Stefars vanskelige liv

[Chillinøtt]

Eg som stefar.

Eg og fruen blei sammen når dattera var 2 år gammel, ho har kalt meg for pappa nesten heilt fra starten. Etter 2 år fikk vi tvillinger som ho ikkje likte så godt å måtte dele meg med andre. Men eg har egentlig sett på ho som min egen heilt fra starten hjelpt til med henting i barnehage, kjøpt klær, presanger i alle slags annledninger, betalt barnehage og sfo.

Mor hadde eit halvt år uten arbeid der eg betalte alt for dattera og mine egne.

Biologiske far har vert meget fraværende ikkje betalt barne bidrag før nå 7år seinare. Han har møtt ho maks 10 dager i året før, han har vert arbeidsledig hatt masse ledig tid til å møte ho. Etter han begynte å betale barnebidrag har han hatt ho i 1 sommer ferie i 2 uker ,1 vinter ferie i 7 dager. Kvar gong etter samvær starter mitt far datter forhold i 0. pga han sier til ho at eg er ikkje hennes pappa og hennes søsken er halvsøsken, vi har altid sagt til ho at familie er dei som tar hand om kvarandre og er glad i kvarandre. etter besøk hos eller av han blir ho så fort sint på meg seie at eg ikkje er hennes pappa/far noke som sårer meg kraftig. Det kan være små ting som setter av ei sinnabyge, enkel grense setting, legge tid.

Må sei og at eg har vert ganske frustrert/såra til tider. Eg prøver veldig hardt å ha eit godt forhold til dattera mi.. men føler at biofar gjør det han kan for å ødelegge for oss sjølv om eg har tatt vare på hans barn i 7 år ingen takknemmelighet.

Er det slik for andre og eller er det bare vi som er uheldige med biofar? 

Unnskyld for dårleg sammensatt innhold er sint og frustrert etter nettopp å fått igjen go jenta som ikkje kan kalle meg pappa lenger

 

[AnonymBruker]

Har ikke noe råd, men du virker god ❤️

Anonymkode: 59d1e...2ce

[AnonymBruker]

Bare fortsett med det gode arbeidet du gjør. Når hun blir gammel nok vil hun forstå hva du har gjort for henne. Når hun blir mor selv vil hun forstå enda mer. Hun ville ikke gjort opprør om hun ikke var helt sikker på at du alltid vil elske henne ubetinget. 

Anonymkode: 4a54f...55d

[AnonymBruker]

Og biofar er bare en dust som du ikke trenger å ofre en kalori på. 

Anonymkode: 4a54f...55d

[Menchit]

7 minutter siden, Chillinøtt skrev:

Eg som stefar.

Eg og fruen blei sammen når dattera var 2 år gammel, ho har kalt meg for pappa nesten heilt fra starten. Etter 2 år fikk vi tvillinger som ho ikkje likte så godt å måtte dele meg med andre. Men eg har egentlig sett på ho som min egen heilt fra starten hjelpt til med henting i barnehage, kjøpt klær, presanger i alle slags annledninger, betalt barnehage og sfo.

Mor hadde eit halvt år uten arbeid der eg betalte alt for dattera og mine egne.

Biologiske far har vert meget fraværende ikkje betalt barne bidrag før nå 7år seinare. Han har møtt ho maks 10 dager i året før, han har vert arbeidsledig hatt masse ledig tid til å møte ho. Etter han begynte å betale barnebidrag har han hatt ho i 1 sommer ferie i 2 uker ,1 vinter ferie i 7 dager. Kvar gong etter samvær starter mitt far datter forhold i 0. pga han sier til ho at eg er ikkje hennes pappa og hennes søsken er halvsøsken, vi har altid sagt til ho at familie er dei som tar hand om kvarandre og er glad i kvarandre. etter besøk hos eller av han blir ho så fort sint på meg seie at eg ikkje er hennes pappa/far noke som sårer meg kraftig. Det kan være små ting som setter av ei sinnabyge, enkel grense setting, legge tid.

Må sei og at eg har vert ganske frustrert/såra til tider. Eg prøver veldig hardt å ha eit godt forhold til dattera mi.. men føler at biofar gjør det han kan for å ødelegge for oss sjølv om eg har tatt vare på hans barn i 7 år ingen takknemmelighet.

Er det slik for andre og eller er det bare vi som er uheldige med biofar? 

Unnskyld for dårleg sammensatt innhold er sint og frustrert etter nettopp å fått igjen go jenta som ikkje kan kalle meg pappa lenger

 

Hun er heldig som har deg i livet sitt. Jeg forstår veldig godt at det er både sårende og frustrerende for deg, men husk på at jenta sikkert også er forvirret. Hun har jo sett på deg som pappa, og nå kommer han "ordentlige" pappaen og sier hun ikke får lov lenger. 

Tror jeg ville følgt nøye med på jenta, sammen med mor såklart for dette høres ikke bra ut for henne.

Er det mulig å få til en samtale med far der mor og far avtaler hva som er greit og si og hva som ikke er greit? 

Antar at du har diskutert saken med mor.

[AnonymBruker]

Så fantastisk god du er ❤️

Skjønner at du blir lei deg, men tenk så forvirret denne jenta er.

Det beste du kan gjøre er å sette deg ned med henne, si at du elsker henne høyere enn livet. At du skjønner det er vanskelig for henne med to pappaer, men at uansett hva hun kaller deg så vil du føle deg som pappaen hennes.

Hun må jo være kaos i hue etter å ha vært hos sin biologiske far, og han høres bare superteit ut... Men det må du ikke vise henne at du tenker..

Det krever ingenting å lage et barn, men å være pappa på godt og vondt, DET er vanskelig det! 

Anonymkode: 03a93...7e8

[heipådegsann]

Har bare lyst til å si at du er flink, og at du må stå på videre.

Jeg vokste selv opp som dattra di. Jeg var litt eldre (4-5år) når stefar kom inn i bildet, men jeg husker knapt livet før han uansett. Han tok meg og lillebroren min til seg fra dag en, og selv om vi aldri har kalt han pappa, var han fungerende pappa i livet vårt. Og han forsørget også oss i stor grad da mamma ikke alltid jobbet. Etter noen år fikk mamma og stefar ett barn til (også en attpåklatt deretter igjen, men da var vi store).

Bio-far var ikke særlig engasjert i oss. Han hadde oss noen ferier og dager i ny og ned. Og også han var glad i å sverte vår stefar.

Jeg vet med 100% sikkerhet at det der var vanskelig for stefaren vår, for vi kunne også reagere med aggresjon mot han for at det det var sånn som det var. Og jeg holdt nok nærmest litt avstand fra han i perioder fordi "han var jo ikke pappaen min" (i andre perioder hadde vi det godt sammen da, så det var ikke sånn konstant). Men han reagerte aldri med å dytte oss i fra seg, han var der og stilte opp, og gjorde alt godt han kunne uavhengig av hvor vanskelig ting ble og hvor urimelige vi var. Jeg tror egentlig den verste perioden hans var når jeg var helt i starten av tenårene. Da ga jeg han en skikkelig trøkk.

Men jeg må bare si at jeg visste jo egentlig alltid at han var der for meg, og jeg elsket han på samme nivå som jeg elsket mamma. Jeg var bare alltid redd for at han ikke skulle elske meg på samme måte, at "hans egne barn" var viktigere for han osv. Nå som voksen er det helt klart hvem som er min nærmeste familie, når jeg drar hjem på ferie så er det mamma og stefar jeg kommer hjem til, han får varme klemmer, farsdagsgaver, og min sønn kaller han morfar. Jeg ringer min stefar sikkert 5 ganger så ofte som jeg ringer min biologiske far (om ikke mer), fordi stefaren min har alltid vært der for meg, og jeg kommer alltid til å være der for han. Han har også ett kjempenært forhold til sin svigersønn, noe min biologiske far ikke har vært interessert i å jobbe for. Og jeg vil bare si at jeg setter så utrolig mye pris på det han har vært og er for meg, og er utrolig glad i den mannen som valgte å ta oss til seg ❤

Selv om det kan virke håpløst der og da, så ser barna hvem som stiller opp, og hvem som aldri svikter. Og rollen som steforelder tror jeg ofte kan være kjempetøff.

Endret 9. mars 2019 av heipådegsann

[SoWhat?]

Du har vært en god stefar, det er det ingen tvil om. Men, jeg syns ikke at det er helt riktig at barn kaller stefar for pappa når biologisk far er i live, og ser henne selv om det er sjelden. Nei, han har ikke tatt ansvar og ikke stilt nok opp i det hele tatt. Men han er uansett hennes pappa. Hun har jo rett i det. Du bør møte henne på det, men si at du fortsatt er den som oppdrar henne, og har gjort og vil gjøre. Selv om du ikke er biologisk far, så er du like glad i henne som om du var. Slike ting kan du si. Så selv om jeg forstår følelsene dine, så er jo jenta aller viktigst, og det er bra at faren nå er mer tilbake i livet hennes! Selv om det kan føles urettferdig, så er det bra for henne. Hun vil jo vokse opp å skjønne mer om noen år, som at du har stilt opp og vært der for henne. Det vil hun sette pris på, og også minner dere har lagd. Men hun vil, og må få lov til å være glad i sin biologiske far, og du bør vise at du godtar og respekterer det. Ikke at jeg tror at du oppfører deg eller viser negativitet overfor henne, men tenk mest på hva du har gjort. Og ikke hva biologisk far ikke har gjort. Det er ingenting som heter halvsøsken lenger. Ihverfall helt avlegs i min verden. 

[AnonymBruker]

 Forstår at du er sur på far her, men det er jo faktisk sant at han er far. Han er jo det! Og hun har jo rett på å vite hvem sin far er og hvem du er!

Berre ikke straff den lille forvirra jenta her. Ikke vis at du blir såra. Du må være trygg, og ta ho i handa feks og sei at ja det er sant at XX er pappaen din. Men eg er også her for deg. Du er også min lille jente. 

De forbi de "sårede følelser" de er ikke så viktige nå. Unger er sånn, min unge sårer meg også. Da må jeg være trygg i meg selv og sterk og støtte han i det han går igjennom. Du er større enn sårede følelser. 

Anonymkode: dfd70...676

[Whistler]

For så vidt i samme båt.  Det blir ikke bedre tredve år etterpå når "stebarnebarna" dukker opp.  Stå på!

[duplexx]

At hun tester deg er en kjempe tillitserklæring.

Hun har endelig blitt kjent med en pappa som aldri har vært der, og jeg tipper hun tester deg for å sjekke at DU ER the real deal. Og hun gjør det fordi hun er kjempetrygg på deg.

Trygg henne, snakk med henne og gi henne betingelsesløs kjærlighet - det er nettopp det hun trenger. Hvis du tåler og klarer å stå i dette vil forholdet deres bare bli enda sterkere. Hun er KJEMPEheldig som har deg!