5åring som liker mamma best

[AnonymBruker]

Jeg har en fem år gammel datter som er en snill og herlig jente. Det har ikke vært noen store problemer med henne, men det eneste som bekymrer meg litt er at hun stadig velger meg fremfor faren. 

Hun er glad pappaen sin og han er der for henne hele tiden. De leker sammen og har det fint, men hun har bestandig valgt meg når hun trenger noe. Når hun tegner familien vår, så tegner hun ofte bare henne og meg. Hun dropper gjerne lillebroren og faren sin 😅 

Om hun skal vekkes er det helst jeg som skal gjøre det. Hun skal bare sitte ved siden av meg og hun er veldig opptatt av at jeg er best og at hun foretrekker å være med meg når hun kan velge. 

Når jeg ikke er der fungerer hun helt fint med faren. Da er hun omså en enklere unge: litt mindre sutrete og mer selvstendig. Når jeg er der blir hun "mammas lille unge" og lar ikke pappaen slippe til på samme måte som når de er alene. 

Er dette noe å bekymre seg over? Jeg ser jo på mannen min at han innimellom blir frustrert, men vi sier ingenting om det. Han har ingen dårligere relasjon med henne heller, men ofte ender han opp med å hjelpe lillebror siden hun bare ønsker at jeg er den som hjelper henne. Vi har ikke lagd noen stor sak ut av det annet enn at jeg sier at hun må huske på at pappa også kan ordne like godt og omså bedre enn meg. 

Noen andre som har det sånn? Er det vanlig? Lillebroren er både mamma og pappagutt. Han er mer føyelig og ok med begge to, datteren vår har derimot alltid foretrukket meg. 

Anonymkode: 2cc5c...568

[Gjest BearMama]

Sønnen min foretrekker meg også, men det er ikke han som bestemmer hvem som skal kle av og på han, hvem som gir han mat, hvem som legger han eller hva enn det er av hverdagslige ting.

Det er det vi som bestemmer.

Så her har jeg latt pappa ta over mens jeg har gjort andre ting og i starten ble det mye protester. Men etterhvert innså han at pappa gjorde ting like bra og at jeg uansett ikke ville gjøre noe av disse tingene så lenge pappa var der og hadde begynt.

Jeg er fremdeles hovedfavoritten, men det synes ikke like mye nå for pappa deltar helt likt på alt uavhengig av hvem han vil skal delta. 

Så her legger dere veldig opp til at hun selv skal få favoritisere deg. Hun er ikke sjefen deres. 

Endret 13. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

Hvis du kan i det øyeblikket hun vil at du skal hjelpe/legge osv, så kan du godt det. Jeg ville allikevel rådet deg til å ikke legge fra deg ting du holder på med for å etterkomme barnets ønsker. Det er mest sannsynlig ingen stor sak, men det er greit for henne å oppleve at du ikke bare hjelper henne, men at du har andre oppgaver også. 

Så står du og bretter tøy, hjelper lillebror osv, så ikke gi etter når hun spør om hjelp. Si at du kan hjelpe henne når du er ledig. Kjempebra at du passer på å påpeke at pappa er gull, pass på å vise det også. 

Min svigerinne hadde samme problemet med sin lille gutt, og han bestemte til og med at hun ikke skulle klemme pappaen (min bror) osv. Da hun skjønte at han ikke skulle bestemme sånt og begynte å si ifra til gutten, så fikk han det bedre Han ble blidere, mindre klengete og på en måte friere. 

Anonymkode: 29f90...bdb

[Aragorn ll Elessar]

Er det ikke ganske normalt at barn liker mora best?

[AnonymBruker]

Eldste dattera vår er skikkelig pappajente😭 Du er heldig!

Anonymkode: 889bd...c35

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Er det ikke ganske normalt at barn liker mora best?

Ikke nødvendigvis.

Anonymkode: f9aa7...85c

[AnonymBruker]

Ikke rart at hun er så klengete på mor når "Prinsesse bortskjemte drittunge" er vsnt til å hele tiden få viljen sin! Dere må sette ned foten å vise at det er de voksne som bestemmer! Idag er er det pappa som skal legge deg,mamma skal vaske klær,rydde osv. "Nå må pappa hjelpe deg for jeg er opptatt". Hvor vanskelig kan det være??

Anonymkode: dc20b...ef2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

g han bestemte til og med at hun ikke skulle klemme pappaen (min bror)

Anonymkode: 29f90...bdb

What the... Det høres ikke bra ut for ungen, det andre okay, men ikke kunne følemessig støttte??

Anonymkode: 64eca...4ff

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

What the... Det høres ikke bra ut for ungen, det andre okay, men ikke kunne følemessig støttte??

Anonymkode: 64eca...4ff

Få.

uansett hvilken foreldre det gjelder, det er ikke bra..

Anonymkode: 64eca...4ff

[AnonymBruker]

Det kan jo være småting, forskjeller i måten dere gjør ting på som gjør at barnet trekkes mot den ene forelderen. Kanskje hun liker din måte best?

Hos oss ble det et lite irritasjonsmoment at guttungen forlangte at pappa skulle lage risgrøten hver gang. Ikke snakk om at mamma skulle få lov. Trodde det var en sånn typisk greie unger gjør, bare ene forelderen er bra nok til ditt og datt uten grunn. Til slutt så spurte jeg hvorfor, og da sa ungen plutselig (etter all den tiden!) at det var fordi jeg (mammaen) hadde for mye kanel på! Han likte bedre at pappa lagde den, for han tok bare bittelitt kanel på grøten. Så istedenfor å si til meg "Mamma, kan du ta litt mindre kanel på? Jeg liker det bedre", så maste han istedet om at faren skulle lage grøten, ikke mamma.

Kanskje dere kan begynne og spørre barnet litt nærmere om ting. Hva er det du liker og ikke liker ved det mamma eller pappa gjør i den og den situasjonen? Hvorfor kan ikke pappa gjøre det og det?

Anonymkode: 1d5fe...185

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo være småting, forskjeller i måten dere gjør ting på som gjør at barnet trekkes mot den ene forelderen. Kanskje hun liker din måte best?

Hos oss ble det et lite irritasjonsmoment at guttungen forlangte at pappa skulle lage risgrøten hver gang. Ikke snakk om at mamma skulle få lov. Trodde det var en sånn typisk greie unger gjør, bare ene forelderen er bra nok til ditt og datt uten grunn. Til slutt så spurte jeg hvorfor, og da sa ungen plutselig (etter all den tiden!) at det var fordi jeg (mammaen) hadde for mye kanel på! Han likte bedre at pappa lagde den, for han tok bare bittelitt kanel på grøten. Så istedenfor å si til meg "Mamma, kan du ta litt mindre kanel på? Jeg liker det bedre", så maste han istedet om at faren skulle lage grøten, ikke mamma.

Kanskje dere kan begynne og spørre barnet litt nærmere om ting. Hva er det du liker og ikke liker ved det mamma eller pappa gjør i den og den situasjonen? Hvorfor kan ikke pappa gjøre det og det?

Anonymkode: 1d5fe...185

Enig, slik er det gode foreldre gjør det, møter barnas emosjonelle behov og snakker MED de ❤️

Anonymkode: 64eca...4ff

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo være småting, forskjeller i måten dere gjør ting på som gjør at barnet trekkes mot den ene forelderen. Kanskje hun liker din måte best?

Hos oss ble det et lite irritasjonsmoment at guttungen forlangte at pappa skulle lage risgrøten hver gang. Ikke snakk om at mamma skulle få lov. Trodde det var en sånn typisk greie unger gjør, bare ene forelderen er bra nok til ditt og datt uten grunn. Til slutt så spurte jeg hvorfor, og da sa ungen plutselig (etter all den tiden!) at det var fordi jeg (mammaen) hadde for mye kanel på! Han likte bedre at pappa lagde den, for han tok bare bittelitt kanel på grøten. Så istedenfor å si til meg "Mamma, kan du ta litt mindre kanel på? Jeg liker det bedre", så maste han istedet om at faren skulle lage grøten, ikke mamma.

Kanskje dere kan begynne og spørre barnet litt nærmere om ting. Hva er det du liker og ikke liker ved det mamma eller pappa gjør i den og den situasjonen? Hvorfor kan ikke pappa gjøre det og det?

Anonymkode: 1d5fe...185

Vår 5-åring er også ekstremt mammadalt og vil helst at pappa og storesøster skal dra ut og la oss være i fred. Men det er noe i det du skriver der, hos oss er hun helt rabiat når pappa skal bade henne, og det handler ikke om badet eller pappa (selv om hun helst ville hatt meg uansett), men at han ikke er så flink til å ta ut hårstrikk/klemmer før badet uten at det lugger. Viktig å spørre barnet for å finne ut om det er enkle løsninger på i alle fall noen av situasjonene barnet krever en bestemt forelder😊

Anonymkode: 4ff1f...80b

[AnonymBruker]

Altså- tilknytningen vår, den biologiske relasjonen som er innebygd i hjernen vår har en som er primær, en som sekundær osv. Den primære vil alltid foretrekkes, og de emosjonelle behovene vil alltid bli vist mer når man er sammen med den primære. Dette er naturens gang og slik båndene skal være. 

Nr to er nr en så lenge det bare er nr 2 til stede. Men så sannt nr 1 er tilbake er det her hovedforelskelsen ligger, her det frigjøres mest oxytocin og der barnet helst vil være. Det er synd at noen tror at så normale og summe tilknytningsmønster er bortskjemmthet. 

Jeg sier selvsagt ikke at barnet skal få velge, men jeg tenker at særlig når det gjelder trøst  eller ved annet ubehag bør vi la barnet få trøst av den som fysiologisk gir dem mest i trøsten (pga tilknytning og oxytocin). Så lenge det er innen rimelighetens grenser og man har hendene ledig blir det feil å holde barnet unna den de har sterkest tilknytning til. 

Vi bærer frem barnet, vi ammer dem, bysser mest og sover med dem. På den måten blir vi den ene, slik det skal være, den som foretrekke. Det er ikke pga ufordragelige barn men pga naturen og hjernens oppbygning, og pokker heller skal vi få lov til å være den ene etter den jobben vi gjør med å bære frem, føde, amme og ta den første tiden med baby. Når dette gir visninger hjemme hos oss minner vi oss selv på at det viser trygg tilknytning og at jeg har jobbet for å få den rollen med blod, svette og tårer!

Anonymkode: c2dc8...9d2

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså- tilknytningen vår, den biologiske relasjonen som er innebygd i hjernen vår har en som er primær, en som sekundær osv. Den primære vil alltid foretrekkes, og de emosjonelle behovene vil alltid bli vist mer når man er sammen med den primære. Dette er naturens gang og slik båndene skal være. 

Nr to er nr en så lenge det bare er nr 2 til stede. Men så sannt nr 1 er tilbake er det her hovedforelskelsen ligger, her det frigjøres mest oxytocin og der barnet helst vil være. Det er synd at noen tror at så normale og summe tilknytningsmønster er bortskjemmthet. 

Jeg sier selvsagt ikke at barnet skal få velge, men jeg tenker at særlig når det gjelder trøst  eller ved annet ubehag bør vi la barnet få trøst av den som fysiologisk gir dem mest i trøsten (pga tilknytning og oxytocin). Så lenge det er innen rimelighetens grenser og man har hendene ledig blir det feil å holde barnet unna den de har sterkest tilknytning til. 

Vi bærer frem barnet, vi ammer dem, bysser mest og sover med dem. På den måten blir vi den ene, slik det skal være, den som foretrekke. Det er ikke pga ufordragelige barn men pga naturen og hjernens oppbygning, og pokker heller skal vi få lov til å være den ene etter den jobben vi gjør med å bære frem, føde, amme og ta den første tiden med baby. Når dette gir visninger hjemme hos oss minner vi oss selv på at det viser trygg tilknytning og at jeg har jobbet for å få den rollen med blod, svette og tårer!

Anonymkode: c2dc8...9d2

Eller at du har blitt en smule eiesyk. 

Vi snakker ikke om en baby eller en 2 åring, vi snakker om en 5 åring. En far kan være like omsorgsfull og kjærlig som en mor. 

Problemet er ofte at mor ikke slipper far til...

[AnonymBruker]

Vi begynte tidlig å avvenne 2-3åringen med pappadaltingen på enkelte ting.

Han henvendte seg kun til pappaen for lek (og meg for trøst), men da sa far konsekvent «spør mamma, jeg er litt opptatt akkurat nå». 

Ikke på alt hele tiden, men ofte nok til at barnet ikke fikk vanen fra oss også.

Han er fortsatt pappagutt, men det er praktiske årsaker også.

Samtidig er det blitt mer etablert at mamma    leser bøker, pappa leker. Og det er OK, poenget er jo mest at ikke vi forsterker favoriseringen selv hele tiden. 

 

Anonymkode: 77bc8...32a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså- tilknytningen vår, den biologiske relasjonen som er innebygd i hjernen vår har en som er primær, en som sekundær osv. Den primære vil alltid foretrekkes, og de emosjonelle behovene vil alltid bli vist mer når man er sammen med den primære. Dette er naturens gang og slik båndene skal være. 

Nr to er nr en så lenge det bare er nr 2 til stede. Men så sannt nr 1 er tilbake er det her hovedforelskelsen ligger, her det frigjøres mest oxytocin og der barnet helst vil være. Det er synd at noen tror at så normale og summe tilknytningsmønster er bortskjemmthet. 

Jeg sier selvsagt ikke at barnet skal få velge, men jeg tenker at særlig når det gjelder trøst  eller ved annet ubehag bør vi la barnet få trøst av den som fysiologisk gir dem mest i trøsten (pga tilknytning og oxytocin). Så lenge det er innen rimelighetens grenser og man har hendene ledig blir det feil å holde barnet unna den de har sterkest tilknytning til. 

Vi bærer frem barnet, vi ammer dem, bysser mest og sover med dem. På den måten blir vi den ene, slik det skal være, den som foretrekke. Det er ikke pga ufordragelige barn men pga naturen og hjernens oppbygning, og pokker heller skal vi få lov til å være den ene etter den jobben vi gjør med å bære frem, føde, amme og ta den første tiden med baby. Når dette gir visninger hjemme hos oss minner vi oss selv på at det viser trygg tilknytning og at jeg har jobbet for å få den rollen med blod, svette og tårer!

Anonymkode: c2dc8...9d2

Hvem sier at man skal holde noen unna?

Her snakker folk om å trygge barn og skape tilknytning til begge foreldre. Det er utelukkende sunt. 

Anonymkode: 77bc8...32a

[Mann1979]

Dette er helt normalt for små barn. Mens de er små har de en helt naturlig sterkere tilknytning til mor.

[AnonymBruker]

Til dere som antyder at vi lar 5åringen bestemme, så stemmer ikke det.
Selvsagt får pappaen slippe til like mye som meg, og vi er veldig klare på at det er pappa som fikser ditt og datt når han skal fikse. Vi steller og legger annenhver dag for eks. Som regel sier hun bestandig at hun vil at jeg skal stelle, men hun forstår at det er pappa, noe som går helt fint. Mannen min og jeg har snakket en del sammen om dette, og vi er enige i å gjøre ting mest mulig likt. Jeg passer også på å snakke opp pappa foran henne så hun både hører og opplever at pappa er like bra som mamma.

Det er ikke snakk om at hverdagen ikke fungerer. Vi har det fint og kan leve med hvordan vi har det nå. Det jeg prøver å komme frem til er at vi likevel merker at hun liker meg bedre enn pappaen sin. Ubehaget ligger mest hos meg for å være ærlig. Jeg syns det er ekkelt at hun helt tydelig favoriserer meg.

 

Ts

Anonymkode: 2cc5c...568

[Gjest BearMama]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som antyder at vi lar 5åringen bestemme, så stemmer ikke det.
Selvsagt får pappaen slippe til like mye som meg, og vi er veldig klare på at det er pappa som fikser ditt og datt når han skal fikse. Vi steller og legger annenhver dag for eks. Som regel sier hun bestandig at hun vil at jeg skal stelle, men hun forstår at det er pappa, noe som går helt fint. Mannen min og jeg har snakket en del sammen om dette, og vi er enige i å gjøre ting mest mulig likt. Jeg passer også på å snakke opp pappa foran henne så hun både hører og opplever at pappa er like bra som mamma.

Det er ikke snakk om at hverdagen ikke fungerer. Vi har det fint og kan leve med hvordan vi har det nå. Det jeg prøver å komme frem til er at vi likevel merker at hun liker meg bedre enn pappaen sin. Ubehaget ligger mest hos meg for å være ærlig. Jeg syns det er ekkelt at hun helt tydelig favoriserer meg.

 

Ts

Anonymkode: 2cc5c...568

Hvorfor er det ekkelt? 

De fleste barn har en hovedfavoritt enten det er mamma eller pappa. Det er helt naturlig. Du var sikkert enten litt mer mamma eller pappajente selv. Handler ikke om at barnet ikke elsker begge like mye.

Ofte trekkes barnet mot den som er mest lik barnet eller best forstår, møter og ser barnet. 

Mannen vet at jeg og sønnen min har et unikt bånd og han synes det er helt naturlig at jeg er favoritten. Han synes det var litt sårt i starten når han var baby og fra 1-2 år for da var det bare mamma som gjaldt tross at vi fordelte så likt som mulig. Etterhvert gikk det seg som sagt til. Pappa hentet alene i bhg og i starten ropte han og letet etter meg, men så var det ok. Nå smiler han og ler og roper pappa. Han kan kose og leke med pappa selv om han kan komme til meg først med en leke eller noe, men da sier jeg bare gå til pappa for å oppfordre til at de skal knytte et tettere bånd.

[AnonymBruker]

Det er sånn hos oss også, selv om vi gjør alt vi kan for å utgjevne det. 

Anonymkode: 0f6cf...92c