Bekkenplager forhindrer lek med storesøster. Gråter hele tiden.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg ønsker med innlegget, men må sortere egne tanker. Kanskje noen har lignende erfaring, og trøstende ord.. 

Jeg er så trist hele tiden. Ikke deprimert, men heller ikke langt unna. Gråter stort sett mange ganger om dagen når jeg er alene. 

Jeg har ei 2år gammel datter som snart blir storesøster. Jeg ble gravid på minipillen, og planen var aldri å få to såppas tette. For meg og min kropp viser det seg at 2år er veldig tett. Jeg har hatt mye vondt gjennom dette svangerskapet, og fikk tidlig bekken, -og symfyseløsning. Jeg begynte med krykker rundt uke 20, og mistet da flere muligheter med jenta mi. Vi samsover, og det ble vanskelig å legge henne pga smerter i bekkenet. Pappan er gull, og tar alt jeg ikke lengre får til av legging/stell osv, men jeg blir så lei for å ikke få gjort alt selv. 

I dag (uke 32) er jeg avhengig av rullestol. Bare det å stå oppreist er så vondt! Fysio, kiropraktor er prøvd, men hjelper ikke.  Dagene mine går på å komme seg ut av senga, bort til do, og til stua. Jeg blir observatøren i fra sofaen som følger med når hun og pappa leker. Jeg forsøker å delta så mye jeg kan, men oftest er jeg den som sitter på sidelinja og heier, synger og klapper med.. 

Vår kvalitetstid betyr sofakos, film, tegning, leking i sofaen. Gjør alt som kan gjøres sittende, men jeg mister så mye. Utelek er ut av bildet for min del, og jeg sitter seriøst å gråter når jeg ser hun og pappa leke seg ute. Jeg føler at hun føler at «mamma ikke vil leke med meg». Hun har det kjempegøy med pappa, men maser på at mamma skal bli med ut, danse osv. Jeg forklarer at jeg har vondt i ryggen, noe hun virker å forstå til en grad. 

Men hun må jo tenke sitt når jeg plutselig aldri lengre er den som leverer/henter i bhg, bysser på natta når hun våkner, herjer rundt med lek og dans på stua, eller er ute å leker i snøen.. fyfaen jeg har så dårlig samvittighet, hele tiden. 

Og så skal det komme en baby etter alt dette. En baby som blir fullstendig avnhengig av meg. Hvordan skal jeg vise største jenta da at hun betyr alt i verden enda. Jeg er så redd hun skal føle seg erstattet på noe vis. 

Må påpeke at hun virker lik seg selv som alltid til tross for mine begrensninger, men jeg føler meg som en dritt fordi. Hun på 2 år har ikke bedt om dette. Hun vil jo bare ha engasjerte og tilstedeværende foreldre som deltar i leken.. 

Savner å kan finne på noe med henne helt alene. Savner at jeg og hun kan gå til lekeplassen alene. 

 

Noen som opplevde graviditet nr 2 lignende? Hvordan gjøre det best for barnet som allerede er her? 

Anonymkode: 2050a...f88

[AnonymBruker]

Ikke liknende siden jeg ikke hadde bekkenløsning, men syntes å gå gravid og samtidig ha en toåring var veldig tungt. Når det du har er bekkenløsning, så er jo alltid håpet der at du er frisk igjen med engang babyen er ute.

Så, nå videre da. Babyen i begynnelsen ble ikke sett på som en trussel eller konkurrent, ikke av mitt barn ihvertfall. Heller som en slags «katt» som er alltid oppå mamma. Det er først når babyen begynner å gjøre mer av seg, og bevege seg fritt, sånn ca ved 9 mnd alder, at sjalusien kommer. Jeg brukte bæresjal, eller ringslynge, mye i begynnelsen. Der gjorde at jeg kunne være i lek med eldste selv med babyen. Det var helt normalt for barnet mitt også, og om det er noe han trengte, kommenterte han med «mamma, kan ikke du pute baby i en sånn håndkle og komme og leke med meg». Dette funka supert frem til babyen ble mer mobil og mer selvstendig.

Så største utfordring for oss begynte når babyen ble over 8 mnd, For da var begge på gulvet og vi måtte finne et lek som passer for begge. Og redningen for oss her ble «montessory» leker av alle slags. Det er plastelina, sand, fingermaling osv. Jeg bare søkte etter ideer på pinterest og hver helg hadde vi noe annet å finne på. Barna ble så vant til det at de tar det som en selvfølge og spør om. Pluss at mitt eldste er så kul i barnehagen, da han kan stadig si at han har allerede gjort dette hjemme. Tror bhg ansatte bruker pinterest mye, de også. 

Og nå, om lys i slutten av tunnelen. For det er unektelig slitsomt med to små barn men. Mine er nå alt blitt 2 og 4. Og akkurat som de sier, de har så mye glede av hverandre. Først og fremt, er de er et team. De holder seg sammen i alt mot oss foreldre, for å få det de vil - og det tror jeg er bra, det gir dem følelse av makt, selvstendighet, styrke, jeg tror nå det er bare sunt å ikke alltid være 1 mot 2 foreldre. Det er også både morsomt og rørende å se, hvordan de alltid støtter hverandre, uansett hva det må være. Og det går selvsagt på nervene også, men det tror jeg blir bedre menneske av.

Og en annen ting.. Her i forrige uke, rett før vi skulle i bhg, tok jeg en dusj og sminket meg, mens pappa sov og barna lekte sammen. Høhø. Brukte sikkert 30-40 minutt også. Selvsagt var de inn og ut av badet flere ganger. Men de brydde seg ikke om at jeg ikke var med og lekte med de, de hadde det nok med hverandre. 

Anonymkode: 09493...a07

[Million]

Trøst deg med at toåringen din sannsynligvis ikke vil huske dette særlig lenge, at du ikke lekte med henne noe særlig da hun var to. Så små barn husker ikke lenge. Du kan ikke noe for at du er fysisk syk i kroppen akkurat nå, så ikke ha dårlig samvittighet for det. 

Som regel går også bekkenløsningen over av seg selv når man har født. For meg forsvant det umiddelbart, jeg greide plutselig å gå normalt nedover gangen på fødeavdelingen da jeg skulle på do. Krysser fingrene for at dette gjelder deg også, at du kommer deg på bena igjen etterpå raskt og greit

Lykke til som tobarns-mamma!

 

[AnonymBruker]

Her er det også pappaen som leker og legger. Jeg tok henne med ut igår, men forklarte at mamma har vondt og kan ikke gjøre det og det. Nå er hun 3 år da og forstår hva jeg sier, det hjelper jo. Det har vært veldig fint å se hvor nært hun og faren har kommet synes jeg. Vi koser oss sammen med barne-TV i sofaen om kveldene. Jeg kan også lese, pusle, leke med plastelina, tegne, så det er mest den uteleken og rolleleken jeg sliter med.

Anonymkode: fa523...1d3

[AnonymBruker]

Jeg fikk bekkenløsning med nr 1, og med nr 2 4 år senere, ble det ikke bedre. Og nå, 21 år etter, går jeg fortsatt til fysioterapeut for å få det plass. Noen ganger ukentlig, noen ganger med et par måneders mellomrom.

Da de var små, satte dette selvsagt sine begrensninger. Jeg stelte de på gulvet, kunne ikke løfte og bære så mye, kunne absolutt ikke løpe sammen med dem. Jeg lærte meg etterhvert noen teknikker for å stabilisere bekkenet. F eks ikke sitte med beina i kryss, ikke stå for lenge om gangen, skyve bekkenet fremover når jeg går. Jeg har også en del øvelser som jeg gjør.

Det jeg husker best fra da de var små, i forhold til aktivitet, var hvor frustrende det kunne være å skulle gjøre felles ting med venninner med barn på samme alder. De hadde ikke slike plager, og kunne løfte, tulle, løpe i skråninger, ake i bratte bakker, dra akebrettet opp igjen, og alt slikt som jeg egentlig ikke burde gjøre. Men ofte gjorde jeg det, og det var ikke særlig smart. 

Mitt beste råd til deg, er å ta hensyn til at du har det som du har det. Ikke utfordre deg selv og bekkenet, og ta på alvor behovet for å trene det opp etter fødselen. Da håper jeg du er heldigere enn meg, og slipper å ha disse smertene og begrensingene i mange år fremover. Finn deg en god manuellterapuet. Han jeg går til, er gull verdt. Hadde jeg ikke hatt han, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. 

Og så er det nå en gang slik, at barn syns det også er godt at noen har tid til å sitte i ro og lese for de, se en film sammen osv. Så jeg er sikker på at du gir datteren din kvalitetstid, fordi om det ikke er å løpe, løfte og hoppe. Det er jo faktisk en luksus for et barn at noen har tid til bare å være tilstede og ikke hel tiden ha noen annet som "må gjøres".

Anonymkode: 3be97...396

[Frostrose]

Jeg har en på 1,5 år, og er gravid i uke 21. Er delvis sykemeldt pga. bekkenet. Har med krykker når jeg må på butikken E. L. men unngår helst situasjoner hvor de må brukes. Jeg tenker at dette bare er for en periode. Barna må uansett lære seg at mamma ikke kan være med på alt hele tiden lengre. Like greit at det starter litt før babyen kommer, slik at den ikke får "skylden". 

Ta vare på deg selv. Det er best for både deg og familien i lengden. Jeg vet at det tærer på samvittigheten, og at det er tøft, men prøv å tenke langsiktig. Det er fantastisk å ha søsken.