Føler meg annerledes uten en mamma tilstede i livet

[AnonymBruker]

Hei, for å gjøre en lang historie kort kan jeg si at jeg og mine søsken har vært utsatt for vanvittig mengde smerte både fysisk og psykisk fra min mor gjennom alle år frem til jeg ble 18. Min mor ER en stor psykopat, både familie rundt, psykologer og naboer er veldig sikre på dette. Ordet psykopat vet jeg godt man ikke slenger rundt som at det ikke skulle være noe. Ho eier ikke et snev av empati, ho er VANVITTIG manipulerende, har dårlig adtferdskontroll, lyger og tar ikke på seg ansvar for hennes egne handlinger. Alt ho gjør - er alle andre sin feil. Sier du henne imot....da er det ille, og du får virkelig hørt det i form av de styggeste ordene du kunne tenke deg. Ho er vanvittig kontrollerende og lager mange falske profiler på facebook for å se hva min far gjør - dette har ho gjort i årevis. Ho lager også falske nettsider der ho lyger om så mye og skal fremvise seg som en helgen. Går det ikke hennes vei/noen sier imot henne, så har hun funnet på å ript opp biler, tent på gressplen, forgiftet garterhus slik at plantene inni der dør.

Mine søsken flyttet ut lenge før meg fordi det var helt utholdelig å bu med henne. Min eldste bror har smålig kontakt med henne, men klarer så vidt et par timer før det klikker hos henne og skal kalle han de mest styggeste ord. Min søster har ikke hatt kontakt med min mor på 5 år. En dag jeg kom hjem fra en venninne stod det haugevis med søppelsekker i gangen. Alle var mine, med mine klær og ting, som mamma hadde pakket. Hun mente jeg måtte komme meg til helvette vekk fordi det var MIN skyld at huset våres skulle bli tvangsolgt. (Hun eier ikke kontroll på økonomi, og har vært i flere rettsaker for å true/krangle seg til ting og skylder derfor advoktater masse penger, og hun bruker penger hun ikke har). Uansett ho kasta meg ut på flekken. Har ikke hatt kontakt med henne noe særlig siden. Ho har flere ganger sakt at hun ønsker meg død og at jeg aldri skulle vært født (siden jeg var liten), at jeg bare kunne gå å henge meg. Hvor udugelig, stygg, jæveli fitte, jævla hore, handicapet, ingen er glad i meg, jeg er den ho liker minst av alle søsknene mine..bare en bitteliten smakebit på hva hun kalte meg hver dag, og så var det den intense skrikinga hver eneste dag. 

Jeg er nå 21 år, og jeg går jevnlig i terapi. Det er 3 år siden jeg ble kastet ut og ellers hatt kontakt med henne. Jeg får aldri noe gratulasjoner fra henne med min bursdag, aldri noenting. Har faktisk kommet på døra med julegaver til ho - men ho slenger døra i trynet på meg og sier ho ikke vil ha den kvalme gaven min. Jeg er jo bare så motbydelig i hennes auge. Ho har også tullet med at hun har kreft for å spille på følelsene våre. Men hun har jo sine gode sier også...det har jo alle. 

Uansett...jeg føler meg annerledes som ikke har en mor tilstede i livet mitt. Alle mine venninner har så snille gode mødre som de får klemmer av, skryter av dem og gir dem gode råd, sier hvor glad de er i dem...og er der for dem. Her er jeg, og har ingen mor..og det stikker veldig i hjertet...Jeg hadde en svigermor i 2 år som virkelig var den beste i verden. Ho var som den mammaen jeg aldri fikk...har ikke henne lengre da jeg og typen ikke er sammen lengre. Vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere alt dette. Noen andre som har psykisk syke foreldre som dere ikke har kontakt med? Ho har aldri vært tilstede i livet mitt selvom jeg bodde hos henne, men nå som det har gått 3 år uten kontakt...så føles det ut som hun er ....død. Å det verste er.., jeg vet ikke om det hadde utgjort så stor forskjell om hun hadde blitt det heller. 

Anonymkode: a0b84...81e

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Så grusomt dette høres ut. Helt forferdelig. Forstår godt sorgen du føler på. 

Håper du blir godt ivaretatt. Du er verdifull. Håper du vet det. En god klem ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke sammenligne min situsjon med din i det hele tatt, det må du ikke tro. Likevel velger jeg å svare fordi jeg er uten en mor jeg også, men da pga død. Vi kjenner kanskje ikke på det samme når vi hører om venninner med sine mødre, morsdager osv, du føler sikkert mer på sinne og frustrasjon enn jeg gjør i slike situasjoner. Men å ikke ha en mor, uansett årsak, er tungt, spesielt når man er ung voksen og det er meningen man skal ha en mor man kan støtte seg til, få råd hos, en ubetingen kjærlighet og omtanke. 

Håper du får det bedre, vil bare gi deg en klem ❤ 

Anonymkode: cb1ad...343

[AnonymBruker]

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: cc128...076

[AnonymBruker]

Stakkars deg. 

Jeg har hverken mamma eller pappa. Nå idet siste har jeg begynt å ønske å lære mer om min mamma, og søkt svar hos hennes søstre rundt hvorfor mamma tok valgene hun gjorde. Pappa er også død som sagt, døde i barndommen. 

Dette har ført til at jeg nå har mistet mine tanter OG, fordi de benekter. Så jeg tenker at du kanskje bør slå deg til ro med, og være glad for alle gale mennesker du slipper. 

Anonymkode: f70be...6b9

[Skriblerinna]

Jeg vet hvor vondt du har det. Jeg har kutta kontakten med min mor, og faren min er heller ikke noen klippe akkurat. I praksis er jeg foreldreløs. Det gjør vondt! 

Vil bare si at du ikke er alene og sende deg en god klem! Prøv å være god mot deg selv og bli flink til å ta vare på deg selv som en god mor ville gjort. Vi må på en måte være våre egne foreldre. Trist, men sant! Sender deg masse kjærlighet ❤️ 

[Gjest BearMama]

Jeg har skrevet litt om det i bloggen min om du vil lese litt om min erfaring.

Jeg forstår at det er sårt og jeg husker tankene og drømmene jeg hadde da jeg var liten om å bo leve med en normal familie med en mor og far som elsket meg og var der for meg. Etterhvert som jeg ble eldre så innså jeg at uansett hvor mye jeg ønsket en mamma som var der for meg så ville det aldri bli en realitet og det var bedre å akseptere at for meg så var min mor død. Død for meg. 

Det jeg visste var at den dagen jeg fikk barn skulle jeg bli den moren min mor aldri hadde vært for meg. Med min erfaring og alt jeg opplevde som barn så ser jeg fremdeles i dag mye gjennom et barns øyne mht oppdragelsen av sønnen min og jeg er stolt over at han er en utrolig trygg og lykkelig liten gutt som jeg vet føler seg elsket, respektert og forstått. 

Mitt beste råd er å kutte henne helt ut, tilgi, akseptere fortiden og hvordan ting er i dag slik at du kan bli lykkelig med den du er og for det du har i dag. Bare på den måten kan du gå videre og forhåpentligvis en dag finner styrke i opplevelsene dine. Jeg vet det ikke er lett, men klarer du å gi slipp på fortiden og din mor, så vil du kunne bli lykkelig og tilfreds og uten det store savnet.

 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

51 minutter siden, BearMama skrev:

Jeg har skrevet litt om det i bloggen min om du vil lese litt om min erfaring.

Jeg forstår at det er sårt og jeg husker tankene og drømmene jeg hadde da jeg var liten om å bo leve med en normal familie med en mor og far som elsket meg og var der for meg. Etterhvert som jeg ble eldre så innså jeg at uansett hvor mye jeg ønsket en mamma som var der for meg så ville det aldri bli en realitet og det var bedre å akseptere at for meg så var min mor død. Død for meg. 

Det jeg visste var at den dagen jeg fikk barn skulle jeg bli den moren min mor aldri hadde vært for meg. Med min erfaring og alt jeg opplevde som barn så ser jeg fremdeles i dag mye gjennom et barns øyne mht oppdragelsen av sønnen min og jeg er stolt over at han er en utrolig trygg og lykkelig liten gutt som jeg vet føler seg elsket, respektert og forstått. 

Mitt beste råd er å kutte henne helt ut, tilgi, akseptere fortiden og hvordan ting er i dag slik at du kan bli lykkelig med den du er og for det du har i dag. Bare på den måten kan du gå videre og forhåpentligvis en dag finner styrke i opplevelsene dine. Jeg vet det ikke er lett, men klarer du å gi slipp på fortiden og din mor, så vil du kunne bli lykkelig og tilfreds og uten det store savnet.

 

Har du en blogg?

[Gjest BearMama]

6 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Har du en blogg?

Se signaturen min 😊

[AnonymBruker]

Kutt henne helt ut av livet ditt og vær åpen om hvorfor til de omkring deg. Mange som har gode forhold til foreldrene sine sliter med å skjønne hvorfor andre ikke har det og man må forklare.

Moren min er heldigvis død nå, men jeg kuttet all kontakt med henne 15-20 år før hun døde. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kuttet kontakten lenge før.

Anonymkode: a36a6...bd9

[Kayley]

Hei, forferdelig trist lesing. Har opplevd noe lignende selv. Vet at det er ett år siden du skrev dette men jeg vil gjerne fortelle din historie. Jobber som frilansjournalist og hvis du har lyst så vil jeg veldig gjerne intervjue deg. Send meg en melding hvis det er av interesse. Du kan selvfølgelig være anonym hvis du ønsker det! 

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen mamma, pappa eller annen slekt. Jeg råder deg til å ta den tida det tar å sørge og savne hva som skulle vært, men samtidig akseptere at vi er alle annerledes på hver våre måter. Jeg kastet bort mange år på å ikke kunne romme andres smerte fordi jeg var så fylt opp med min egen. Jeg fikk ikke med meg at mange, selv de med  "vanlige familier" stort sett har opplevd mye rart. Og ikke forvent forståelse av de som faktisk er fra enklere kår, hold det til psykologen. 

Anonymkode: f6409...0eb

[AnonymBruker]

🧡

Anonymkode: 0f3dc...509

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: fa6c6...555