Far i depresjon? Datter bekymret.

[AnonymBruker]

Hei,

De siste par årene sine har min far endret seg veldig. Han er nå 58 år, og burde i all logikk være "i siget" enda.

For to år siden begynte han å bli tungpustet, og ble sykemeldt. Etter en stund fant de ut av at han hadde en del fortetninger i årene rundt hjertet, og det ble utført utblokkering. Han tilbragt ca 4-6 uker (husker ikke helt) på et rehabiliteringsopphold, hvor han kom i betydelig bedre form. Trente, spiste sunnere og mindre, og hadde en god og hensiktsmessig vektreduksjon. Hjemme fortsatte han samme regime med trim og sunn mat, og fortsatte å gå ned i vekt. Fastlegen fortsatte å gi ham sykemelding - antageligvis fordi min far har en tendens til å "smøre på" med hvordan ting er. På denne måten kunne han fortsette å bare fortsette å trene/fokusere på helse, noe som i og for seg er bra.

Ca 4-5 mnd etter dette rehabiliteringsoppholdet fikk han vondt i en tå, og var deretter sykemeldt pga det. Bare lå på sofaen, og begynte å spise svært sunt. Lyver om kosthold, lyver og sier han jobber høyere % enn det han gjør, drikker mer enn han pleide (fordi han bare går hjemme), sover til langt på dag (aldri skjedd, han har senest stått opp 7-8 i alle år, for det meste opp rundt 05). Har gått opp mye i vekt.

Tidligere har min far vært svært arbeidssom. Eid eget firma med 4 ansatte, og vært veldig stolt over det. Jobbet mye, og firmaet har blomstret. Han var alltid stolt over å være i arbeid og utgjøre en forskjell, og på fritiden tok det ikke lang tid før han var og hjalp venner og bekjente (han er håndtverker).

Nå, snart et år etter dette problemet med tåa begynte, ligger han fortsatt på sofaen. Han er veldig opptatt av at NAV skal anerkjenne at han er syk og må være 100% sykemeldt, noe jeg utenfra ser på som veldig unødvendig. Med tilrettelegging har han fint mulighet til å bare gjøre de administrative arbeidsoppgavene på arbeidsplassen, og ikke dra ut til kunder. Pluss, han er jo sjefen der og kan tilpasse dette selv. I tillegg driver han og kjører til f.eks sin mor nå på dagtid og oppholder seg der (sitter i stol, akkurat som han kunne gjort på kontoret), kjører lange turer til sverige for å handle mat osv..

I tillegg har han blitt svært innvandrerfiendtlig, og pusher på at de "tar pengene hans", og at det er deres skyld at NAV vurderer hvor vidt han skal ha sykemelding eller ikke. Når han kommer hjem fra disse konsultasjonene med f.eks NAV eller fastlege forteller han i referat om samtalene deres, og jeg hører min far har oppført seg svært ufint og svart frekt, og sagt nedsettende ting til dem.

Jeg har forsøkt å prate med ham om dette, spurt om hvordan han har det om dagen, om han er lei av arbeid etc. Han sier ingenting, men bare sånn "Men hør, Lise, jeg er jo syk". Hver gang jeg er på besøk hos foreldrene mine så starter han samtalen med "Lise, jeg er ikke helt i form jeg" - med et lite trist hvalpeblikk, og så legger han seg på sofaen og spiser en stor pose ostepop til kvelds f.eks. Det går mange liter iskrem i uka. Jeg observerte også sist jeg var hjemom at han nå har begynt å kjøpe sterkøl i store kvanta istedenfor vanlig øl - og det bekymret meg virkelig. 

Hva kan jeg gjøre? Føler meg virkelig hjelpesløs. Min far har virkelig endret personlighet og holdning til det meste, og jeg vet ikke hvordan jeg skal angripe dette. På en måte føler jeg et stort ansvar for å "redde" ham, men det er jo ikke gjennomførbart virker det som. 

Anonymkode: 0a637...d9f

[AnonymBruker]

Er det ingen som har vært borte i lignende situasjon? Jeg kjenner meg veldig rådvill ang. denne situasjonen, og skulle gjerne fått noen råd.

Mvh

TS

Anonymkode: 0a637...d9f

[Antoinette]

Du kan ikke ta ansvaret for en mann på 60 år men du kan ta et oppgjør med oppførselene hans. Dette høres ikke ut som depresjon - dette høs mer ut som latskap. 

Du må leve ditt eget liv.

[liljene]

Han har endret personlighet? 

Bare for å sjekke ut at det ikke er demens, sjekk det. Er det det, så får du svar. Er det ikke det, så får du også svar. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Antoinette skrev:

Du kan ikke ta ansvaret for en mann på 60 år men du kan ta et oppgjør med oppførselene hans. Dette høres ikke ut som depresjon - dette høs mer ut som latskap. 

Du må leve ditt eget liv.

Jeg opplever det også slik, utenfra. At det er latskap altså, at han bare har satt seg til og gomser i seg mens han ligger på sofaen og sier "huff, jeg er syk jeg".

Samtidig så er det så fjernt fra hvordan han har vært hele livet. Han har stivnet i sofaen, drikker økte mengder alkohol, og har sluttet å gjøre aktiviteter han tidligere likte. Det høres ikke bra ut for meg, uansett hvor mye jeg tenker han bare er lat.

Jeg har ikke noe ønske om å ta ansvar for han, men om det er sånn at min far har havnet nedi en dump i livet sitt så ønsker jeg selvfølgelig å være der for ham. Han har tross alt oppdratt meg, sørget for at jeg har hatt alt jeg trenger og stilt opp for meg både følelsesmessig og praktisk.

Jeg lever mitt eget liv helt flott med mann og barn

Anonymkode: 0a637...d9f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, liljene skrev:

Han har endret personlighet? 

Bare for å sjekke ut at det ikke er demens, sjekk det. Er det det, så får du svar. Er det ikke det, så får du også svar. 

Jeg er sykepleier og jobber faktisk med demensutredning (hva er sjansen for det?). Han fremstår i allefall orientert for tid og sted, ingen problemer med hverken korttids- eller langtidshukommelse som jeg har lagt merke til, oppmerksomhet er greit, komplekse tankesituasjoner osv. Det virker heller ikke som han har endret personlighet (i allefall ikke i fremtoningen hans til andre mennesker), så jeg mistenker ikke noe frontalt.

Det kan jo hende man hadde funnet noen utfall på andre områder hvis han ble nøye kartlagt av nevropsykolog, men jeg mistenker ingenting. Heller ingen heriditet i nær familie.

TS

Anonymkode: 0a637...d9f

[Antoinette]

Du kan jo foreslå psykolog, se hvordan han reagerer?

[Ulrikke]

Du har jo anledning til å ta kontakt med fastlegen hans. Fastlegen kan ikke gi DEG opplysninger om faren din, men du kan fortelle legen hvordan du opplever din far. Så tar han ihvertfall det med i vurderingen av evt behandling/sykemelding/tilnærming når det gjelder din far.

Skjønner forøvrig godt at det ikke er noe greit å stå på sidelinjen og se på! Min far er eldre enn din, men har hele sitt liv jobbet og vært aktiv, og skulle han oppført seg som din far gjør nå hadde jeg blitt dypt bekymret!

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som en typisk depresjon. Noen deprimerte fremstår som late av de rundt. Men saken er jo at de ikke orker noe, alt er et ork. Å ikke orke å dusje ol er veldig typisk. 

Anonymkode: 8a986...fbe

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Ulrikke skrev:

Du har jo anledning til å ta kontakt med fastlegen hans. Fastlegen kan ikke gi DEG opplysninger om faren din, men du kan fortelle legen hvordan du opplever din far. Så tar han ihvertfall det med i vurderingen av evt behandling/sykemelding/tilnærming når det gjelder din far.

Skjønner forøvrig godt at det ikke er noe greit å stå på sidelinjen og se på! Min far er eldre enn din, men har hele sitt liv jobbet og vært aktiv, og skulle han oppført seg som din far gjør nå hadde jeg blitt dypt bekymret!

Jeg har tenkt litt på dette, men jeg vet faktisk ikke hvem fastlegen hans er, og jeg har ingen måter å finne det ut på. Min mor vet heller ikke.. Og jeg får jo ikke ringt å hørt om han er pasient ved x og y legekontor... Kanskje jeg får se igjennom litt brev nestegang jeg er der.

Ja, det er veldig ubehagelig å se ham slik. I tillegg tuller han bort all form for forsøk på å ta det opp med ham, noe som er hans vandte forsvarsmekanisme. Det gjør det ekstra vanskelig.

TS

Anonymkode: 0a637...d9f