Vær så snill å hjelp meg! (Langt)

[Gjest ikke pålogget nå]

Jeg har nå levd sammen med min mann i seks år.

Av natur er jeg en person som hater konflikter og gjør alt for å unngå det. Dette er et viktig moment i den situasjonen som jeg har kommet meg inn i.

Når jeg traff han bodde vi på forskjellig kant av landet. Jeg hadde alle vennene mine og hadde det. Han maste om at jeg skulle flytte til han, og kunne ringe meg fra fester og si at han hadde det så fælt og nå skulle han ut i skogen og slippe mer, og så kunne han bare legge på røret. Jeg fikk jo panikk og lurte på hva han gjorde, og ringte og ringte og til slutt tok han tlf og da tigget jeg om at han ikke måtte finne på noe dumt.

Til slutt følte jeg at jeg måtte flytte til han, og gjorde det. Etter at jeg flyttet hit så hadde vi det forsåvidt fint sammen. Men jeg kunne merke at han noen ganger kunne fare opp for småting, siden jeg ikke liker konflikter la jeg meg flat og "krøp" for han for at han skulle bli blid igjen. Noen ganger funket det med en gang, noen ganger funket det ikke i det hele tatt. Det kunne gå flere dager før han snakket til meg igjen, og hele denne tiden gjorde jeg alt jeg kunne for at han skulle bli blid igjen. Dette gjør jeg ennå. Det er sånne utrolig små ting som skal til. Jeg må alltid vokte hva jeg sier, og jeg vet aldri hva som kan føre til et "utbrudd". Noen ganger klarte jeg å tenke at; skal det virkelig være sånn? Skal jeg virkelig leve sånn?

Så fridde han, og vi skulle gifte oss. Jeg sa ja, men lurte ofte på om det var lurt. Spesielt den siste tiden før vi giftet oss var han sint og oppfarende og rasende. Og han skulle ha viljen sin i ett og alt, og brukte mye mer penger enn jeg ville vi skulle gjøre.

Vi flyttet til et nytt sted og han tvang meg til å ta opp et forbrukslån som vi skulle bruke til ting og tang som han sa. Han har brukt opp alle pengene, og jeg vet ikke til hva. Han har også brukt opp mange, mange av pengene mine som jeg tjener, jeg vet ikke til hva her heller.

Det verste av alt er at han som oftest er både snill og hyggelig og hjelpsom. Det er bare sånn innimellom jeg har det sånn som dette. Og det kan eksplodere når han har drukket, spesielt sprit. Da kan han være ganske hardhendt mot meg. Han slår meg ikke, men kan godt ta tak i meg ganske hardt, og noen ganger kan han snakke veldig stygt til meg.

Det er sånne ting som har gjort meg så fortvilet, og fått meg til å gråte så utallig mange ganger.

Så, for noen måneder siden traff jeg en annen mann. Han er minn manns rake motsetning, og helt lik meg. Han kan heller ikke fordra konflikter, og gjør alt for å unngå de. Han er også gift. Og det merkelige i det hele er at hans kone er mot han, som min mann er mot meg. Det er vel kanskje fordi vi tillatter de å være det, men vi blir ikke noe mer lykkelige av den grunn.

Vi elsker hverandre, og det er ingenting vi heller vil enn å være sammen og skaffe oss et godt liv sammen, og være gode mot hverandre. Og slippe å være redd for at det man sier til den andre skal bli straffet med å bli kastet ting på og andre fæle ting.

Han har tre voksne barn som bor for seg selv og har kjærester. Han har også barnebarn. Jeg har ingen barn. For han er det vanskelig å gå fra konen pga dette også. At han synes det er fælt å splitte en familie som han sier. Han får så dårlig samvittighet ovenfor barn og barnebarn om han skal gjøre det.

Samtidig så er vi begge som sagt veldig feige i konfliktsammenheng og vegrer oss også derfor for å ta det store stygge oppgjøret det er å gå fra våre respektive. Vi vet begge at våre respektive vil bruke ALLE midler for å beholde oss. De er kontrollerende og også på en måte avhengige av oss.

Etter at jeg traff han, så har jeg klart å stå litt mer i mot min mann og ikke krype for han hele tiden. Når jeg gjorde dette så tok han (min mann) plutselig mange tabletter. Han sier at han ikke gjorde det for å skremme meg, men fordi han ville virkelig ta livet av seg. Må også nevne at han har barn fra et tidligere forhold.

Konen til han nye jeg har truffet har også prøvd å ta livet av seg mange, mange ganger.

Nå er jeg redd både fordi jeg ikke skal klare å komme meg ut av dette, som helt klart ikke er bra for meg, hvordan skal jeg klare det? Tenk om jeg får hans liv på samvittigheten? Tenk om jeg gjør en stor feil? Og hva om jeg klarer å komme meg ut av mitt forhold, og han jeg har truffet ikke klarer å komme seg ut av sitt?

Ikke det at jeg er redd for å leve alene, jeg tror kanskje at det er bedre enn sånn som jeg har det nå, men jeg har så sterke følelser for den andre, at jeg ikke orker tanken på å miste han. Kanskje det er bedre sånn som jeg har det nå da, og kan treffe han av og til, og kan få en liten opp-piffer innimellom som kan hjelpe meg å holde ut de grå hverdagene. Er det noen som har vært i en sånn situasjon som kan komme med noen råd? Eller noen som skjønner mitt rotete innlegg og som ser hva jeg bør gjøre?

Ja, jeg vet at det er moralsk forkastelig av meg å ha et forhold til en annen mann bak ryggen på min mann. Men jeg orker ikke å gi slipp på den eneste gleder jeg har i mitt liv akkurat nå. Og jeg straffes hardt for det også. Kroppen min er i ferd med å bli et vrak, er konstant fysisk syk og samvittigheten min sliter i meg som et mareritt. Både ovenfor min mann, min manns barn, han nyes kone og hans barn og barnebarn. Jeg går snart under...

Hilsen ulykkelig

[Gjest Anonymous]

Du må først å fremst være klar over at hva nå enn din mann måtte finne på (mot seg selv) er du ikke ansvarlig for! Du er ansvarlig for å passe på deg selv.

For meg hørest det ut som om din mann tenderer mot å være psykisk syk. Man kan ikke holde på på denne måten. Å det at han bruker dine penger og tvinger deg til å ta opp et lån er ikke tilgivelig.

Du må komme deg vekk fra mannen din. Er du redd og lurer på hvordan du skal klare det, så må du søke hjelp. (jeg vet ikke helt hvor, men kanskje andre kan tipse)

Lykke til! Ta godt vare på deg selv!! :trøste:

[Gjest Pjusk]

Hmmm, hva skal jeg si...?

For det første velger du ditt eget liv i stor grad. Du har valgt å bo sammen med en mann som på ingen måte oppførere seg bra mot deg. GJØR NOE MED DET !! Det er ingen barn i bildet og det gjør det enklere for deg å ta følgende avgjørelse:

Vil jeg leve livet mitt på denne måten eller vil jeg flytte?

Stram deg opp og ta opp kampen - om det innebærer at du skal bo sammen med ham videre eller at du bryter med ham.

At du har et forhold til en annen klarer jeg ikke å rette en moralsk eller fordømmende pekefinger mot deg for. Det synes jeg er din sak og jeg hadde vel sannsynligvis lett gjort det samme i din situasjon. Men jeg synes ikke det er noen fremtid i et forhold som "den andre kvinnen", så dere burde nok finne ut hva dere egentlig vil med forholdet deres. At han synes det er vanskelig å splitte opp sin egen familie, skjønner jeg godt. men uansett må han ta et valg.

Og folk som truer med å ta livet sitt gjør det sjelden! Og jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt: "Javel, så gjør det da!" når jeg hører folk bruker det som pressmiddel mot andre.

Lykke til !!

[nessi]

Huff, skjønner at du ikke har det lett, men jeg er enig med gjest over.

Du er ikke ansvarlig for hva din mann måtte finne på å gjøre, bare fordi du ikke føyer han.

Ta tak i ditt eget liv - vær litt egoist, og gjør det du har lyst til.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner ikke hva du gjør sammen med denne mannen i det hele tatt jeg da. Du gikk jo inn i det med åpne øyne, visste hvordan han var (psykopat) og ville likevel ha ham. Hvorfor surve nå da?

Vil du ut gjør du det slutt, så enkelt er det.

[Gjest gjesta]

Jeg skjønner ikke hva du gjør sammen med denne mannen i det hele tatt jeg da. Du gikk jo inn i det med åpne øyne, visste hvordan han var (psykopat) og ville likevel ha ham. Hvorfor surve nå da?

Vil du ut gjør du det slutt, så enkelt er det.

Det er jo aldri enkelt å gjøre det slutt..

Det er sikkert lurt med litt tid for deg selv, og tenke nøye over hva du vil ha i livet

[Gjest Anonymous]

Synes du bør handle raskt. Om du føyer deg etter han over lengre tid er det slettes ikke sikkert at omgivelsene eller hjelpeaparatet er i stand til å hjelpe deg, eller forstå deg. Det kan snarere bli du som blir sett på som "vrang/psykopat".

[Gjest Sissi]

Hva vil du med ditt liv?

Det er vel der du må begynne. DU må ta ansvar for deg og finne ut hvordan du vil ha det framover. Men NB NB - du er IKKE ansvarlig for din mann!!!!

For meg høres det ut som om du burde forlate din mann uansett. Han høres ikke helt god ut og - viktigere - det høres IKKE ut som du har det bra. Jeg tror at den avgjørelsen må du ta uten å se på hva "den andre mannen" gjør. DU må uansett leve DITT liv - og det er ikke bra å gjøre det kun i forhold til andre. Om det er et forhold som skal bli noe av - det tror jeg iallfall - bør komme i andre rekke.

Det er vanskelig å forlate et forhold, men kanskje enklere når mannen viser slike drittsekk tendenser som din?

Du kan vel ikke ødelegge ditt eget liv fordi du er redd for konflikt?

Jeg vet ikke hvor du bor - men i en kritisk fase i mitt liv så hadde jeg nytte av å snakke med krisesenteret. Ikke fordi jeg trengte beskyttelse, sånn sett, men for å snakke med noen som forsto hvordan det hadde vært å bo med en som ikke var helt god. Du kan ringe til dem å være anonym. Det hender det er godt å få andres perspektiver på det (og ikke minst få høre at sånn skal du ikke ha det - dette er ikke normalt!)

Lykke til!

[Gjest Violetta]

Har du mulighet til å reise bort noen dager for en tenkepause? Har du kanskje familie eller gode venner som bor litt langt borte som du kan bo hos en uke eller to? Ting er ofte litt klarere på avstand.

Jeg tror ikke du kommer noe godt ut av en konflikt med denne mannen. Er du i det hele tatt nødt til å ta diskusjonen? Hva om du flytter først og prater evt. etterpå? Få evt. noen du stoler på til å hjelpe deg.

Det er rett at du ikke har ansvaret for mannen din. Men jeg skjønner at det ikke er enkelt å bare stikke fra ham når du er redd for hva han kan finne på. Du vet sikkert hvem som er fastlegen hans. Du kan jo si fra til legen hvordan forholdene er. At du er bekymret og at du ikke føler at du kan ra ansvar for han. Om legen er flink kan han kanskje hjelpe din mann uten din innblanding. Kanskje du kan blande inn hans familie også, og overlate ansvaret for ham til dem.

Du må ta vare på deg selv og komme deg ut av situasjonen du er i. Livet er kort, og du har bare dette livet som du vet om.

Slik jeg ser det er det smarteste å ha litt tid for seg selv før man stuper inn i et nytt forhold. I hvert fall bo for seg selv, om du så treffer denne nye mannen... Et brudd er alltid en belastning, og må bearbeides.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

KOM DEG UT!

Det er vanskelig, du bør være forberedt på noen tunge runder. Men jeg lover deg at det vil lønne seg på lang sikt. Dette er det eneste sikre livet du har, og du vil ikke bruke det på å ha det slik som dette! Ta gjerne en prat med en psykolog, bare for å få tenke litt høyt og bli tryggere på deg selv. Vær ego, og skap deg det livet du ønsker deg. Uavhengig av hva denne nr2 velge å gjøre. Du greier deg fint alene også, hvis det ikke skulle bli noe med han. Du har kanskje venner/familie som du kan hente støtte i?

Lykke til,

klemmer fra ei som vet litt om hvordan du har det (men kom meg ut av det og har aldri angret, det føles nesten for godt til å være sant)

[Gjest Anonymous]

Lettere å pule en som er gift, enn å avslutte et forhold som ikke er bra. Nice. Enda bedre blir det når dere blir oppdaget. :o

[Gjest Anonymous]

Høres ut som om mannen din har psykopatiske trekk, og han greier å manipulere deg og utnytter deg. Jeg tviler på om han ønsker å dø; det virker som et pressmiddel mot deg for at du skal føye han. At du har tatt opp lån som han bruker opp uten at du ser hvor pengene havner, er også dårlig tegn.

Det er ditt valg, men jeg er ikke i tvil om at han som ektemann er veldig USUNN for deg, og at nesten enhver annen tilværelse enn sammen med han ville vært bedre for deg.

At du alltid har unngått konflikter, har han utnyttet til det fulle. Du trenger å bli modigere. Konflikter er sjelden farlige, men du blir syk av dem. Men det er jo slik nå også i dette forholdet.

En gang må man bestemme at nok er nok. Det er tøft å sette ned foten og gå en annen vei, men antageligvis det eneste som nytter om du drømmer om å leve et godt, vanlig liv. Du vet det finnes nå!

Og, PS: Voksne barn tåler foreldres skilsmisse.

[Gjest ikke pålogget nå]

Tusen takk for så mange svar. Hadde aldri trodd at jeg skulle få så mye støtte. Regnet med at jeg skulle bli voldsomt kritisert fordi jeg gjør noe jeg ikke burde.

Jeg begynte å gråte når jeg leste svarene deres, det er så mye lettere å se ting klarere når man får noen innspill utenifra. Vet jo hva jeg vil, men det er fryktelig skummelt å ta det skrittet...

Men med all denne støtten og sympatien, så kanskje det er lettere. Jeg skal klare det. Det tar kanskje tid, men jeg skal klare det. Jeg vil leve et vanlig liv uten å måtte bekymre meg og være engstelig for at det jeg sier og gjør er galt.

Tusen takk alle dere, dere aner ikke hvor mye dere har hjulpet meg allerede. Føler jeg har fått litt mer selvtillit.

[Annie]

Ønsker deg lykke til videre i livet.

[Gjest Anonymous]

Mitt spørsmål er; hvorfor lar du han bruke dine penger, uten at du vet hva de går til? Horfor finne deg i å ta forbrukslån, for at han skal sløse med penger? Dette er dårlig dømmekraft. Du må ha litt mer bein i nesen og innse at det er du som bestemmer over deg og ditt! Å gifte seg med en person når du er i tvil...? Det høres nesten ut som om du ikke klarer å tenke selv, og bare gjør det du blir fortalt. Jeg håper virkelig at du innser dette, og kommer deg ut. Håper du ser det selv når du leser innlegget ditt.

Ønsker deg masse lykke til.

[Gjest Wiola]

Kom deg vekk, jo før jo heller. Denne mannen har kontrollerende og psykopatiske trekk, og er ikke glad i noen annen enn seg selv. Det faktum at han er det, gjør at han aldri vil gjøre alvor av å ta sitt eget liv.

[Gjest celine]

Mitt spørsmål er; hvorfor lar du han bruke dine penger, uten at du vet hva de går til? Horfor finne deg i å ta forbrukslån, for at han skal sløse med penger? Dette er dårlig dømmekraft. Du må ha litt mer bein i nesen og innse at det er du som bestemmer over deg og ditt! Å gifte seg med en person når du er i tvil...? Det høres nesten ut som om du ikke klarer å tenke selv, og bare gjør det du blir fortalt. Jeg håper virkelig at du innser dette, og kommer deg ut. Håper du ser det selv når du leser innlegget ditt.

Ønsker deg masse lykke til.

Dette er ikke nødvendigvis dårlig dømmekraft - det er bare en ordene til noen som lever under manipulasjon av en psykopat! Å leve med en slik mann (eller dame) er som å bli spunnet inn i et edderkoppnett. Jo mer man kjemper imot, jo fastere sitter man! Tilslutt mister man seg selv i en slik grad at man ikke engang ser ting klart selv.

Hovedgrunnen til at man sitter så veldig fast, er at han er jo så utrolig snill innimellom. (Hadde han vært drittsekk hele tiden, hadde saken vært veldig grei) Legg bare merke til en ting; Han er snill bare når det gavner ham selv på en eller annen måte! Han spiller på din samvittighet, og får deg til å tro at det er din skyld.

Ellers vil jeg råde hovedinnlegger til å komme seg bort fra denne mannen - langt bort! Skift mobilnummer så han ikke får tak i deg og dermed kan presse deg til å komme tilbake. Omgi deg helst med noen du stoler på og som vil deg vel, slik at du har muligheten for støtte når du virkelig trenger det mest.

Han kommer garantert ikke til å ta sitt eget liv, men bruker dette argumentet for å terrorisere og kontrollere deg. :evil:

Skaff deg ellers ditt eget liv før du involverer deg mer med denne andre. Still krav til at han også kommer seg ut av et ulykkelig ekteskap og skaffer seg sitt eget liv før noe mer skjer. Er dere skapt for hverandre, er det bare en god investering å bruke et år eller to på å finne ut av tingene.

Psykopater er ikke onde av egen fri vilje - de har bare ikke mulighet til å være annerledes. Det er dermed ingen håp om bedring selv om de fleste vil prøve å overbevise om noe annet!

Lykke til, hovedinnlegger!!!

Håper virkelig du klarer å stå imot denne mannen, og send meg gjerne en pm hvis du skulle trenge litt støtte eller hjelp. Jeg har selv vært i en lignende situasjon, men har heldigvis klart å komme meg ut med bena godt plantet på bakken.

8)

[Gjest kvinne-44]

Vil bare gi deg en god :trøste: , og si at ikke gi opp! Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Mye kan være som tatt ut av mitt eget liv.

Det er ikke lett å bryte ut. Spesiellt ikke når man har så mange som blir berørt. Men vi har bare dette livet, og det bør vi gjøre det beste ut av! Men så vanskelig :-?

[Gjest Anonymous]

Hei.

Jeg vet godt hvordan du har det, jeg har det slik selv.

Jeg vil tro at mannen din har en personlighetsforstyrrelse, (se etter det på nettet), slike personer har bare et fokus og det er seg selv. Når du er fanget i deres garn så er det vanskelig å komme se løs, til det ville jeg ha søkt profesjonell hjelp. Mennesker som aldri har blitt fanget inn i slike menneskers nett og hjernevasket til å tro at det er grådig synd på dem vet ikke hva det er.

Lær å lytte til din egen magefølelse, eller hvor følelsen din sitter.

Lykke til!

[Gjest jeg som startet tråden]

Jeg har klart det! Jeg har tatt skrittet og har flyttet for meg selv. Det har kostet mye krefter, jeg har vært så langt nede at jeg trodde jeg aldri skulle komme opp igjen. Han har brukt alle trisk for å få meg til å ombestemme meg, og jeg har klart å stå i mot alt sammen!

Det har vært en lang vei å gå. Den startet jo for mange måneder siden egentlig. Det har vært tøft, så tøft. Det har også vært vondt fordi at han ble så lei seg. Ja, jeg vet at han var glad i meg. Veldig glad i meg. Orker ikke tenke på at jeg har gjort han vondt. Men jeg kunne ikke la han gjøre meg vondt lenger heller. Har prøvd å få han til å forstå hva han gjør med meg, med sjelen min, men han har ikke villet høre på hva jeg hadde å si. Han føyset det vekk og brukte mange rare unnskyldninger. Når han ikke ville høre kan jeg ikke bli. Kan ikke få han til å forstå at jeg ikke kunne leve slik lenger. Jeg gikk.

Det er det verste jeg har måttet gjøre noen gang. Jeg har grått så mye, og gråter ennå. Men jeg har kommet meg ut og flyttet for meg selv. Og nå skal jeg snart ha ferie. Reise bort litt og få litt tid for meg selv med mine venner og min familie. Det skal bli så deilig.

Har fremdeles kontakt med den andre. Jeg elsker han over alt. Han har vært en enorm støtte og glede for meg. Uansett hva min mann (nå eks-mann, har bare ikke vennet meg til å si det ennå) har gjort eller sagt, så har han vært der, trøstet meg, holdt meg, støttet meg, vært min klippe. Vi har snakket sammen om forholdet vårt. Han elsker meg like høyt som jeg elsker han. Han vil også jobbe for å komme seg ut av sitt forhold. Skjønner at han bruker lang tid. De har vært gift i over 30 år.

Men jeg har iallefall kommet så langt at jeg klarer å se et lyspunkt og føler at det går riktige veien.

Tusen takk til alle dere som hjalp og støttet meg den gangen!