Kjenner du noen med dramatisk/histrionisk personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg mistenker at en i min nære omgangskrets har dramatisk/histrionisk personlighetsforstyrrelse. Jeg har alltid bare tenkt at hun er litt «ekstrem» i følelsesregisteret sitt, men etterhvert har jeg begynt å føle at det ligger noe mer bak.

Noen eksempler:

- Hun bruker overdrevne følelser, ord og fakter for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hun er alltid ytterst på skalaen i alt, i så stor grad at man kan tro hun parodierer et eller annet. 

- Hun er ekstremt nærtagen, og ømfintlig for kritikk eller tilbakemelding. Kommer man med et velment råd eller utfordrer hennes overbevisning, så blir man kalt slem og hun tyr umiddelbart til tårer (eller farer ut døra) for å slippe situasjonen.

- Hun unngår arbeidslivet ved å skylde på fysisk helse. Men egentlig tror jeg ikke hun takler verken det sosiale samspillet som kreves, eller de potensielt kritiske tilbakemeldingene som kan komme.

- Hun forventer at alt og alle skal stille opp for henne til enhver tid, ut ifra hennes behov. Samtidig er hun aldri i stand til (eller villig til) å strekke seg for å møtes på halvveien. Og det finnes alltid en unnskyldning for hvorfor alle andre må gå hele veien for å imøtekomme henne.

- Dersom hun har bestemt seg for en løsning som er best for henne, så vil hun trumfe den igjennom uansett om det går kraftig ut over andre i omgangskretsen. Da er det kun hennes egne behov som teller, og det har vi andre bare å forstå. Gjør vi ikke det, er vi slemme og ondskapsfulle.

Denne personen er såpass nær i min omgangskrets at oppførselen går ut over meg. Jeg har derfor begynt å tenke på hvordan jeg kan takle dette, uten å bli helt utslitt selv. Jeg vet at det ikke nytter å sette meg ned og snakke med henne om det, for da vil hun gå fullstendig i vranglås. Kan forøvrig også nevne at hun er godt voksen, med familie. Jeg kan begrense kontakten med personen noe, men jeg kan ikke unngå kontakt fullstendig. Så for min del handler det om å finne noen mestringsstrategier for å ikke bli fullstendig utslitt i samvær med henne.

Jeg vet også at man ikke kan eller bør stille noen diagnose ut ifra egne antakelser, men ønsker bare å høre litt hva slags erfaringer andre her har med personer med liknende trekk. Eventuelt om noen kjenner noen med dramatiserende personlighetsforstyrrelse, og hva som kjennetegner denne personen?

Jeg ser også at flere av trekkene jeg reagerer på, kan stemme med unnvikende personlighetsforstyrrelse og eventuelt andre forstyrrelser i «registeret».

Så, kjenner du noen med liknende trekk? Og hvordan takler du dette?

Anonymkode: 84c8d...994

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å ikke diagnostisere andre, med mindre det er en del av jobben din og det er snakk om en pasient, det lager bare veldig dårlig stemning.

Ofte er det enklere å ta det opp med den det gjelder, på en mest mulig hyggelig og skånsom måte, om du faktisk ønsker noe bedring/foranding. Det er vanskelig å jobbe med  negative personlighetstrekk, men absolutt mulig.

Forøvrig konkluderer jeg med at jeg har en dramatisk/histrionisk personlighetsforstyrrelse når jeg har mensen.

Anonymkode: 69fd2...092

[AnonymBruker]

jada finnes mange av de, omtrent overalt. store og små grad.

Anonymkode: e6a68...a09

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å ikke diagnostisere andre, med mindre det er en del av jobben din og det er snakk om en pasient, det lager bare veldig dårlig stemning.

Anonymkode: 69fd2...092

Mener jeg var ganske tydelig på at dette ikke var intensjonen med innlegget. Intensjonen er å høre om andre har erfaringer med dette, kan nevne noen personlighetstrekk som er typiske for dem de kjenner, og om de eventuelt har tips for hvordan man kan takle dem.

Intensjonen min er altså å få råd til hvordan jeg selv kan omgås denne personen på en måte som innebærer minst mulig utmattelse for egen del, da hun virkelig sliter meg ut og jeg ikke kan unngå å treffe henne.

Anonymkode: 84c8d...994

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Mener jeg var ganske tydelig på at dette ikke var intensjonen med innlegget. Intensjonen er å høre om andre har erfaringer med dette, kan nevne noen personlighetstrekk som er typiske for dem de kjenner, og om de eventuelt har tips for hvordan man kan takle dem.

Intensjonen min er altså å få råd til hvordan jeg selv kan omgås denne personen på en måte som innebærer minst mulig utmattelse for egen del, da hun virkelig sliter meg ut og jeg ikke kan unngå å treffe henne.

Anonymkode: 84c8d...994

Kutt henne ut, om hun allerede ikke har kuttet deg ut

Anonymkode: 354a7...2e5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mener jeg var ganske tydelig på at dette ikke var intensjonen med innlegget. Intensjonen er å høre om andre har erfaringer med dette, kan nevne noen personlighetstrekk som er typiske for dem de kjenner, og om de eventuelt har tips for hvordan man kan takle dem.

 Intensjonen min er altså å få råd til hvordan jeg selv kan omgås denne personen på en måte som innebærer minst mulig utmattelse for egen del, da hun virkelig sliter meg ut og jeg ikke kan unngå å treffe henne.

Anonymkode: 84c8d...994

Tja, da burde du kanskje latt være å diagnostisere personen i innlegget ditt, og heller fortalt at du hadde en dramatisk venninne. Uansett, vil igjen råde deg til å forsiktig ta det opp, forsøke å vise forståelse (ikke at du nødvendigvis trenger å ha masse forståelse, men om du virker forståelsesfull og omsorgsfull så pleier folk å gå mindre i forsvarsmodus, og det er lettere å få til en konstruktiv dialog). Om du ikke kan unngå å treffe henne, er det nok lite hensiktsmessig å ta det opp på en måte som kan virke innvanderende, devaluerende eller som om du skal "ta henne", selv om det kanskje føles på sin rette plass. Jeg mener ikke at hun skal forsvares for alt hun gjør, men det er mye enklere å få henne til å jobbe med seg selv om du mest mulig forsiktig gjør henne oppmerksom på det, vil jeg tro.

Er forøvrig ingen ekspert eller noe. 

Anonymkode: 69fd2...092

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner noen som er som du beskriver. 

Hun har store problem med å omgås andre. 

Jeg vil nesten si hun er besatt av å få oppmerksomhet fra foreldre og søsken og konstant sint og misfornøyd, fordi hun mener hun får for lite fra dem. ( hun er godt over 40 år) dette har ikke blitt bedre med åra, heller verre. Jeg har sett søskene hennes begynne å gråte fordi de er så utslitt av henne.

Det er typisk at noen syns synd på henne fordi hun forteller masse om hvor grusomt hun har det, og folk stiller opp, hjelper henne med oppussing, støtte,  og hva det måtte være. 

 Men de blir utbrent, orker ikke mer, og så sitter hun igjen og opplever at " hun kan ikke stole på noen" og begynner å mislike dem. 

Men det gjelder å finne en balanse der en sette tydelige grenser for seg selv. Jeg redigerer henne når jeg tar henne i å lyve/ overdrive. Stiller spørsmål til utsagnene. Jeg er klar på at hun selv er ansvarlig for eget liv og at hun er voksen, og må ta tak i ting når det ikke fungerer. 

Jeg gir ikke mer en jeg har å gi. Lar en del syting gå inn et øre og ut det andre. 

 

Anonymkode: b7d75...6f6

[Gjest hind]

Det er ikke din jobb å diagnostisere henne. Hvis det feiler henne noe og hun vil at du skal vite hva vil hun selv fortelle deg det, og siden hun ikke har gjort det er muligens svaret nei på en eller begge. Synes du hun er slitsom holder du deg heller unna henne. Du har ikke noe med å spekulere i psyken hennes.

[AnonymBruker]

Ja! Det gjør vi. 

Anonymkode: 003ec...1e0

[AnonymBruker]

Jeg har en i nær relasjon som ikke er over overdramatisk eller hysterisk i ett og alt. Men som kan angripe og sette pekefingeren på det alt galt jeg har gjort. Disse episodene kommer sånn 1-2 ganger i året og da vil jeg si det er drama og hysteri. Er veldig slitsomt. Det hjelper ikke hva jeg sier, og det går ikke an å snakke sammen.

Det jeg gjør er å være mest mulig nøytral, lar meg ikke provosere, sier unnskyld nok en gang for de dumme tingene jeg har gjort og lar meg egentlig være levende målskive.  Når denne er fornøyd med mine svar, så roer det seg til neste gang. Sikkert veldig passivt, men alle andre metoder er prøvd, så har resignert. Syns faktisk det gikk ganske greit og at jeg gikk ut av situasjonen med verdighet. Men kommer til å holde litt mer avstand fremover. 

Så mitt råd er å holde akkurat passe avstand, tenk over hvilke tema du kan snakke om og som er mest mulig nøytrale. Ikke still krav. 

 

Anonymkode: ae860...c35

[AnonymBruker]

Jeg hadde også denne mistanken. Jeg måtte kutte personen ut for helsen min sin skyld. Synd, da hun også har mange gode sider.

Anonymkode: dd8ac...86c

[AnonymBruker]

Jeg har en i utvidet familie som er sånn. Lager mye drama og gjør alt og alle til fiender - inkludert barna (voksne barn). Enten er de totalt inne i varmen eller fiender. De minste ting kan føre til sammenbrudd og selvmordstrusler, spesielt når vi setter grenser for henne. Hun er en mester i å (prøve og) sette barna opp mot hverandre. Noen har gjennomskuet det, andre prøver å gjøre sånn som hun vil

Det rare er at hun også kan fremstå som særdeles oppegående, reflektert og helt «normal» - en enorm kontrast til sammenbrudd og hysteriet som kan komme et par dager etterpå. Jeg distanserer meg så godt jeg kan

Anonymkode: df379...b50

[AnonymBruker]

Min mor var som du beskriver. Jeg orker ikke å fortelle så mange detaljer, men i en periode av barndommen min var det så galt at hun rett som det var truet med selvmord og fant fram noe å utføre det med. Ikke særlig rasjonelt av en mor å gjøre foran barn i alderen 5-10 år.

Hvis du kan unngå denne personen ts, så gjør det i størst mulig grad. Hvis du kan unngå å være alene med vedkommende og helst holder deg sammen med noen som personen ikke vil avsløre seg for, er det også en måte å unngå det verste dramaet. Ikke diskuter med personen, jatt med og uttykk interesse for hennes fortelling om ting, Ikke fortell positive ting om deg selv, det er bedre å fremstille seg som litt mislykket eller som en perspn som ikke opplever så mye. Tryggest sånn.

Anonymkode: f3016...0e4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min mor var som du beskriver. Jeg orker ikke å fortelle så mange detaljer, men i en periode av barndommen min var det så galt at hun rett som det var truet med selvmord og fant fram noe å utføre det med. Ikke særlig rasjonelt av en mor å gjøre foran barn i alderen 5-10 år.

Hvis du kan unngå denne personen ts, så gjør det i størst mulig grad. Hvis du kan unngå å være alene med vedkommende og helst holder deg sammen med noen som personen ikke vil avsløre seg for, er det også en måte å unngå det verste dramaet. Ikke diskuter med personen, jatt med og uttykk interesse for hennes fortelling om ting, Ikke fortell positive ting om deg selv, det er bedre å fremstille seg som litt mislykket eller som en perspn som ikke opplever så mye. Tryggest sånn.

Anonymkode: f3016...0e4

dessverre enig

Anonymkode: 354a7...2e5

[AnonymBruker]

Men hvis man må gjøre seg selv til en nikkedukke i forhold til visse mennesker, hvorfor opprettholder man da kontakten? 

Anonymkode: ed34f...638

[AnonymBruker]

Jeg har bare møtt slike personer på nett, kan virke som enkelte slike ynder å skrive i fora (inkl KG), da får de tilstrekkelig med tilbakemeldinger. Har heldigvis ikke noen i min nærhet, det hadde jeg rett og slett ikke orket. Tror du gjør klokt i å trekke deg unna. 

Anonymkode: 7faee...efa

[te_groupies]

Nei men vet om noen med prader willi syndrom. Det er ganske likt det du forklarer står det. De Sliter med aggresjonsproblemer og mange andre issues. 

Endret 18. mars 2019 av te_groupies

[AnonymBruker]

På 11.3.2019 den 23.27, hind skrev:

Du har ikke noe med å spekulere i psyken hennes.

Akkurat det bestemmer TS helt selv. 

Anonymkode: ed34f...638

[AnonymBruker]

Yess. Hadd ei sånn venninne. Hver gang noen hadde opplevd noe, så hadde hun opplevd akkurat det samme, bare mye verre, mer dramatisk, større, voldsommere osv. Var lystløgner. Toppen var da hun datet en, men fant visstnok ut at han var lystløgner. Skjønte senere at det var jo egentlig hun selv som var det. Hos gynekologen skjedde det alltid rare ting som at han spurte om det var deilig at han tok instrumentet ut og inn mange ganger. Faket anoreksi for å få oppmerksomhet. Klin kokos. 

Anonymkode: ab3bb...218

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du hun lider av en pf og hvorfor akkurat histronisk pf?

Anonymkode: 42575...675