Lyst på ny baby - men tør vi/jeg?

[AnonymBruker]

Det har tatt mange år, men nå kan jeg ta meg i å av og til tenke på at jeg har lyst på en ny baby. Jeg har et barn på 6.5 år. (Ikke uten grunn det tok tid før den følelsen kom). Men jeg er så utrolig redd for å ødelegge «alt» med et nytt barn.

Har en utrolig kjip historie med førstemann så sikkert derfor jeg er ambiviant ift til å få et nytt barn. Hadde fødsel fra helvette, vett ikke om jeg tør å føde igjen. Skremmer livskiten av meg. Strevde med amming og endte i en grusom fødselsdepresjon som tok  ca 1 år å komme ut av. Tenket daglig å ta livet av meg, men gjorde aldri noe med tankene. Var «alenemamma» (mannen ekstremt mye vekke) fra barnet var 0-2.5 år ca. Så hatt det ekstremt tøft...

Føler livet er så fint og deiligt nå, og er livredd for å ødelegge familiedynamikken. Tenk visst storesøster syns dette er kjempe vanskelig veldig lenge. Må nevne at jeg er ekstremt glad i og redd for barnet mitt, så morsfølelsen kom til slutt. Har tenkt tanken om å få et nytt barn, fordi visst det skulle skje noe med storesøster og jeg bare har henne. Og da har ingen igjen, da vett jeg ikke hva jeg hadde gjort.... Tror ikke jeg hadde overlevd den sorgen og smerten. 

Men det jeg lurer på er om noen har vært i tilsvarende situvasjon og hvordan ende/gikk det? Hva ble «avgjørelsen» og er du fornøyd med den?

Anonymkode: 882d1...579

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har tatt mange år, men nå kan jeg ta meg i å av og til tenke på at jeg har lyst på en ny baby. Jeg har et barn på 6.5 år. (Ikke uten grunn det tok tid før den følelsen kom). Men jeg er så utrolig redd for å ødelegge «alt» med et nytt barn.

Har en utrolig kjip historie med førstemann så sikkert derfor jeg er ambiviant ift til å få et nytt barn. Hadde fødsel fra helvette, vett ikke om jeg tør å føde igjen. Skremmer livskiten av meg. Strevde med amming og endte i en grusom fødselsdepresjon som tok  ca 1 år å komme ut av. Tenket daglig å ta livet av meg, men gjorde aldri noe med tankene. Var «alenemamma» (mannen ekstremt mye vekke) fra barnet var 0-2.5 år ca. Så hatt det ekstremt tøft...

Føler livet er så fint og deiligt nå, og er livredd for å ødelegge familiedynamikken. Tenk visst storesøster syns dette er kjempe vanskelig veldig lenge. Må nevne at jeg er ekstremt glad i og redd for barnet mitt, så morsfølelsen kom til slutt. Har tenkt tanken om å få et nytt barn, fordi visst det skulle skje noe med storesøster og jeg bare har henne. Og da har ingen igjen, da vett jeg ikke hva jeg hadde gjort.... Tror ikke jeg hadde overlevd den sorgen og smerten. 

Men det jeg lurer på er om noen har vært i tilsvarende situvasjon og hvordan ende/gikk det? Hva ble «avgjørelsen» og er du fornøyd med den?

Anonymkode: 882d1...579

Det går nok bra bare be om oppfølging og ekstra samtaler. 

Anonymkode: 94472...ec2

[AnonymBruker]

På 12.3.2019 den 1.09, AnonymBruker skrev:

Det går nok bra bare be om oppfølging og ekstra samtaler. 

Anonymkode: 94472...ec2

Ja det går som oftes bra, jeg vett det. Men jeg klarer ikke «roe» meg ned med den tanken siden jeg var så ekstremt langt nede. Har sitt det værste av det værste på en måte å ein blir redd for å oppleve det igjen....

TS

Anonymkode: 882d1...579

[AnonymBruker]

Er det flere som har erfaring her?😊

TS

Anonymkode: 882d1...579

[FrodeF]

På 12.3.2019 den 1.09, AnonymBruker skrev:

Det går nok bra bare be om oppfølging og ekstra samtaler. 

Anonymkode: 94472...ec2

Nei, det gjør det nok ikke. 

Du burde ikke få et barn til slik du beskriver dine opplevelser første gang. 

[AnonymBruker]

Ikke hør på Frode, han lager bare kvalm i hver eneste tråd jeg har sett ham i. 

Jeg tror du skal tenke godt over dette, og ta en samtale med fastlegen. Finn ut hva mulighetene er rundt fødsel, siden du har fødselsangst får du sikkert velge keisersnitt. Finn ut hvilken forebygging du kan gjøre mot fødselsdepresjon, og skaff deg en psykolog hvis du skulle bli gravid sånn at du er rustet fram til fødsel. Er far mer hjemme nå og kan hjelpe til? Har du familie som kan støtte deg?

Hvis du tar nok forhåndsregler er jeg helt sikker på at dette går fint! 

Anonymkode: dcff7...d34

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme opplevelse med nr1 og var dum nok til å ikke søke hjelp. Fikk nr2 og ble skikkelig skikkelig dårlig. Innlagt store deler av de første årene. Tenk deg godt om.

Anonymkode: 8281b...b46

[AnonymBruker]

Det der var som å lese om meg. Fødsel i fra helvettet, fødselsdepresjon fra helvette, ble innlagt på psyk ++ Fortsatt ikke skikkelig tilknytning til barnet den dag i dag.. 😭 Han er 10 år. Ble gravid når han var 6 år. Vi var veldig frem og tilbake om vi skulle beholde. (Ble gravid på p-pille) Vi skulle jo ikke ha flere, da det gikk så galt første gang. Men vi satset, å ja.. Vi har angret flere ganger. Denne gangen fikk begge en heavy depresjon. Den begynte allerede når vi bikket uke 12 i graviditeten.. Vi fikk god oppfølging hele veien. Angrer vi? Både ja og nei. Det hele har endet med samlivsbrudd til tross for intensiv parterapi... Jeg og x var nok ikke skapt for å få barn. Forguder barna vår, men hadde vi vist at det kom til å gå skeis med nr 2 hadde vi aldri beholdt. 

Anonymkode: 34ef4...5f1

[AnonymBruker]

Jeg hadde det veldig tøft med nummer en. Katastrofesnitt, fødselsdepresjon - hele pakken. Det ble veldig annerledes med nummer to! Ikke et snev av depresjon, og en god fødselsopplevelse. Jeg «brukte» helsepersonell mye, og fikk kjempegod oppfølging, men jeg var også i mye større grad inne i foreldrelivet. Det kom ikke som et sjokk, som det gjorde med førstemann!

Anonymkode: 66dec...656

[AnonymBruker]

Jeg var mye alene med førstemann og fikk fødselsdepresjon som tok et par år å komme ut av. Det skyldtes sikkert mange ting, jeg hadde akkurat begynt i ny jobb, bodde langt unna familie osv. Jeg fikk hjelp av lege og psykolog. 3 år etter kom lillesøster, men da var situasjonen helt annerledes. Jeg var mindre alene, og jeg var dessuten ikke redd for å si til mannen min og resten av familien at jeg trengte hjelp. Jeg klarte å kvitte meg med tanken om at jeg skulle klare "alt", og den tiden jeg var hjemme med henne var igrunnen veldig fin! Men det hadde nok ikke gått så bra hvis ikke situasjonen rundt var annerledes enn første gang. Jeg har god relasjon til begge barna mine i dag, selv om eldste nok har hatt det litt tøffere på noen måter. Aldri angret på noen av barna.

Jeg ville snakket med legen om bekymringene, tror jeg. Og lagt en plan for hvordan du kan unngå å havne i en depresjon igjen. Hvem kan du få hjelp og støtte av? Hvordan få litt egentid og avkobling? Hvis ammingen blir vanskelig denne gangen også, så er det kanskje best å bare bestemme seg for flaske og være fornøyd med det? Det går helt fint med flaskebarna og  Storesøster er jo så stor at hun antakeligvis syns det er skikkelig stas å få et småsøsken, sjalusi er ofte større problem når de er mindre tror jeg.

Håper du blir fornøyd med valget uansett hva du bestemmer deg for. Det er ganske mange som får fødelsdepresjon, men min erfaring er at man får rask hjelp hvis man ber om det, for å unngå at problemet vokser seg større. 

Anonymkode: c069c...0f6