Aldri følt meg verdsatt

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er noen som kjenner seg igjen: Jeg trodde jeg var normal og hadde god selvtillit som liten. Ettersom jeg ble større, begynte jeg sakte, men sikkert å skjønne at jeg ikke var helt som andre. Det var når vi ble for store til å leke at ting begynte å bli vanskelig. Jeg var ikke så flink på å føre samtaler. Enten hadde jeg ikke så mye å si, eller så sa jeg noe dumt. Jeg var ikke noe interessant for folk. Faren min og broren min hadde mye felles og avbrøt gjerne mine forsøk på å fortelle noe med å snakke om sine ting. Broren min hadde aldri interesse av å være med meg. De fleste vennene mine forsvant etter videregående. Jeg har jobbet hardt for å ta vare på venner og skaffe nye. Det stakk dypt når jeg skjønte at min beste venninne hadde mistet interessen. Hun hadde plutselig en drøss med nye. Og nå mener typen at jeg ikke fortjener noe oppmerksomhet på merkedager. Hva er det med meg som gjør at folk bryr seg så lite? Jeg er da en snill og hyggelig person som bryr seg om andre. Jeg har alltid stått på. Likevel er jeg tydeligvis ikke verdt mye for andre.

Anonymkode: 52cb8...0bb

[AnonymBruker]

Samme følelsen her. Ikke verdsatt av noen. Stiller opp i hytt å vær for alle, hører alltid på andres problemer, feirer andres bursdager osv. Får aldri noe igjen. Ingen spør hvordan jeg har det.

Sitter alene å gråter i kveld, med hunden min...

Anonymkode: 03345...ff2

[AnonymBruker]

Uff 🧡 Hunder er fine. De bryr seg og lytter alltid☺️

 

Anonymkode: 52cb8...0bb

[AnonymBruker]

Hunder er fantastiske, hva skulle man gjort uten❤️

Anonymkode: 03345...ff2

[AnonymBruker]

Hmm, hvem har du rundt deg? Har du en venn, søsken, mor eller far? Om du bare har assholes rundt deg så er det kanskje best å bytte ut mennesker og kasserere de som ikke bryr seg.

Anonymkode: 69362...2be

[AnonymBruker]

Da jeg hadde ensomme angstfulle netter så kom nabokatten til meg. Jeg er ikke dyreperson, men den katten var bare så herlig. Når jeg gråt så koste den. Da følte jeg meg verdsatt. F mennesker som ikke bryr seg, få deg en katt eller hund ❤️ 

Anonymkode: 69362...2be

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det er noen som kjenner seg igjen: Jeg trodde jeg var normal og hadde god selvtillit som liten. Ettersom jeg ble større, begynte jeg sakte, men sikkert å skjønne at jeg ikke var helt som andre. Det var når vi ble for store til å leke at ting begynte å bli vanskelig. Jeg var ikke så flink på å føre samtaler. Enten hadde jeg ikke så mye å si, eller så sa jeg noe dumt. Jeg var ikke noe interessant for folk. Faren min og broren min hadde mye felles og avbrøt gjerne mine forsøk på å fortelle noe med å snakke om sine ting. Broren min hadde aldri interesse av å være med meg. De fleste vennene mine forsvant etter videregående. Jeg har jobbet hardt for å ta vare på venner og skaffe nye. Det stakk dypt når jeg skjønte at min beste venninne hadde mistet interessen. Hun hadde plutselig en drøss med nye. Og nå mener typen at jeg ikke fortjener noe oppmerksomhet på merkedager. Hva er det med meg som gjør at folk bryr seg så lite? Jeg er da en snill og hyggelig person som bryr seg om andre. Jeg har alltid stått på. Likevel er jeg tydeligvis ikke verdt mye for andre.

Anonymkode: 52cb8...0bb

Hva med å bytte ut typen med en hund? 

Jeg mener det helt alvorlig. Det er bedre å være aleine enn å omgi seg med mennesker som trykker en lengre og lengre ned. Finn noen lik deg selv eller bedre

Anonymkode: 9cb5f...5da

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen!
Jeg begynte å stusse på at jeg aldri hørte fra noen selv hvor mye jeg inviterte og arrangerte eller besøkte andre.
Det toppet seg vel da ingen engang gadd å svare på bursdagsinvitasjonen min.
Noe snudde seg i meg. Jeg ble usikker. Var jeg for pågående og masete? 
Så jeg bestemte meg for å trekke meg litt tilbake og ikke jobbe så hardt for disse vennskapene og familierelasjonene.
La folk få ta initiativ tilbake til en forandring, men det viser seg at det som oftest er når jeg tar initiativ at jeg hører fra noen.
Jeg har ikke hatt besøk på over et år nå.
De vet hvor jeg er og vil de ha kontakt så er det bare å komme.
Jeg er glad for alle besøk og sier sjelden nei til invitasjoner.

Jeg blir trist når jeg tenker på det, men prøver å ha mer fokus på meg, velger å leve livet på best mulig måte for meg selv.

Anonymkode: 499f4...aa0

[Sensi]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så igjen!
Jeg begynte å stusse på at jeg aldri hørte fra noen selv hvor mye jeg inviterte og arrangerte eller besøkte andre.
Det toppet seg vel da ingen engang gadd å svare på bursdagsinvitasjonen min.
Noe snudde seg i meg. Jeg ble usikker. Var jeg for pågående og masete? 
Så jeg bestemte meg for å trekke meg litt tilbake og ikke jobbe så hardt for disse vennskapene og familierelasjonene.
La folk få ta initiativ tilbake til en forandring, men det viser seg at det som oftest er når jeg tar initiativ at jeg hører fra noen.
Jeg har ikke hatt besøk på over et år nå.
De vet hvor jeg er og vil de ha kontakt så er det bare å komme.
Jeg er glad for alle besøk og sier sjelden nei til invitasjoner.

Jeg blir trist når jeg tenker på det, men prøver å ha mer fokus på meg, velger å leve livet på best mulig måte for meg selv.

Anonymkode: 499f4...aa0

God klem til deg. ❤️