Er vi flere ansiktsblinde her?

[Trolltunge]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg har problemer med å huske navn også, så jeg har lurt på om jeg rett og slett er for uinteressert i mennesker som ikke har personlig betydning for meg. At hjernen min kategoriserer dem som "uinteressant fyllmasse, ikke verdt å huske på". Jeg har bare funnet det litt rart, for jeg liker mennesker, og jeg føler at jeg er interessert i mennesker, og jeg har problemer med dette selv om jeg aktivt forsøker å huske dem. 

Det har vært mange pinlige situasjoner, der jeg har måtte late som om jeg husker folk, og så har røpet meg gjennom å si noe feil. Venner har sett på meg med rare øynene når de må forklare meg at "Jammen, du har jo truffet ham/henne flere ganger, der og der!" Eller som da jeg spurte en kollega om hvor han jobbet.

Kanskje jeg er ansiktsblind ja! Kjenner meg også igjen i at jeg ikke kjenner igjen folk når de er "på feil sted", og også dersom de er med "feil mennesker". Som at jeg kan huske at min venninnes venninne har jeg truffet før, når den venninnen jeg kjenner og gjenkjenner kommer samtidig som henne, men dersom begge har kommet før meg, og ikke sitter ved siden av hverandre, så kobler jeg ikke riktig. Da hilser jeg glatt på hennes venninne på ny. Selv om jeg kanskje snakket lenge med henne forrige gang vi møttes. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spennende at så mange svarer og kjenner seg igjen i stor eller liten grad. Jeg kjenner ikke en eneste annen som har ansiktsblindhet, så det er fint å dele tanker og erfaringer med andre.

Ts

Anonymkode: c6893...c35

Jeg tror ikke dette er så vanlig å prate om, så det er nok flere du kjenner som har det mer eller mindre likt som deg.

Selv er jeg ikke så plaget som noen her beskriver, men føler jeg er elendig på å gjenkjenne ansikter. For eksempel blander jeg  ofte karakterer når jeg ser på film/serier, og synes det er irriterende når de velger å ha "to helt like karakterer" i sentrale roller i en film/serie. Som i The Haunting of Hill House:

Dere skjønner sikkert hvem jeg tenker på. WTF? 🤪🤣

Anonymkode: 4312a...6a0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner igjen folk uten problem, men jeg kan ikke gjenkalle ansikter i hodet mitt. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan foreldrene mine ser ut annet enn hårfarge. 

Anonymkode: 2ae06...7bc

Det er aphantasia

3 timer siden, hind skrev:

Ikke for meg i alle fall. Jeg sliter stort med å huske ansikter mens jeg kan beskrive steder jeg har vært og mennesker jeg kjenner ned i minste detalj. Jeg kan tegne kart over steder jeg har gått bare én gang og huske nøyaktig hvordan enkelte sider i en bok ser ut, men hvis moren til en klassekamerat av et av barna mine sier hei og slår av en prat når hun ser meg på butikken aner jeg ikke hvor jeg har henne fra hvis jeg ikke har møtt henne veldig mange ganger eller forbinder henne med helt spesielle hendelser. Det er pussig det der. 

Jeg kan også tegne kart over steder jeg bare har gått en gang, men det er ikke fordi jeg kan gjenkalle et bilde i hodet, men fordi jeg husker godt.

Anonymkode: 69134...161

[AnonymBruker]

Jeg har det nok i lett grad da jeg har lettere for å kjenne igjen sauer enn folk.

Anonymkode: ad11c...829

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke dette er så vanlig å prate om, så det er nok flere du kjenner som har det mer eller mindre likt som deg.

Selv er jeg ikke så plaget som noen her beskriver, men føler jeg er elendig på å gjenkjenne ansikter. For eksempel blander jeg  ofte karakterer når jeg ser på film/serier, og synes det er irriterende når de velger å ha "to helt like karakterer" i sentrale roller i en film/serie. Som i The Haunting of Hill House:

Dere skjønner sikkert hvem jeg tenker på. WTF? 🤪🤣

Anonymkode: 4312a...6a0

Ser umiddelbart at jeg hadde slitt med den serien. For meg ser alle tre damene ganske like ut. 😫

Ts

Anonymkode: c6893...c35

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser umiddelbart at jeg hadde slitt med den serien. For meg ser alle tre damene ganske like ut. 😫

Ts

Anonymkode: c6893...c35

Ja, ikke sant? Heldigvis har en av mennene skjegg, eller så hadde det blitt enda verre. 

Anonymkode: 114a9...25c

[AnonymBruker]

Mamma sliter med dette, og har mange pinlige episoder. En mor i klassen til sønnen min fortalte meg om problemet første gang vi møttes, hun sa at hvis vi møtes på butikken og hun ikke hilser, så er det pga ansiktsblindhet. Jeg syns det var veldig fint at hun sa det! Jeg tror også at en annen mor i parallellklassen til sønnen min har denne utfordringen, for vi jobbet sammen for mange år siden, og hun gjør ingen tegn til å kjenne meg igjen. Det har blitt ganske pinlig, og jeg er veldig usikker på henne. Vi har ikke snakket sammen, men sees hver gang det er arrangementer på skolen. Jeg unngår henne så godt jeg kan fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal forholde meg til henne etter å ha møttes så mange ganger uten å hilse. Søsteren hennes, som jeg møter i jobbsammenheng, har fortalt at hun har problemer med å kjenne igjen folk, så det gav meg tanken om at det også kan gjelde den tidligere kollegaen, kanskje det er arvelig.

Jeg har forresten ingen problemer med å kjenne igjen folk på ekte, men sliter i filmer/serier. De damene på bildet over her ville skapt stor frustrasjon for meg!

Anonymkode: f90f2...5f7

[^^Belle^^]

Jeg mistenker at vårt barn kan slite med dette. (Enten det, eller at hun er oppriktig uinteressert i å huske ansikt og navn på mennesker hun ikke har noe nært forhold til.)

Hvor tidlig fant dere det ut? Har dere blitt diagnostisert av en lege, eller er det noe dere har puslet sammen selv over tid?

[AnonymBruker]

Jeg fant det ikke ut før jeg var rundt 25. Vi satt ved bordet på en vennemiddag, og jeg fortalte om en flau episode jeg nylig hadde opplevd. Jeg hadde en slags konsulentjobb da, og jeg hadde introdusert meg for en "ny" kunde som jeg også hadde introdusert meg for uka før... Det ble litt diskusjon (og latter) rundt det over vinglassene, og daværende psykolog-kjæreste til ei av mine venninner fortalte om ansiktsblindhet. Etter hans mening hadde jeg godt mulig den mildeste formen for det. Jeg leste mye om det etterpå, og tok en test som ble brukt i forskningsøyemed. Konklusjonen var helt klar.

Tidligere trodde jeg bare jeg var "dårlig på å huske ansikter" som jo mange sier de er. Men så var det altså litt verre enn det 😬

Ts

Anonymkode: c6893...c35

[Annig]

Jeg studerer psykologi og ble brått litt satt ut når vi hadde om prosopagnosi/ansiktsblindhet. Det var så mye jeg kjente meg igjen i

Jeg kan se for meg ting i bilder. Alt fra gaten jeg bor i, se for meg at jeg går gjennom den. Kan se for meg å gå gjennom både barnehagen og skolen min, og jeg er 30 år nå. Men har null sjanse å se for meg ansiktet til barna mine, mannen min, foreldrene mine eller meg selv. Kan se for meg bilder eller film av at barna f.eks danser, men i det de snur seg å ser mot meg, er ansiktet helt blankt 😳  Så tror ikke det er Afantasi, men å bidra til å skape en fantom tegning ville vært helt umulig.

Jeg er dårlig på å se forskjell på skuespillere i filmer, har opplevd å se minst 50 episoder av en serie før jeg innser at den ene personen jeg så, egentlig var to...sliter med å huske nye mennesker, men når de først har fremprovosert en følelse i meg kan jeg huske dem. Kan allikevel ikke se for meg at jeg ikke hadde kjent igjen mennesker som betyr noe for meg om jeg hadde møtt dem et helt annet sted🤷 Kjenner også meg selv igjen i speilet, men det er ofte at jeg blir litt overasket "åja, stemmer, det er sånn jeg ser ut" 

 

Tror kanskje ikke det helt kategoriseres som ansikts blindhet, men mistenker en grad av det. For har alt dette. Samtidig kjenner jeg igjen så mange kjente at jeg ikke tror jeg ville fått diagnose?

men er det noen som har fått det diagnostisert av psykolog? Som kjenner seg igjen i dette🙊?

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: f1ab5...86b

[AnonymBruker]

Vet ikke hva en skal kalle det jeg har, men jeg kjenner igjen folk, altså jeg vet jeg har sett de før, men aner ikke hva de heter. Jeg vet ikke hva alle mine kollegaer heter heller, etter 4-5 år. Hvis jeg skal snakke om noen, så blir det "hun der som bor der/har den hunden/jobber i den avdelingen". Og blir jeg spurt om hvordan de ser ut, så har jeg ofte ikke peiling.  Greier å huske om de er høy/lav, blond/mørk hvis jeg har sett de veldig ofte, men jeg kan ikke fortelle om jeg nettopp har snakket med ei blond eller mørk dame for første gang for ti minutter siden. 

Anonymkode: 5fb49...99f

[AnonymBruker]

Jeg er ganske alvorlig ansiktsblind. Jeg sliter med alt fra venner til familiemedlemmer. Da ungene var små syntes jeg det var såpass vanskelig å skille dem fra de andre ungene i barnehagen at jeg alltid sørget for å ha spesielle gensere og luer på dem. En gang hadde det ene barnet sølet seg ut såpass at han hadde fått en lånegenser, og jeg sto og lurte på hvorfor denne fremmede ungen sto og klenget på meg i garderoben... Fremdeles kan jeg ha problemer med å plukke ut mine egne unger på bilder og sånn, selv om de er store nå.  Jeg kan heller ikke se for meg ansiktene til folk i hodet. Det blir øyne, nese, munn, men jeg klarer ikke å sette det sammen til et helt ansikt. Alle drømmene mine er også ansiktsløse.

Nå er jeg i 40-årene og har etterhvert lært meg noen triks. Klær, frisyrer og til og med kroppsfasong er ganske flyktige saker, men tenner bruker å være ganske like gjennom livet. Jeg har derfor en forkjærlighet for folk med skjeve tenner, for de kjenner jeg igjen. Smilehull, føflekker og fødselsmerker er andre gode kjennetegn. På noen kan også hodefasong være til hjelp. Mine egne barn kjenner jeg umiddelbart igjen bakfra, for de har så fine, runde bakhoder... Heldigvis er jeg veldig flink til å huske navn og andre detaljer. Og jeg er veldig god på stemmer.

Jeg jobber med mennesker i krise, derfor forsøker jeg å flette inn ganske tidlig i forløpet at jeg sliter med ansiktsgjenkjenning. Jeg har opplevd at folk kan bli skuffet over at jeg ikke hilser på dem på gata og sånn. Jeg kan bokstavlig talt treffe dem igjen 5 minutter etter at vi snakket sammen, og så er de helt som nye for meg. De fleste har forståelse for at dette er et reelt problem.

Anonymkode: 76eb7...d8b

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke alltid  å registrere ansiktstrekk på nye mennesker, men husker bare frisyre og klær og slikt. Noe som selvsagt er komplett ubrukelig for å huske dem til neste gang. 

Ofte virker det som om hjernen min sorterer folk som ligner på eller minner om hverandre i samme gruppe i hukommelsen, og da får jeg problemer med å skille dem fra hverandre fram til jeg kjenner dem bedre som individer. 

Jeg kan ofte vite hva jeg synes om en person  ( f.eks. "dette er en person som er smart og vennlig") uten at jeg husker navn eller sammenheng eller årsak til vurderingen min. 

Det er ikke alltid så veldig gøy siden jeg har en jobb der jeg treffer hundrevis av mennesker jeg burde huske til enhver tid.

Anonymkode: cd6b9...d4d

[AnonymBruker]

Ja nå lærte jeg noe nytt. Har samme problem med å kjenne igjen folk som jeg bare har møtt noen få ganger hvis det går lang tid i mellom til jeg treffer dem på nytt.

Anonymkode: 23d3f...ecd

[Elle Melle]

Jeg sliter med å kjenne igjen folk jeg ikke møter ofte nok og ikke har en tett nok relasjon til. Etter å ha hatt barn i samme miljø i årevis, kjenner jeg fremdeles ikke igjen foreldrene til barnas klassekamerater hvis jeg bare har truffet dem i garderoben eller på foreldremøter. Det er særlig ille med fedrene, for de har jeg gjerne ikke pratet noe særlig med og alle kler seg likt.

Endret 9. februar 2024 av Elle Melle

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med mye av dette! Jeg har ADHD uoppmerksom type og kompleks PTSD, har liksom alltid tenkt at det henger sammen med det.

Det er ikke sånn at jeg ikke husker noen ansikter, jeg kan se for meg ansiktene til mennesker jeg kjenner godt og særlig hvis de har noen særpreg. Samtidig sliter jeg veldig med mer fjerne relasjoner, som foreldre til klassekamerater av barna, barnas venner, vikarer og pasienter på jobb (jobber i hjemmesykepleien) osv. Har også store problemer med å huske navn.

Jeg har alltid litt angst for å ikke kjenne igjen folk jeg møter på gata eller arrangementer og bli oppfattet som overlegen. Ofte kan jeg huske at det er en person jeg har sett før, men jeg aner ikke i hvilken sammenheng. På jobb presenterer jeg meg alltid for nye vikarer og studenter flere ganger, og når vi snakker om pasienter i rapporten må jeg alltid spørre hvor de bor - for jeg husker folk etter adresse/hus, ikke navn. Og når jeg får oppgitt hvilken adresse eller hvordan huset ser ut så vet jeg hvilken pasient det er snakk om, men jeg klarer likevel ikke å se for meg ansiktet. Det hender også ofte at jeg kommer inn til en pasient jeg har vært hos 100 ganger før, og plutselig føler at jeg ser ansiktet til vedkommende for første gang. «Er det sånn du ser ut?!» liksom 😅 

Jeg kan også oppleve at jeg er ofte hjemme hos en pasient og legger veldig merke til detaljer i leiligheten, for eksempel tapeten, den grønne vasken, lukten på kjøkkenet osv. Detaljer jeg husker veldig godt og bruker for å huske vedkommende senere. Men så kan kollegaer for eksempel snakke om hvor rotete det er i det huset og at vedkommende iallfall bør få hjelp til å rydde stuegulvet så det blir bedre plass til å gå - så blir jeg kjempeoverrasket, for det har jeg ikke lagt merke til i det hele tatt 😳

 

Anonymkode: 6fda6...33c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2019 den 13.49):

Jeg er ansiktsblind. Det er medfødt, og jeg har den mildeste formen, som beskrevet her: "... lett ansiktsblindhet, d.v.s. at de har vanskelig for å huske "nye" ansikter og ofte har problemer med å kjenne igjen folk som de bare har møtt noen få ganger." (https://no.m.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi)

Jeg kjenner meg helt igjen i beskrivelsen, og kan legge til at det er ekstra vanskelig å huske ansikter om man ser mange nye på en gang, f.eks. som i et bryllup. Det er også vanskelig med ansikter helt uten særegne kjennetegn. Jeg kan se en film og ikke huske ti minutter inn i filmen at en rollefigur også hadde en aktiv rolle i åpningssekvensen, særlig hvis rollefiguren har byttet klær eller har endret hårfrisyren (type fra hestehale til utslått hår) fra den ene til den andre scenen. Jeg har sett hele filmer og ikke skjønt at X ikke bare var én rolle, men rollene til X og Y, spilt av to forskjellige skuespillere.

Flaut er det også, som det at jeg ikke hilser på folk jeg burde hilse på (men hilser selvsagt tilbake uansett om noen hilser på meg først). Jeg vet også at jeg har møtt folk flere ganger, men oppfører meg som det er første gang hver gang. Har vært endel pinligheter opp gjennom årene, og det er jo ikke akkurat det første man forteller om seg selv, dette med ansiktsblindhet.

Det er jo såklart en bagatell av en plage i den store sammenhengen. Jeg prøver likevel å lære meg opp til å bli bedre, konsentrere meg om ansiktet og lete etter særtrekk som kan feste seg i minnet, men vet ikke om det er mulig å bli bedre. Er det noen her som har erfaringer med det? Noen som har fått det til? 

Anonymkode: c6893...c35

Er litt ansiktblind. 

Anonymkode: 4b990...218

[AnonymBruker]

Det var godt å lese denne tråden. Jeg har det akkurat som dere beskriver, dere som har den milde utgaven. Jeg kjenner heldigvis igjen min egen familie og venner, men treffer jeg en perifer kollega i skiløypa sliter jeg veldig (det har skjedd). Det var spesielt ille da jeg jobbet i butikk. Jeg gikk på bakrommet for å hente noe for en kunde, og når jeg kom ut igjen ett minutt senere ante jeg ikke hvem det var til hvis kunden hadde beveget på seg rundt i butikken. Etter hvert begynte jeg å pugge hva slags jakke de hadde på seg før jeg gikk bak. 

Anonymkode: fcd8a...48c

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med dette! Jeg synes hjemmekontor i corona-tiden var helt genial, for da hadde jeg møter på Teams og alle sto med fullt navn i møtet. Men nå er det flere fysiske møter igjen & problemet er tilbake for fullt 🙈

Anonymkode: cc557...79f