Når man føler seg mindre verdt av foreldrene 😥😥

[AnonymBruker]

Jeg er ei godt voksen dame, er gift men ingen barn. Har en bror og han har to barn, store barn. Hvorfor jeg ikke har barn, har jeg ikke lyst å gå innpå, fordi det er en lang historie. Kan bare si at jeg har slitt psykisk i mange år. Mine foreldre har ikke en eneste gang spurt meg om min sykdom, ikke bror heller. Ingen av de heller spør meg om hvordan jeg føler meg for tiden. Jeg vet at psykisk helse er enda en litt sånn «uforståelig» tema.. Husker bare at en gang, dette var i selve begynnelsen av min psykiske kamp, når min far fikk vite at jeg sliter, da husker jeg han sa at det bare er bullshit. Mamma husker jeg maset mye om at jeg måtte få barn, for barnet skulle hjelpe meg på bedringens vei.😞

Alle vi tre familiene bor i nærheten, men mine foreldrebesøker oss så å si aldri. De er hele tiden hos min bror, og da mener jeg hele tiden, virkelig. De trenger ikke å komme hele tiden til meg, men i ny og ne.

Jeg føler at min mor ikke er glad i meg. Hun spør meg aldri hvordan jeg har det, hun spør meg sldri om mitt liv osv. Hvis jeg prøver å si noe om mine følelser, og hvis det er noe hun ikke liker, så blir hun sur på meg. Eller hun sier, nei det erikke sånn. Hvis det ikke er sånn, hvorfor har jeg disse følelsene da?? Når jeg var yngre, vi haddeet sterkt bånd, vi var venner, hun lyttet til meg. Når min bror giftet seg, forandret alt seg. Det er så vondt, det sårer dypt inne når jeg sitter med min mor og føler at hun er en fremmed.😥 

Hvorfor er det slik? Er det fordi jeg ikke har barn, at jeg da er mindre verdt? Skal jeg bare godta at slik er det og gå videre. Tro meg, jeg har mange ganger forsøkt det, men jeg er ikke sterk nok.

Er det noen der ute som har det som meg? Hvordan klarer dere å holde ut? 

 

 

Anonymkode: 99612...0c1

[AnonymBruker]

Mange er klønete på det å snakke om følelser og om psyken. De syns det er lettere å snakke om hva man har gjort, typ ferier, oppussing og evt hva som står i avisa. Særlig eldre generasjon syns det et  ubehagelig og omtrent udannet. Jeg vet ikke om dette gjelder foreldrene dine? Isåfall er det jo lettere å besøke broren din med barn til å distrahere og virkelig holde samtalen på et overfladisk plan...

Anonymkode: f7d0d...b0e

[Handful]

Så trist TS, sånn skal det ikke være og det er ikke din feil.

Kanskje du kan ta det opp i et brev, så får hun ikke mulighet til å motsi deg. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange er klønete på det å snakke om følelser og om psyken. De syns det er lettere å snakke om hva man har gjort, typ ferier, oppussing og evt hva som står i avisa. Særlig eldre generasjon syns det et  ubehagelig og omtrent udannet. Jeg vet ikke om dette gjelder foreldrene dine? Isåfall er det jo lettere å besøke broren din med barn til å distrahere og virkelig holde samtalen på et overfladisk plan...

Anonymkode: f7d0d...b0e

Men jeg snakker ikke om følelsene og psyken min med dem, vil ikke det heller. Skulle ønske at de oppførte seg som med min bror, for nå føler jeg meg som et avskum. Jeg sliter med psyken og når de kommer på besøk så sitter ikke jeg og prater om meg, meg, meg. Prater om alt mulig, men allikevel så er ikke det nok.

Anonymkode: 99612...0c1

[SoWhat?]

Bare et forslag, men kan du og moren din gjøre noe sammen? Gå ut å spise middag, ta en shoppingdag, gå på café? Det går jo båter til Danmark og Tyskland, og om dere tok ett døgn( to?) med en av dem?  Da får dere noen opplevelser sammen og har mer å snakke om. Litt som å oppleve noe nytt og å ha noe å engasjere dere i? 

Trist at du opplever det sånn! Men siden du kaller deg "godt voksen", så regner jeg med at de er eldre. Og alle i den generasjonen er ikke like kunnskapsrike og åpne når det gjelder psykologi. Noen henger jo med, men slett ikke alle. Skjønner jo at du ikke føler dette bra! 

Spør deg selv om de ville besøkt broren din like mye om han ikke hadde hatt barn?

Uansett, håper forslagene mine var noe å tenke på.