kompis, for det første må du slutte å knytte din verdi som menneske rundt det å være attraktiv ovenfor det motsatte kjønn. Eller sammenlikne deg med andre, for det er en oppskrift på dårlig selvfølelse og selvtillit. Du må jobbe med deg selv og jobbe mot mål du selv setter deg.

For det andre så er det langt flere som er sosialt inkompetente enn du aner, så du må bare jobbe med det å være sosial. Les boka "hvordan vinne venner" av Dale Carnegie. Den er en klassiker. Bare ikke fortell noen at du har gjort det.

Følg hobbyene dine og gjør det som gjør deg lykkelig. Om det er gaming, jakt, fiske, fotball, råning, reise, brygge øl, lage mat+++++++++. Fokuser energien din på det som gjør deg lykkelig og det du kan gjøre noe med, og så gir du mer faen i det du ikke kan gjøre så mye med

Hvis det er sex du savner så reis til utlandet og sjekke opp damer der.

Hvis du er ensom så fokuser mer på hobbyer hvor du møter andre. Dette fikser du.

Endret 13. mars 2019 av ThotSlayer

[AnonymBruker]

Men det høres jo ut som du både er deprimert, og har sosial angst. Dette må du få hjelp til. For man får faktisk hjelp.

Jeg er en kvinne, som verken bryr meg om utseende, jobb og andre status ting ved en mann. Men han må være glad, positiv, ha en interesse, like livet, ha drømmer og en utstråling. 

Jeg tror at får du hjelp og behandling, så vil du bli bedre, og livet vil bli bedre.

Og utstråling har så mye å si, jeg var på en forelesning da jeg var rundt 30 år, var mange kvinner der i 30 årene. Foreleseren var en mann på ca 50 år, kun 155 cm høy, lubben og måne. Men jeg har aldri sett bedre utstråling, tilstedeværelse og engasjement. Så alle vi damene ble helt tullete, alle sa at dette var en sexy mann.

Og gode nyheter, utstråling kan man jobbe med. 

Anonymkode: 1a8ed...b23

[AnonymBruker]

På 13.3.2019 den 17.50, AnonymBruker skrev:

Dette er jo den samme historien du har fortalt her inne i snart flere år. Du har fått utallige råd om å oppsøke profesjonell hjelp, hva tenker du vi kan bidra med denne gang? 

Det er forferdelig kjipt at du har det sånn, men det er kun DU som kan endre det, eller prøve å endre det.

Anonymkode: 42ac8...dcc

Det er jo ikke så mye man får gjort eller endret på når mennesker ikke vil være venn eller kjæreste med deg, tross at man går rundt å tenker «jeg er så jævla vakker og snill». 

På 13.3.2019 den 17.51, SVK skrev:

Høres ut som du sliter med depresjon. Kontakt fastlegen. 

Hva kan legen gjøre da liksom? Kurere problemene han har med at alle avslår han og verken klarer å få venner og kjæreste? 

Anonymkode: b73f8...bc0

[AnonymBruker]

Latterlige kommentarer i hele innlegget. Ingen klarer å gi gode råd eller være særlig sympatiske. Dere vet jo ikke åssen det er og ingen har en god kur for de som sliter og aldri får til relasjoner. NEI, det hjelper ikke å jobbe med en selv, kan snakke av egen erfaring! Da jeg har stått på hele tiden, tar vare på det indre og ytre, går til psykolog osv, vært sprudlende og sosial osvosv, klarer det aldri. Nå sitter jeg helt alene uten noen venner eller kjæreste, kommer nok aldri til å finne noen heller. Da alle jeg kjente behandlet meg dårlig, brukte meg og var aldri ordentlig glad i meg. Ingen menn vil ta meg med ut på ordentlig date, ingen ser meg på gata, aka blir ikke sjekket opp. De jeg har holdt på med har plutselig blitt sammen med noen andre isteden, eller bare kutter, det gjør jo jenter også. Eller maser om sex og forventer at jeg skal gi de det uten at de løfter en finger tilbake... har mistet livsgnisten helt og er så deppa fordi folk jeg hadde en relasjon til bare droppet meg uten grunn eller fader ut 😭 men får sikkert sex hvis jeg vil det, da kan jeg bli gravid i hvert fall og ha noen i livet. Også alle de som sier de vil finne på ting med deg og avtaler ting, vil ha deg i livet, du får ikke respons når du sender melding og eller når dere har avtalt, så er det plutselig stille den dagen dere skal møtes... faen ta folk! 

Anonymkode: b73f8...bc0

[AnonymBruker]

På 13.3.2019 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Har familie som i søsken + forelder, men ikke egen familie.

Jeg har ikke noen tidligere venner å ta kontakt MED. De bor alle andre steder enn her. Har EN "venn" som jeg av og til finner på noe med, men det blir sjeldent.

Når jeg trener, er det trening som er fokus så jeg trener alltid ute og alene.Tinder er helt håpløst for meg, har jeg funnet ut.

Problemet med å trosse angsten er at den alltid vinner. Skulle ønske jeg hadde noe jeg brant for, en eller annen interesse eller noe. Men jeg blir mer likegyldig med åra, og ser stadig verdien i færre og færre ting.

Når det gjelder det sosiale, bare mangler jeg noe. Noe fundamentalt. Jeg har vært i en sosial jobb i snart 4 år, likevel får jeg fortsatt stor angst ved møter eller foredrag, og har null sjans for å klare å si noe høyt. Det jobbmessige er såpass hardt mentalt, at jeg har lite energi og overskudd etter jobb. Jeg har virkelig ikke ork til sosialisering etter jobb, og ofte ender en arbeidsdag med hodepine og i verste fall skikkelig migrene.

Anonymkode: 8ef75...777

Godt å høre at du har søsken og foreldre, så du ikke er helt alene. :) Er  det mulighet for å være mer med søsknene dine (og kanskje vennene deres)? Vet ikke hvor godt forhold du har til dem, men jeg har truffet noen venner via mine søsken. Vi har festet sammen og reist på ferier. Har gamingkvelder med søsknene mine når vi alle er i samme by osv. Har du åpnet deg for søsknene dine? Det kan være godt å ha noen du stoler på, som kan støtte deg i denne situasjonen.

Det må være utrolig kjipt at de bor andre steder i landet. Har du litt kontakt med dem i form av sosiale medier og teksting? Kanskje det går an at de besøker deg eller du besøker dem? Hvis du ikke ønsker så tett kontakt, sjekk inn på hotell i byen de bor i og avtal å dra sammen på en konsert eller lignende?

Jeg skjønner at du har fokus rettet mot treningen. Men som jeg sa, det er en mulighet for å bli kjent med folk via trening, kanskje det er noe å tenke på. Hvis du liker å gå tur, kan du jo sjekke om det finnes turgrupper i nærområdet ditt?

Jeg skjønner også at angsten er til et stort hinder. Jeg har ikke angst selv, men har et par venninner, og jeg ser hvor vanskelig det er for dem. Og jeg skjønner at det virkelig ikke er bare bare. Det er ikke bare til å presse seg selv, ta kontakt med folk osv når du har et så stort hinder som ødelegger. Jeg håper virkelig at du finner måter å leve litt bedre med angsten og håndtere den litt bedre. Har du snakket med fastlegen om dette? Medisiner kan være til stor hjelp, samme kan samtaleterapi eller gruppeterapi.

Det er forståelig at du føler at du ikke brenner for noe og at du føler deg likegyldig, etter så lang tid. Jeg sitter i en lignende situasjon selv, er ingenting jeg brenner for eller som jeg føler meg motivert til å prøve. Så igjen, det er ikke bare til å komme seg ut, finne seg en hobby, ta kontakt med folk osv. Hvilke interesser og hobbyer har du nå? Var det noe du brant for da du var yngre? En eller annen aktivitet du holdt på med før som du kunne prøvd å gjøre igjen?

Kan det være en idé å finne en ny jobb (evt. få en annen stilling i jobben du har nå) som ikke sliter deg sånn ut? Jeg vil bare si at det er mange som ikke kan fordra å holde foredrag, snakke høyt og være i møter. Man føler jo et stort press når man er i en jobbsituasjon hvor man føler at man må yte sitt beste, og når man har angst fra før av blir det bare enda verre. Er ikke rart at du får hodepine og migrene etter jobb.

Jeg skjønner at du føler at du mangler noe sosialt, og den følelsen blir vel forsterket når man føler seg mer og mer innelåst. Jeg kan ikke si noe om hvordan du er sosialt, men vil bare si at det er overhodet ikke alle som har den "gaven" at de bare sprudler, har lett for å komme i kontakt med folk, få folk til å like dem, osv. Som noen skrev her går det an å jobbe med dette, og det er en idé å lese bøker som blir nevnt. Husk at man ikke må være kjempesosial for å klare å komme i kontakt med folk, det finnes garantert folk som føler seg like "klønete" som deg. Det er selvsagt vanskeligere for introverte og folk som har angst, men det er absolutt mulig. Det er sikkert lurt å se etter folk på litt mindre steder (typ ikke gå på en stor uteklubb, men quizkvelder på en pub, fotokurs, turgrupper osv). Det kan kreve utrolig mye av deg, og det kan bli veldig ubehagelig mtp. angsten, men jeg har troen på at du kan klare dette.

Jeg håper oppriktig at du tar deg en tur til fastlegen for å snakke om dette her. Det er ingen skam i å spørre om hjelp! Jeg synes det var et riktig sted å skrive her på KG, det viser jo at du ønsker å dra deg selv opp av gjørma. For det er ikke bra å leve slik du gjør nå, du er jo ikke lykkelig, og jeg ønsker at du var det. Du fortjener å verdsette deg selv, ha venner og kjæreste, ha en meningsfull hverdag og ha kjekke ting å gjøre på fritiden. Du fortjener å ha positive følelser og tanker om deg selv og livet. :) Så  jeg krysser fingrene for deg, DU kan klare dette her!

Anonymkode: c4e03...879