Er det noen her inne som angrer på å ha fått barn?

[Aires]

Etter å ha sett dokumentaren "Baby-hater" på NRK Nett-TV hvor de snakker om en stor gruppe foreldre i UK som gjennom moderne plattformer på internett gir uttrykk for at de angrer på at de har fått barn, lurer jeg på om dette er noe som finnes i Norge også.

• Er det noen her som har fått unger, og senere angret? 
  Hvis dette gjelder deg, var du usikker på om du ville ha barn før du fikk dem, eller var du sikker i din sak?

Pollen vil ikke vise hvem som har stemt hva.
Anonymfunksjonen er fin hvis du vil kommentere men ikke gjøre det kjent hvem du er. 

Endret 12. mars 2019 av Aires

[AnonymBruker]

I den dokumentaren så sies det "you are never your own person again" etter at man har fått barn. Det er jo sant, men jeg ønsket det velkommen. Jeg ville ikke være den samme personen. Jeg ville ha endring, og ble så sykt glad (og bekymret; det hører med) når jeg fant ut at jeg var gravid. Det har virkelig forandret livet mitt. Så mye handler om barnet. Men at man nødvendigvis mister seg selv er ikke sant, føler jeg. Jeg fant vel mere meg selv fordi jeg oppdaget hvor nyansert jeg kunne være. Og man velger hvem man vil være. Så jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, selv Om det ikke var planlagt overhodet og jeg ble alenemor. Det er det kuleste som har skjedd meg, og ungen min har en helt drøy personlighet som beriker livet mitt

Jeg ville hatt det bra som barnløs også, for jeg planla å aldri få barn. Det var liksom ikke "målet" i livet. Men kanskje nettopp derfor, fordi jeg hadde fokus på andre ting en stund, så føles det som om jeg fikk det beste av 2 verdener. Jeg fikk oppleve "livet" uten, og nå opplever jeg det med. Ville ikke forandret noe. Ungen min er kjærligheten i mitt liv, sånn er det bare. 

Anonymkode: e3945...28f

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri angret. Du har de jo bare til låns i 18 år, tross alt. Det er ikke for ingenting at de fleste sier at tiden gikk alt for fort og at plutselig var barna store.

Anonymkode: 3ea93...cbf

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I den dokumentaren så sies det "you are never your own person again" etter at man har fått barn. Det er jo sant, men jeg ønsket det velkommen. Jeg ville ikke være den samme personen. Jeg ville ha endring, og ble så sykt glad (og bekymret; det hører med) når jeg fant ut at jeg var gravid. Det har virkelig forandret livet mitt. Så mye handler om barnet. Men at man nødvendigvis mister seg selv er ikke sant, føler jeg. Jeg fant vel mere meg selv fordi jeg oppdaget hvor nyansert jeg kunne være. Og man velger hvem man vil være. Så jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, selv Om det ikke var planlagt overhodet og jeg ble alenemor. Det er det kuleste som har skjedd meg, og ungen min har en helt drøy personlighet som beriker livet mitt

Jeg ville hatt det bra som barnløs også, for jeg planla å aldri få barn. Det var liksom ikke "målet" i livet. Men kanskje nettopp derfor, fordi jeg hadde fokus på andre ting en stund, så føles det som om jeg fikk det beste av 2 verdener. Jeg fikk oppleve "livet" uten, og nå opplever jeg det med. Ville ikke forandret noe. Ungen min er kjærligheten i mitt liv, sånn er det bare. 

Anonymkode: e3945...28f

For et flott og godt skrevet innlegg.  Hilsen frivillig barnefri

Anonymkode: 2bd36...654

[Gjest NotYou]

Så også denne dokumentaren. Et tema som er kjempesårt og kjempetabu. 

Det må være grusomt å angre på barnet man fikk. Allikevel syns jeg ikke at det er noe en kan snakke høyt om som forelder. Det må jo være grusomt for barnet å høre at «mamma ikke liker rollen med å være mamman din, tross for at hun elsker deg». 

For meg var målet i livet å få barn. Har ønsket meg barn siden jeg var et barn selv. Fikk min første som 23 åring med ektemannen, og nå venter vi nr 4. 

Det er flere aspekter ved mammarollen jeg ikke liker, men jeg har aldri angret. Jeg har innstilt meg på at livet vårt blir kaotisk og slitsomt i flere år, og så går det over, og huset vil føles tomt. 

 

Endret 12. mars 2019 av NotYou

[pingeling]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I den dokumentaren så sies det "you are never your own person again" etter at man har fått barn. Det er jo sant, men jeg ønsket det velkommen. Jeg ville ikke være den samme personen. Jeg ville ha endring, og ble så sykt glad (og bekymret; det hører med) når jeg fant ut at jeg var gravid. Det har virkelig forandret livet mitt. Så mye handler om barnet. Men at man nødvendigvis mister seg selv er ikke sant, føler jeg. Jeg fant vel mere meg selv fordi jeg oppdaget hvor nyansert jeg kunne være. Og man velger hvem man vil være. Så jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, selv Om det ikke var planlagt overhodet og jeg ble alenemor. Det er det kuleste som har skjedd meg, og ungen min har en helt drøy personlighet som beriker livet mitt

Jeg ville hatt det bra som barnløs også, for jeg planla å aldri få barn. Det var liksom ikke "målet" i livet. Men kanskje nettopp derfor, fordi jeg hadde fokus på andre ting en stund, så føles det som om jeg fikk det beste av 2 verdener. Jeg fikk oppleve "livet" uten, og nå opplever jeg det med. Ville ikke forandret noe. Ungen min er kjærligheten i mitt liv, sånn er det bare. 

Anonymkode: e3945...28f

Stiller meg helt bak denne! Trodde ikke jeg kunne få barn, og levde et godt og innholdsrikt liv og følte ikke noe savn etter barn. 

Ble helt uventet gravid i voksen alder, og livet ble snudd opp ned på hodet, og selvsagt endrer man seg.  Men sånn er det vel med alle store endringer i livet enten det er en ny utfordrende jobb eller parforhold.  Man får et nytt perspektiv på ting, men det endrer jo ikke hvem man er som person. 

Jeg ville også hatt et fantastisk liv uten barn (jeg hadde jo det), men når jeg først ble gravid, så er jo et liv uten henne utenkelig.  At jeg ble mamma til akkurat henne og alt det medfører av kjærlighet og bekymringer. 

[AnonymBruker]

På 12.3.2019 den 12.23, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har aldri angret. Du har de jo bare til låns i 18 år, tross alt. Det er ikke for ingenting at de fleste sier at tiden gikk alt for fort og at plutselig var barna store.

Anonymkode: 3ea93...cbf

Du har de ikke til låns i 18 år. Noen unger bor hjemme til de er 40, noen unger har spesielle utfordringer som gjør at de er/blir avhengig av deg resten av livet ditt/sitt. Du må ta høyde for at du kan komme til å måtte være fulltidsmamma de neste 60 årene. Ikke bare i 18.

Anonymkode: 7696d...ee6

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, men hadde jeg visst hvor mye bekmyringer som kom med det å ha barn, så ville jeg kanskje ikke fått. Men, nå er jeg kanskje et eskstremt tilfelle siden jeg allerde sliter med angst. 

Anonymkode: 62f3f...34d