Hjelpeapp. vs foreldre med høy utd.

[Gjest Anonymous]

Er det noen foreldre som er lege, jurist eller har annen høyere utdannelse her? Hvordan oppfører dere dere når folk som har med deres barn å gjøre stiller spørsmål ved barnet? Ber dere om å få saken skikkelig utredet, eller har dere bare full tillit (altså om dere ikke ser problemet selv)?

Håper folk kan være ærlige, og ikke svare om dere ikke innehar den nevnte utdanningen.

[Gjest Anonymous]

Hvorfor spør du spesielt foreldre med høy utdanning?

[Gjest Anonymous]

Hvorfor spør du spesielt foreldre med høy utdanning?

'

Fordi jeg regner med at de etterspør mer og bedre dokumentasjon, er analytiske av seg og stiller spørsmål når de ikke skjønner saker! Dessuten tror jeg de ikke har en slik "nesegrus beundring".....eller bare sitter og jatter med.

[Gjest Anonymous]

'

Fordi jeg regner med at de etterspør mer og bedre dokumentasjon, er analytiske av seg og stiller spørsmål når de ikke skjønner saker! Dessuten tror jeg de ikke har en slik "nesegrus beundring".....eller bare sitter og jatter med.

Og, det har alle andre; nesegrus beundring og bare jatter? Gir blaffen i egne meninger og magefølelse og tror det er noe galt så lenge noen sier noe er galt?

[asterix]

'

Fordi jeg regner med at de etterspør mer og bedre dokumentasjon, er analytiske av seg og stiller spørsmål når de ikke skjønner saker! Dessuten tror jeg de ikke har en slik "nesegrus beundring".....eller bare sitter og jatter med.

Det var da en fryktelig svart/hvit-maling av mennesker med/uten høyereutdanning. Har aldri følt nesegrus beundring for noen hverken før eller etter at jeg tok høyere utdanning.

[Gjest Anonymous]

Mens jeg studerte (til min høye utdanning) jobbet jeg på barnehagen til Ullevål sykehus. Skjønte aldri hva de mange høyt utdannede skulle med unger (for man må da tro leger har fått med seg at det finnes prevensjon hvis man ikke vil ha barn).

Ungene til de høyeste utdannede legene var ofte de første som ble levert og de siste som ble hentet, fra de var kun noen måneder gamle!

Ikke brydde de seg noe særlig med hva ungene hadde gjort i løpet av dagen heller, for de tok seg sjeldent tid til å spørre...

[Gjest Anonymous]

Hvis noen feks på skolen el. barnehagen stiller spørsmål ved oppførselen til et av mine barn vil jeg selvfølgelig ha en nærmere forklaring om hva de egentlig mener, hvorfor de mener det og hva de legger til grunn for vurderingen. Jeg godtar ikke uten videre en påstand! Hvis det er en type oppførsel ved min unge som ikke blir tålerert ønsker jeg jo å jobbe for å finne en løsning. Da må man jo vite litt mer enn bare å få en påstand lagt på bordet! (Jeg er for øvrig utdannet arkitekt, men hadde vel stilt spørsmålene uansett).

[Lillesøster]

Er det noen foreldre som er lege, jurist eller har annen høyere utdannelse her? Hvordan oppfører dere dere når folk som har med deres barn å gjøre stiller spørsmål ved barnet? Ber dere om å få saken skikkelig utredet, eller har dere bare full tillit (altså om dere ikke ser problemet selv)?

Håper folk kan være ærlige, og ikke svare om dere ikke innehar den nevnte utdanningen.

Hva mener du egentlig. Kan du gi et eksempel.

[Gjest Anonymous]

Som enhver forelder stiller man spørsmålstegn ved andres vurdering av barnet.

Man kan ikke godta hva som helst av påstander,vurderinger av eks.barnehage,skole,barnevert,eller hva det måtte være.

Tror hverken lege eller prest har mere å stille opp med når det gelds ens eget barn.

Vet ikke helt hva d skal frem til,men kanse forklare nærmere?

[Gjest Anonymous]

Holder det med min søster som har studert blomster i 7 år?

Eller venninen min som har 6 års økonomistudier?

eller nabo som ar totalt 12 års studier med arkologi?

det var kansje ikke den gruppen du etterspurte?

[Varja]

Selvom jeg selv ikke hadde oppdaget noe "galt" med barnet ville jeg selvfølgelig ønsket at saken ble videre utredet. Jeg vil aldri forvente at for eksempel førskolelæreren i barnehagen forvalter den hele og fulle sannhet om mitt barn, MEN jeg vil alltid ta det hun sier på alvor. Hun har tross alt gjennom utanning og praksis arbeidet mye med problemstillinger knyttet til barn og forhåpentligvis opparbeidet seg innsikt som jeg som forelder, med begrenset erfaring med andre enn mitt eget barn kan dra nytte av å høre på. I siste instans er det jeg som er forelder og må ta viktige avgjørelser på vegne av barnet, men for å kunne gjøre et best mulig valg vil jeg gjerne ha mest mulig kunnskap om situasjonen. En viktig del av dette er å lytte til fagfolk.

[Gjest Anonymous]

Jeg får veldig lyst til å generalisere litt her nå...

Mitt inntrykk er at enkelte med lite utdanning erklærer seg som ubestridte eksperter på egne barn, og de som forvalter den eneste sannheten om barnet på alle områder. Dermed blir de veldig aggressive når noen påpeker ting ved barna deres.

Hvis man har mer utdanning, har man kanskje mer respekt for at andre også har tilegnet seg kunnskap en selv ikke har, og man er mer lyttende til andres innspill. Samtidig kan det kanskje føles lettere å diskutere saken dersom man har behov for det... vet ikke?

Jeg har ihvertfall hverken problemer med å motta innspill eller å be om mer utdyping dersom jeg synes det er nødvendig. Samtidig vet jeg at verden sjelden er svart-hvitt - jeg tenner ikke på alle pluggene over utsagn jeg er uenig i, men jeg tar det ikke nødvendigvis for god fisk heller.

[Gjest Embla s]

Min erfaring er at dette har mye mer med mennesketype enn med antall års utdanning å gjøre.

Skal jeg generalisere, tror jeg at høyt utdannede mennesker har respekt for andres fagområder og respekt for at man som foreldre kan se seg blind på eget barn og at man lett påvirkes av egne ønsketenkninger. Og at høyt utdannede ofte klarer å nyansere informasjon og ser at formålet ikke er å sette merkelapp på barnet deres, men faktisk få til en bedre fungering på andre arenaer (selv om alt er strålende hjemme.). Og at denne gruppen kanskje ikke sluker alle tabloide "sannheter" som har stått i Dagbladet, og at de anser hjelpeapparatet som en tjeneste/hjelp og ikke som en instans som er ute etter å "ta/straffe" noen.

Men som sagt - dette har vel likeså mye å gjøre med "sunt vett&fornuft" som med antall års utdanning?

[Gjest Anonymous]

Min ERFARING er at man lever i to forskjellige verdener, og at man ikke takler foreldre med høy utdanning som stiller spørsmål da dette gjerne blir sett på som anklager og mistillit. Helt forferdelig.

[Gjest Anonymous]

Min ERFARING er at man lever i to forskjellige verdener' date=' og at man ikke takler foreldre med høy utdanning som stiller spørsmål da dette gjerne blir sett på som anklager og mistillit. Helt forferdelig.[/quote']

Hvordan du stiller spørsmål er jo ganske vesentlig for hvordan det blir mottatt. Slik du fremlegger saken her gir du inntrykk av å være en hoven blei som tror du på grunn av høy utdannelse vet det som er å vite her i verden og at alle som ikke har gått like lenge på skole ikke skal komme å fortelle deg noe.

Kanskje noe å tenke på at noen som har noen år utdannelse om barn og har jobbet med barn, kanskje vet mer om barn enn en som har studert norges lover i x antall år?

[Gjest Madeline]

Min ERFARING er at man lever i to forskjellige verdener' date=' og at man ikke takler foreldre med høy utdanning som stiller spørsmål da dette gjerne blir sett på som anklager og mistillit. Helt forferdelig.[/quote']

Her vil jeg tro at måten du kommuniserer med fagpersonene har mye å si. Du må selvfølgelig stille spørsmål og få innsikt i hva som foregår. Men hvis du hele tiden kommer med kritikk og jeg vet bedre holdninger så vil alt skjære seg. Du har tydeligvis opplevd en del negativt. Det virker som du hele tiden har piggene ut og går i forsvarsposisjon. Dette kan fort få det til å virke som du er lite samarbeidvillig. Kjenner selv til ei som hadde store problemer med ungene og tålte ikke at noen sa fra om noe. Heldigvis tok hun etterhvert imot hjelp og alt forandret seg. Hele familien ble som forvandlet selv om det tok litt tid. Så prøv å ta imot hjelp og vær litt mer positiv selv om det nok ikke er lett.

[Annie78]

Min erfaring er at dette har mye mer med mennesketype enn med antall års utdanning å gjøre.

Skal jeg generalisere, tror jeg at høyt utdannede mennesker har respekt for andres fagområder og respekt for at man som foreldre kan se seg blind på eget barn og at man lett påvirkes av egne ønsketenkninger. Og at høyt utdannede ofte klarer å nyansere informasjon og ser at formålet ikke er å sette merkelapp på barnet deres, men faktisk få til en bedre fungering på andre arenaer (selv om alt er strålende hjemme.). Og at denne gruppen kanskje ikke sluker alle tabloide "sannheter" som har stått i Dagbladet, og at de anser hjelpeapparatet som en tjeneste/hjelp og ikke som en instans som er ute etter å "ta/straffe" noen.

Men som sagt - dette har vel likeså mye å gjøre med "sunt vett&fornuft" som med antall års utdanning?

Jeg er enig i dette. Noen høyt utdannede mennesker vil kanskje tro at de vet best uansett, mens andre vet å ta hensyn til at noen har arbeids- og livserfaring, og behandler alle likt, uansett utdanning. Om en har høyere ytdanning, kommer litt an på hvilken utdanning, har man kanskje evnen til å være litt mer kritisk og man vet litt mer om hvordan ting skal være, man skaffer seg mer informasjon fordi man er vant til å finne informasjon og man vet hvor man ska finne den. Men altså; mennesketypen og personligheten spiller en større rolle her enn utdanning. Dessuten;en advokat løser ikke alle problemer. Man må begynne med seg selv, være litt ydmyk og prøve å se saken fra flere sider. Om dere synes trådstarter klager, så la være å svare,da vel...

[liv]

Tråden er ryddet. Venligst hold dere til tema som blir tatt opp.

liv - moderator

[Maxine Grey]

...og atter en gang gir jeg opp å prøve å holde de enkelte gjester fra hverandre.... eller er det bare en..?

i alle fall:

FOLK er forskjellige.

DUMME mennesker finnes på alle KUNNSKAPS-nivåer.

Så enkelt sagt som det blir gjort over her, holder bare ikke.

[Gjest MrsL]

Slettet............ :o