Hvordan lærer du barnet å sette ord på sine følelser?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lurte på hvordan lærer du barnet ditt å sette ord på sine følelser? 

Som barn ble jeg utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Mine behov ble ikke sett. Følelsene mine ble neglisjert. Jeg fikk ikke satt ord på de. Jeg fikk kjeft og fikk høre at jeg må skjerpe meg, når jeg viste følelser. Til slutt ble jeg helt stum i ansiktet rundt familien. Men jeg har klart meg godt etter å ha fått hjelp av helsepersonell, og kuttet kontakt med foreldre.

Jeg er veldig opptatt av at barn skal få anerkjent og satt ord på sine følelser. Har ikke barn enda, men har gjort meg noen tanker på hvordan jeg ville ha blitt møtt som barn - og hvordan jeg ønsker å møte mine framtidige barn.

- Se barnets behov (ansiktsuttrykk, kroppsspråk og uttalser)

- Si at man forstår/skjønner at barnet har det vondt, er lei seg eller sint (avhengig av følelse og situasjon)

- La barnet beskrive hvilken følelse han eller henne sitter med akkurat nå (Hvilken følelse kjenner du på akkurat nå?)

- Prøv å ikke kjeft på barnet, men prøv å ta ting rolig og på en saklig måte

- Lese bøker om følelser sammen med barnet

- Ikke vær redd for å vise dine egne følelser (at du er lei deg, sint osv og at det er helt ok)

(Alt dette avhenger jo selvsagt av alder på barnet, men det viktigste er vel å se barnets behov, anerkjenne følelsene deres og la de sette ord på de. Jeg er egentlig livredd for å få barn, fordi jeg er redd jeg ikke klarer å dekke barnets behov emosjonelt). 

Noen tanker/ideer/innspill?

Anonymkode: f269d...fd9

[AnonymBruker]

Jeg har lest Hjertebarn av Gottman og lärt ENORMT mye om det der! Anbefaler denne boken om du er interessert i tema. 

Det å be barnet beskrive følelsen kan ofte våre for komplisert for et så lite barn, så heller anbefaler å sette ord på følelsen for barnet först, og spørre om det er den følelsen. Eller i alle fall når de er små; nå ser jeg at du er sint, men... 
Eller; jeg tipper du ble lei deg da det skjedde?
osv.

 

Anonymkode: 29887...17d

[AnonymBruker]

Men en ting som er kjempeviktig uansett hva, er å veilede barnet i følelsene. En ting er å anerkjenne følelsen, men du må veilede barnet I følelsen. Det er det som er det absolutt viktigste. 

Anonymkode: 29887...17d

[AnonymBruker]

Det du sier er viktig, men passer best til eldre barn. Du må starte allerede før de får språk, benevnes følelser, si hva du tror de føler og ikke minst akseptere følelser. Det kan være enormt vanskelig å ikke bli sint tilbake på et barn som er sint fordi følelser smitter, så å vise aksept da for følelsen (ikke nødvendigvis handlingene) er viktig. 

Det som gjør det hele mer komplisert er at du kommer til å bli overlesset av dine egne følelser som vil gjøre at det noen ganger er veldig vanskelig å handle på den måten vi ønsker. Jeg snakker av erfaring her!! Når vi er stressa (Som vi ofte er når vi er trøtte og har små barn) så setter autopiloten inn og autopiloten består av alt vi lærte som barn og vi gjør ofte de samme feilene desverre. Så det at du skal kunne anerkjenne barnets følelse høres fint ut i praksis, men er desverre fordømt vanskelig å få til når bsrndommen ligger og lurer inni oss. Barndommen sitter i ryggmargsreflelsen. Derfor er EGEN stressmestring, det å få hjelp til egen udugeøighetsfølelse (som man ofte har når man er mamma desverre), det å ha tiltak for avlastning, trening for deg selv og støtte ekstremt viktig. Denne biten er minst like viktig og planlegge. Noen kommuner tilbyr ekstra oppfølging av spesialiserte helsesøstre for dette. 

Jeg ville kontaktet helsestasjonen og bedt om cos-kurs når barnet er ganske lite, det vil hjelpe deg noe på vei med de konkrete eksemplene og hvor da  dine egne tanker forklarer prosjektet med å følge barnets følelser. 

Jeg mener ikke å ta fra deg møtet, jeg har fått sånn passe tilpassa barn, og får prosjektet mitt om å ikke gjøre som foreldrene mine sånn passe greit. Jeg har et barn med sterkt temperament, og dette (som foreldrene mine straffa meg for) er særlig vanskelig for meg og jeg sprekker ofte desverre... Men da kan jeg reparere, snakke om det, ta på meg skyld slik at barnet skal slippe å kjenne på skylden. Jeg nevner bare denne biten fordi du må planlegge for den også, for det er fordømt hvordan den Bækkelaget barndommen skyller over oss når vi får barn seøv om vi trodde vi var ferdig med den og komet oss videre

Anonymkode: bd103...a22

[Gjest BearMama]

Som barn utsatt for omsorgssvikt så kom det veldig naturlig for meg hvordan jeg har vært rundt barn og hvordan jeg er mot sønnen min.

Jeg ser på barn som det de er. Små mennesker som trenger en stødig hånd som veileder dem gjennom livet og ser verden gjennom deres øyne. Jeg ler ikke bort små ting som kan virke som en bagatell for en voksen, men som barnet kan bli lei seg eller frustrert over. Jeg viser at det er helt ok å bli lei seg og frustrert over å f.eks ikke få sjokolade eller få være oppe lenger når det er sengetid.

Et lite barn opparbeider seg en forventing av noe og når den forventingen ikke blir som de ville så er skuffelsen stor for et lite barn. Akkurat som at vi bl frustrert og lei oss om vi hadde gledet oss til noe og så skjedde det ikke. Men som voksne er vi rasjonelle og vet at livet av og til byr å skuffelser og klarer å håndtere følelsene rundt skuffelsen. 

Så når barnet mitt f.eks ikke får sjokolade fordi det var noe han hadde sett for seg at han ville ha og jeg sier at han ikke kan få det så kan han bli lei seg og begynne å gråte. Skuffelse. Jeg anerkjenner den skuffelsen og er der for han og viser at det er ok å bli skuffet og lei seg, men han får ikke sjokolade nå. Som oftest roer han seg da fort ned fordi han ser at jeg er der for han og hjelper han igjennom skuffelsen.

Samme om han blir frustrert og kan få et trassanfall og legger seg ned og hyler. Kanskje fordi han ikke fikk på seg skoen alene. For han var det et stort nederlag fordi han ville klare det selv, men så gikk det ikke den ene gangen. Min jobb er å forstå at det var utrolig kjipt. Om han ikke er mottakelig for trøst så lar jeg han være i fred, men er tilstede. Han kan skrike og bære seg og det er helt lov. Jeg sier ikke noe og han roer seg fort ned når han får mulighet til å innse at det å ligge på gulvet å hyle ikke fører med seg noe. Så roer han seg, får en kos og så prøver vi igjen. Sko på. Stor glede, stolthet og mestring.

For meg er det kanskje ikke noe stort, men for han er det et tegn på selvstendighet og mestring og er på lik linje som å vinne gull i OL.

Å lære barna om følelser handler om å tenke hva en selv føler i tilsvarende situasjoner og hva en ønsker at omgivelsene skal gjøre for deg. Klarer jeg ikke en arbeidsoppgave så er det fint at noen er forståelsesfulle og heller veileder meg enn å påpeke at jeg suger i jobben min. 

Så i min verden er det ganske enkelt. Møt, anerkjenn og sett deg inn i barnets perspektiv og behandler dem slik du selv bli behandlet. De er som sagt små mennesker, ikke bare «dumme» barn som ikke forstår noe bare fordi de er barn. De får med seg vanvittig mye mer enn en tror. Jeg husker situasjoner fra jeg var 3 år. DET er det jeg husker på når sønnen min blir lei seg eller frustrert. Hva jeg som liten ønsket at de voksne skulle gjort og hvordan de hadde møtt meg og følelsene mine og ikke bare feide det bort det som en bagatell eller snakket over hodet mit som om jeg ikke eksisterte. 

Endret 13. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier er viktig, men passer best til eldre barn. Du må starte allerede før de får språk, benevnes følelser, si hva du tror de føler og ikke minst akseptere følelser. Det kan være enormt vanskelig å ikke bli sint tilbake på et barn som er sint fordi følelser smitter, så å vise aksept da for følelsen (ikke nødvendigvis handlingene) er viktig. 

Det som gjør det hele mer komplisert er at du kommer til å bli overlesset av dine egne følelser som vil gjøre at det noen ganger er veldig vanskelig å handle på den måten vi ønsker. Jeg snakker av erfaring her!! Når vi er stressa (Som vi ofte er når vi er trøtte og har små barn) så setter autopiloten inn og autopiloten består av alt vi lærte som barn og vi gjør ofte de samme feilene desverre. Så det at du skal kunne anerkjenne barnets følelse høres fint ut i praksis, men er desverre fordømt vanskelig å få til når bsrndommen ligger og lurer inni oss. Barndommen sitter i ryggmargsreflelsen. Derfor er EGEN stressmestring, det å få hjelp til egen udugeøighetsfølelse (som man ofte har når man er mamma desverre), det å ha tiltak for avlastning, trening for deg selv og støtte ekstremt viktig. Denne biten er minst like viktig og planlegge. Noen kommuner tilbyr ekstra oppfølging av spesialiserte helsesøstre for dette. 

Jeg ville kontaktet helsestasjonen og bedt om cos-kurs når barnet er ganske lite, det vil hjelpe deg noe på vei med de konkrete eksemplene og hvor da  dine egne tanker forklarer prosjektet med å følge barnets følelser. 

Jeg mener ikke å ta fra deg møtet, jeg har fått sånn passe tilpassa barn, og får prosjektet mitt om å ikke gjøre som foreldrene mine sånn passe greit. Jeg har et barn med sterkt temperament, og dette (som foreldrene mine straffa meg for) er særlig vanskelig for meg og jeg sprekker ofte desverre... Men da kan jeg reparere, snakke om det, ta på meg skyld slik at barnet skal slippe å kjenne på skylden. Jeg nevner bare denne biten fordi du må planlegge for den også, for det er fordømt hvordan den Bækkelaget barndommen skyller over oss når vi får barn seøv om vi trodde vi var ferdig med den og komet oss videre

Anonymkode: bd103...a22

Kjente meg igjen i mye av dette. Man feiler og prøver. Tror det er bra det du gjør med "debrieffing" etterpå hvis en har trødd feil.  Dette er jo ingen som gjør alt perfekt hele tiden. Vi er mennesker på godt og vondt. Har stor respekt for foreldre som jobber med å bryte mønsteret som de er tillært. 

Anonymkode: 4f7cf...bef