Håpløst uten faste pappahelger :(

[Gjest Anonymous]

Jeg og faren til den ene sønnen min har ikke bodd i lag på noen år. I begynnelsen hadde vi vanlige pappahelger og det virket sånn noenlunde. Men nå jobber faren på andre siden av landet og han jobber en slags turnus. Så han er hjemme bare nå og da. Så nå er det slik at jeg spør når faren skal ha barnet og så får jeg vite sånn ca når han er hjemme. Så spør jeg igjen når det nærmer seg om når han skal ha barnet og så er det litt frem og tilbake før vi finner en uke når det passer.

Men nå begynner jeg å bli lei. Synes alt står på hva han vil og kan og ikke noe på hva vår familie vil og kan. Han vil bare ha ungen i ukedagene, ikke helg. Barnet går i barnehage, men det bryr han seg ikke så mye om. Vi har ingen fast plan over når han skal være hos faren. Vi kan aldri planlegge eller noe. Blir gal!

Tar jeg det opp med faren så er det ingenting han kan gjøre, for han vet jo ikke, og han kan jo ikke og osv. Slik har han bestandig vært. Går ikke ting hans vei så er det ikke måte på.

Er så lei.. Kunne sikkert skrevet masse mer, men man lærer vel å bite i seg det meste.

Noen innspill?

[Laina]

Hva slags jobb er det han har? På de fleste arbeidsplasser får man da en turnusliste. Det må da være slitsomt for ham om han aldri vet når han skal jobbe?

Jeg ville bedt ham skrive en plan i forhold til turnusen sin så langt frem i tid som det går, og så ta det derfra. Han er vel hjemme noen helger innimellom, og da må han jo bare godta å ha barnet noen helger også.

[Gjest gjest1]

Hørtes kjent ut... :-?

Jeg har bedt, mast og nesten grått for å få en fast, helst skriftlig avtale."Kan ikke, vet ikke, kan ikke planlegge så langt fram i tid, muligens osv ..." ble utrolig vansklig å forholde seg til. Det var jo også komplett umulig for meg å planlegge noe, med eller uten barn.

Tilslutt truet jeg mad at om det ikke var mulig å ha litt system på samværet kom jeg til å kreve endring av bidraget etter antall dager han faktisk hadde barna. (noe som var langt mindre enn hva bidraget var satt etter.)

Og av redsel for lommeboka si ble han motstridene med på en avtale.....

Jeg kan forstå at det er vanskelig å få til jevnt samvær når han jobber turnus, man allikavel, det skal da ikke være så vanskelig å finne ut av når han jobber og når han har fri?

[Far til 2]

Fortell faren at BARNET ! må ha et minimum av forutsigbarhet.

At barnet blir skuffet over å stadig få endringer mht samværet som det så sårt trenger og ønsker.

Få barnet til å prate i telefonen med faren. Ikke nødvendigvis om samværet, men bare litt løst og fast om hva de skal gjøre sammen neste gang de treffes.

La FAREN ! være den som får dårlig samvittighet fordi han ikke stiller til avtalt tid.

[Gjest Anonymous]

Far til 2: Virker ikke. Har vært prøvd, men enkelte stiller seg selv høyest.

Han vet sikkert når han jobber, men til meg så vet han ingenting. Lyver om når han er hjemme gjør han og. Mulig jeg burde sette ned foten og nekte samvær til jeg får en fast avtale.. Hjelper vel ikke det heller :-x

[Gjest Sissi]

Du må vel vurdere hva du og familien kan leve med.

Altså: kan du fortsette som nå - med den uvssen og det sporadiske samværet som er?

Eller går det såvidt mye utover deg og resten av familien at det bør skje en endring?

Det er klart viktig at barnet har kontakt med far - MEN - ikke for enhver pris. Og den prisen inkluderer deg og resten av familien.

Det er overhode ikke ditt ansvar å "oppdra" far. Vil han ikke, så er det dessverre lite du kan gjøre med det. Høres ut som du - som de fleste i sånne situasjoner - allerede har prøvd mye, og det at du finner deg i dagens ordning sier også sitt.

Tror nok jeg ville vurdert å sette hardt mot hardt. Evt. bare vente og se om han foretar seg noe som helst, hvis du ikke tilrettelegger for at det skal bli samvær.

Føler med deg, det er en vanskelig situasjon, men det er ingen grunn til at faren skal tråkke verken på ungen eller på deg!

Sissi

[Far til 2]

Spill på farens bekjente (hans omgangskrets) om du kjenner dem. Ingen i verden har så mye påvirkningskraft som dem om faren oppfører seg umodent.

Om faren har ny samboer kan dette være en alternativ kilde til problemer. Jeg har selv sett 2 eksempler hvor barna mistet så godt som ALL KONTAKT !! (i mange år) med faren.

I et av tilfellene var det fars nye samboer som TVANG han til å ta kontakt. Trusselen om at forholdet mellom far og ny samboer ville ta slutt var reellt nok. Samtidig klart hun å få frem at barnet hadde behov for kontakt.

I et annet tilfelle var det fars nye samboer som laget problemet. De hadde et barn sammen og hun ville han skulle glemme "sitt tidligere liv". Det klarte hun nesten. Men samvittigheten hans gnagde, og resultatet ble at han gjorde det slutt for å treffe sitt første barn. Dette barnet og far har i dag kjempefin kontakt.

Men som sagt vil jeg tro at få har like sterk påvirkning på hans prioriteringer som hans omgangskrets. Om de hadde sagt at de gjerne ville treffe barnet er jeg overbevist om at problemet ikke lenger eksisterte.

[Gjest Anonymous]

Nei, han har ikke ny samboer. Uansett så er det ikke min jobb å sørge for at han har samvær. Mase på familien hans det gidder jeg ikke. Problemer er jo ikke at han ikke har ungen, problemet er jo at han vil ha han dann og vann og når det passer han.

Må vel finne på noe. Er i alle fall slutt på at jeg spør når han skal ha ungen, Heretter får han selv ta kontakt når han vil ha han, så får vi se om det passer.

[Laina]

Mulig jeg burde sette ned foten og nekte samvær til jeg får en fast avtale.. Hjelper vel ikke det heller  :-x

Det ville jeg unngått så lenge som mulig. Husk at du skal stå til ansvar for barnet ditt senere. Det er lettere å forklare for et barn at "jeg har gjort alt som står i min makt for å få samværet til å fungere", enn å måtte forklare at "Jeg ble så lei at jeg nektet samvær" tenk deg nøye om før du nekter samvær. Jeg snakker av erfaring. Som barn i en skilsmissefamilie.

Men at du må få en orden på det er helt klart!

[Gjest Anonymous]

Det ville jeg unngått så lenge som mulig. Husk at du skal stå til ansvar for barnet ditt senere. Det er lettere å forklare for et barn at "jeg har gjort alt som står i min makt for å få samværet til å fungere", enn å måtte forklare at "Jeg ble så lei at jeg nektet samvær" tenk deg nøye om før du nekter samvær. Jeg snakker av erfaring. Som barn i en skilsmissefamilie.

Men at du må få en orden på det er helt klart!

Ja jeg vet.. Men man blir bare så lei!

[Gjest Sissi]

Men å overlate ansvaret til han mht. å foreslå/sørge for at det blir samvær, det er ikke det samme som å nekte....

[Gjest Anonymous]

Men å overlate ansvaret til han mht. å foreslå/sørge for at det blir samvær, det er ikke det samme som å nekte....

Hva mener du nå?

[Far til 2]

 

Hva mener du nå?

Hun mener at det er mange måter å gjennomføre samværstrenering uten at myndighetene eller barnefaren kan slå ned på det. Det finnes gruperinger som nærmest underviser i hvordan slik samværstrenering kan gjennomføres uten konsekvenser for andre enn barnet.

[Gjest Sissi]

Cyan - det jeg mener er følgende: Det er også FARS ansvar å få til et samvær. Ut fra det du sier så har du i flere år (?) gjort alt for å tilrettelegge for at far skal ha samvær. DU er fleksibel, ungen lever med en helt uplanlagt situasjon (resten av familien og).

Ergo mener jeg at du framover kan overlate alt initiativ til far. Det er ikke sånn at du er forpliktet til å løpe etter far og presse ungen på han. HAN HAR OGSå ET ANSVAR!!!!

Jeg blir så dritt lei av de som hele tiden hevder at far ikke har ansvar, at det ALLTID er mor som er "vanskelig" om samværet ikke går på skinner. :evil: Vet om sååååå mange tilfeller hvor det ikke stemmer overhode.

Men uansett - jeg mener at det ikke er å "sette foten ned" dersom du slutter å ta initiativ. Tar han initiativ - flott - da tar du det derfra, gjør han det ikke, vel, vel, da er det ikke din oppgave å oppdra far heller.

Håper du forsto litt mer hva jeg mener

Sissi

[Gjest Anonymous]

Håper du forsto litt mer hva jeg mener  

Sissi

Joda, noen ganger må det bare inn med t-skje

Ja det blir vel slik vi gjør det fremover. Far for ta ansvar for sin del så tar jeg ansvar for min.

[metteflette]

Far til 2: Virker ikke. Har vært prøvd, men enkelte stiller seg selv høyest.

Han vet sikkert når han jobber, men til meg så vet han ingenting. Lyver om når han er hjemme gjør han og. Mulig jeg burde sette ned foten og nekte samvær til jeg får en fast avtale.. Hjelper vel ikke det heller  :-x

Kjenner meg desverre veldig godt igjen i det du skriver. Faren til datteren min bor i Oslo og vi bor på vestlandet, han er ikke i arbeid og kan planlegge hvor langt frem han vil, men han engasjerer seg ikke. Etter tre år med dette har jeg gitt opp! Jeg setter ned våre ferier og planlegger utifra våre planer, og går kun utifra annenhver påske og jul. Utenom det svarer jeg ja, når det passer inn i min timeplan. Jeg gidder ikke å legge opp livet mitt etter hans nykker.

Mitt råd til deg er: Sett foten ned, det er som far til 2 sier, et barn trenger faste rutiner. Når faren er slik så må han ta konsekvensene av det, si nei når det ikke passer og forklar barnet siutasjonen på enklest mulig måte.De tar til seg mer enn vi tror!! Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Far til 2 prøv å i det minste skrive et eneste innlegg uten ordet samværstrenering.......

Cyan:

En samværsforelder kan med loven i hånd presentere problemstillingen for sin arbeidsgiver og kreve en fastsatt turnus. Sagt med andre ord kan din eks fortelle sin sjef at pga sitt samværsbarn er han nødt til å vite sin turnus en god stund fremover. Og sjefen er forpliktet etter loven å gi han det.

Forøvrig kjenner jeg godt til hva du sliter med. Jeg kan bare gi deg et eneste råd:

Fortell deg selv at gutten din er hjemme alle helger og alle dager, og lev etter det. Og ta det heller som et gode at han får samvær med far når far har tid. For du blir bare utslitt av å leve sånn som du gjør nå. Tro meg, dette vet jeg alt om. Jeg har en eks som ikke vil ha skriftlig avtale, fordi han ikke skal være min "barnevakt" han skal nemlig være sammen med gutten sin akkurat når det passer han

Stor trøsteklem.........

[Chachapuma]

Hei, kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og går og lurer på det samme selv.

Jeg har innstilt meg på at barna er hos meg hele tiden. En helg ordnet han det sånn at de var hos en slektning en natt, en annen neste osv... det var så utrolig vondt å vite at de ble sendt rundt som to pakker og bare tatt inn til oppbevaring at jeg holder dem hjemme hos meg til det er en orden på ting.

[Gjest Sissi]

Håper det ordner seg cyan - du er åpenbart ikke alene med denne typen problematikk :-?

I mitt tilfelle gjør far seg utilgjengelig, svarer ikke på henvendelser etc, samtidig som han hevder at mor ikke gjør noe. Jeg har "løst" det hele ved å kun sende brev rekommandert, og ber da om initiativ fra han. Når det ikke kommer, blir det heller ikke samvær, selv om han i prinsippet har rett til det.

Livet mitt og ungen sitt ble mye bedre da jeg sluttet å ta ansvar for at far skulle følge opp. Jeg følger opp min del, og når han ikke gjør det samme - vel vel, not my problem.

Ha en fin søndag!

Sissi

[showgirl]

Høres ut som en altfor velkjent problemstilling.

Om han ikke vil/kan ha en fast ordning så nytter det bare ikke å spikre i hop en ordning.

Men du kan sette grenser til han,han kan ikke få pose i sekk.