Fra selvsikker som singel til usikker i forhold..

[Gjest Anonymous]

Jeg er en jente på 30 som er i et forhold som har vart i nesten et år. Før det var jeg singel i fire år, og hadde det egentlig veldig godt - var litt "dronning på haugen", egen leilighet, bil, god jobb, hest, kun meg selv å tenke på - kunne dra hvor jeg ville, når jeg ville - gjøre akkurat som jeg ville! Før jeg ble singel, hadde jeg vært i langvarig forhold fra jeg var 17, og hadde faktisk veldig behov for å "finne meg sjæl" som singel...hadde et ukomplisert forholdt, men det var dødt og kjedelig lenge - var sammen med en skikkelig sofagris som bare ville se tv og drikke seg full i helgene - sånn er jeg overhodet ikke, og til slutt var det nok...

Så da jeg møtte min kjære i fjor, møtte han en selvsikker, trygg kvinne, med bein i nesa og ryggmarg.Jeg var i utgangspunktet ikke ute etter noe forhold,og må sies at vårt forhold begynte som venner - det tok lang tid før vi gikk videre for å si det sånn. I begynnelse var alt superfantastisk - han var oppfylte alle mine drømmer og tanker om min drømmemann, og jeg var så skråsikker på at dette er jo faktisk Mannen! Forelskelsen varer jo ikke evig, men nå har ting sakte men sikkert satt seg inn i mer "hverdagslige" rutiner - hva skal vi ha til middag, sove hos meg eller deg, hvordan har dagen din vært ... romantikken er der ikke på samme måte lenger, selv om den glimter til.

Og det er dette som gjør meg usikkker - rett og slett hverdagen!! jeg har i mine år som singel skapt et ganske romantisk ideal av et forhold - kanskje urealistisk? og nå når idealet sprekker; vi er ikke lenger like oppslukt av hverandre som før; så begynner jeg å føle meg usikker... er dette rett? vil jeg dette? jeg er jo utrolig glad i han og han har alle kvaliteter jeg ser etter; og på mange måter er han en mann jeg vil dele livet mitt med..Men, det er denne daglige romantikken som han var så flink til før! den svinner stadig hen... jeg tar initativ, men har blitt avvist ( rettere sagt; ikke fått så mye respons som jeg håpet på)

Jeg savner bekreftelse som kommer uten at den kommer på initativ... jeg er usikker hver gang han er sur/sliten/lei - da kommer tankene: er det meg nå? er han lei forholdet? Helt skjøre tanker; som singel kunne jeg ikke skjønne at kvinner har en tendens til å ta på seg skylden for alt - litt suring, og konklusjonen " det må være min feil" dukker opp i mange kvinnehoder..og nå er jeg altså en av dem. Hvor har det blitt av frk singel-med-selvtillit???er dette vanlig for noen som har vært singel så lenge; at man ikke klarer å slappe av når hverdagen kommer? har jeg sett for mange romatiske klisse-filmer??

[Gjest Anonymous]

Skal prøve å fatte meg i korthet, med fare for å bli oppfattet som veldig generaliserende.

Min mening om forhold er at forelskelser glir over, og da er utfordringen å kunne være tilfreds med det "nye" livet likevel. Dem mannen du falt for, er også bare et "hverdagsmenneske" som deg selv.

Er man single, vil man kunne gjemme seg bort på dårlige dager, og bære gode dager med seg som et naturlig ideal.

Om man virkelig, virkelig ønsker et rosenrødt, alltid-romantisk forhold, må man antageligvis gjøre det slutt og lete etter en ny mann som kan "oppfylle" forventningene. Og dumpe han når den forelskelsen også går over osv.

Og det er det jeg har følelsen av at mange gjør idag. De velger bort tryggheten som vennskap, nærhet og en som forstår og aksepterer deg som du er, kan gi.

Det er lettere å gi opp et forhold som begynner å butte, enn å ta utfordringene sammen og jobbe videre på et nytt plan.

Personlig ville jeg valgt det siste, for gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet...

[Cata]

Jeg savner bekreftelse som kommer uten at den kommer på initativ... jeg er usikker hver gang han er sur/sliten/lei - da kommer tankene: er det meg nå? er han lei forholdet? Helt skjøre tanker; .......

Jeg tror du er ganske normal, jeg, eller hvis du er unormal, så er vi to som har prøvd det. Har vært borti de samme funderingene etter en lang periode som singel før jeg havnet i et forhold igjen. Og, ja, jeg har hele tiden visst at det er noe som heter hverdager. Så jeg følte meg temmelig dum da romantikken etterhvert uteble og jeg var skuffet. Men ingen klarer jo å være super-duper-helt-på-topp-romantiske hele tiden. Da ville det sikkert virkelig vært grunn til panikk. Så nå har jeg hatt en økt for å finne tilbake til litt av "selvsikre-singel-meg" og tror jeg har klart det sånn noenlunde. Forteller meg selv til kjedsommelighet at det faktisk ikke er noen katastrofe om han har andre ting han "må" gjøre innimellom eller om han ikke er 100% oppmerksom hele tida. For slik er det i grunnen med meg også. Og da blir han bare enda mer glad for å komme tilbake til meg når vi har anledning til å være sammen.

[glaciera]

Ja, sånn er det med hverdager - de er ganske like....

Tar du ofte initiativ til romantikk i hverdagen selv?

Savner du noe konkret, og har du fortalt ham det?

Det er en kunst å kunne glede seg over de små og nære ting, og heldigvis er det en evne som kan trenes opp. Det tror jeg du bør gjøre. Og så er det faktisk slik at i lange forhold kommer det som regel noen nyromantiske perioder innimellom, men de kommer ikke av seg selv. Forhold er hardt arbeid veittu

[FANNY]

Sissel Gran (psykolog og familierådgiver) sier i boken sin "kjærlighet i hastighetens tid" at når forelskelsen er over må paret velge hverandre på nytt. Da med andre klarere briller enn forelskelsens "blindhet".

Ja - jeg tror nok mange kan ha urealistiske forventninger til at partneren skal oppfylle alle ønsker og behov.

Samtidig mener jeg at det å vise hverandre oppmerksomhet er utrolig viktig. Det å SE hverandre og gjøre små hyggelige ting for hverandre i hverdagen, er det ikke det som er kjærlighet da ? Jeg skjønner godt at varsellampene dine lyser.

Syns dere burde prate sammen om hva dere ønsker å få ut av forholdet nå som forelskelsen har lagt seg. Ingen vits i å bruke mange år på hverandre hvis forholdet ikke har livets rett.

[Gjest Anonym]

Jeg er en jente på 30 som er i et forhold som har vart i nesten et år. Før det var jeg singel i fire år, og hadde det egentlig veldig godt - var litt "dronning på haugen", egen leilighet, bil, god jobb, hest, kun meg selv å tenke på - kunne dra hvor jeg ville, når jeg ville - gjøre akkurat som jeg ville! Før jeg ble singel, hadde jeg vært i langvarig forhold fra jeg var 17, og hadde faktisk veldig behov for å "finne meg sjæl" som singel...hadde et ukomplisert forholdt, men det var dødt og kjedelig lenge - var sammen med en skikkelig sofagris som bare ville se tv og drikke seg full i helgene - sånn er jeg overhodet ikke, og til slutt var det nok...

Så da jeg møtte min kjære i fjor, møtte han en selvsikker, trygg kvinne, med bein i nesa og ryggmarg.Jeg var i utgangspunktet ikke ute etter noe forhold,og må sies at vårt forhold begynte som venner - det tok lang tid før vi gikk videre for å si det sånn. I begynnelse var alt superfantastisk - han var oppfylte alle mine drømmer og tanker om min drømmemann, og jeg var så skråsikker på at dette er jo faktisk Mannen! Forelskelsen varer jo ikke evig, men nå har ting sakte men sikkert satt seg inn i mer "hverdagslige" rutiner - hva skal vi ha til middag, sove hos meg eller deg, hvordan har dagen din vært ... romantikken er der ikke på samme måte lenger, selv om den glimter til.

Og det er dette som gjør meg usikkker - rett og slett hverdagen!! jeg har i mine år som singel skapt et ganske romantisk ideal av et forhold - kanskje urealistisk? og nå når idealet sprekker; vi er ikke lenger like oppslukt av hverandre som før; så begynner jeg å føle meg usikker... er dette rett? vil jeg dette? jeg er jo utrolig glad i han og han har alle kvaliteter jeg ser etter; og på mange måter er han en mann jeg vil dele livet mitt med..Men, det er denne daglige romantikken som han var så flink til før! den svinner stadig hen... jeg tar initativ, men har blitt avvist ( rettere sagt; ikke fått så mye respons som jeg håpet på)

Jeg savner bekreftelse som kommer uten at den kommer på initativ... jeg er usikker hver gang han er sur/sliten/lei - da kommer tankene: er det meg nå? er han lei forholdet? Helt skjøre tanker; som singel kunne jeg ikke skjønne at kvinner har en tendens til å ta på seg skylden for alt - litt suring, og konklusjonen " det må være min feil" dukker opp i mange kvinnehoder..og nå er jeg altså en av dem. Hvor har det blitt av frk singel-med-selvtillit???er dette vanlig for noen som har vært singel så lenge; at man ikke klarer å slappe av når hverdagen kommer? har jeg sett for mange romatiske klisse-filmer??

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Kjæresten min og jeg har vært sammen i et års tid, og nå setter jeg et spørsmålstegn ved forholdet vårt annenhver uke. Det er slitsomt,og ikke minst, føler jeg meg til tider nokså følelsesmessig ustabil. De trivelige meldingene tikker ikke lenger inn, og han kan være fjern og til tider vise lite interesse for meg og mine ting. Det hjelper lite at jeg er litt usikker av natur og trenger bekreftelse kanskje litt oftere enn andre. Jeg hadde nok betydelig mer selvtillitt da jeg var singel, men samtidig vil jeg så gjerne fungere i dette forholdet. Vi har det stort sett veldig fint, og han er "drømmemannen" på så mange måter. Det må nevnes at han er den typen som alle kaller "perfekt", og får stadig høre hvor heldig jeg er som har "kapret" han. Men da føler jeg meg egentlig bare enda mindre i forholdet, så det hjelper lite. Slik jeg ser det, er som regel alltid litt ubalanse i et forhold, og det veksles mellom hvem som "liker mest". Men hva gjør man når det stadig føles som om man er den som "liker mest", og ikke får den bekreftelsen man trenger? Tar man det opp? Eller skal man tenke; ro ned, ikke overdriv, det er bare disse romatiske komediene som har ødelagt deg! ?

[AnonymBruker]

En tråd fra 2005? Tviler på at en gjeste-ts sjekker opp en sju år gammel tråd.

Du bør starte en ny tråd, du som svarer du har det likt. Mange leser bare ts og svarer deretter.

Anonym poster: ba8155e2eb9e8ebf7fcd77187fd60378