Fordommer, kritikk og nedlatende holdninger

[AnonymBruker]

Jeg har forlengst passert 40 år, og sliter med dårlig selvbilde og selvtillit etter en ymse oppvekst og en svært destruktivt forhold over flere år. Selv føler jeg at jeg mangler mye i «sekken» min for å fungere slik som «normale» mennesker. Jeg er utsatt for traumer i både barndom, ungdom og voksen alder og sliter med å finne meg selv. Oppi dette har jeg hatt eneansvar for barn, og har gjort så godt jeg har kunnet med min kunnskap. Jeg har lite jobberfaring, da jeg har hatt mer enn nok med å «overleve». Nå har jeg prøvd meg ute i jobb, men fungerer ikke optimalt. 

Jeg tåler dårlig at det er myndige stemmer, folk som lager dårlig stemning, blikk, folk som har et enormt behov for å dele sine sterke meninger om folk i forskjellig livssituasjoner, og ofte lite forståelse. Så mye at jeg ble stressa, og stressa så mye at jeg ble fysisk syk. 

Nå er jo ikke dette grunn nok i manges øyne, mennesker som meg blir snakket nedlatende om, og jeg blir ofte stilt kritiske spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber og her på kvinneguiden har jeg skjønt at om det ligger an til at man blir helt eller delvis uføretrygdet «uten grunn», ja da er man ikke mye verdt! Det er ok å spekulere i hvorfor og det er ok å mistenke at «hun klarer jo alt det andre, så hvorfor klarer hun ikke jobbe»

Hvorfor er det ok å fordømme og kritisere mennesker som holder historier om et traumatisk liv tett til brystet, fordi man ikke ønsker å få historien sin vridd på, og endret til det ugjenkjennelige.. hvorfor har folk så sterke meninger om ting de ikke vet?

Jeg innser at helsen min vil stoppe meg i å jobbe fullt, (og ja, jeg har utdannelse) og det er et nederlag i seg selv, men å innse det og godta det, er ikke det tyngste med dette. Det tyngste er at «alle» dømmer meg, mistenker meg og lager egne historier fordi de ikke vet alt. 

Til og med nære familie og venner.. så heldig du er som har tid til å trene, så heldig du er som har tid til å holde huset i orden, så heldig du er som har tid til hobbyer.. Ja, kjempeheldig er jeg, som må leve på minimumsutbetaling fordi jeg ikke har fått det jeg trenger, for å fungere i et ordinært arbeidsliv!!

Anonymkode: 0d1d2...4f1

[Gjest MizBiz]

"tilgi dem, for de vet ikke bedre"...

[exictence]

Alle har sitt å slite med. At noen mener du er heldig på noen måter, skal du bre ta som et hyggelig kompliment. Akkurat som du synes andre er heldige som har noe som du skulle ønske du hadde i livet ditt.

Det hjelper en selv å tenke og tro det beste.

[waco]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forlengst passert 40 år, og sliter med dårlig selvbilde og selvtillit etter en ymse oppvekst og en svært destruktivt forhold over flere år. Selv føler jeg at jeg mangler mye i «sekken» min for å fungere slik som «normale» mennesker. Jeg er utsatt for traumer i både barndom, ungdom og voksen alder og sliter med å finne meg selv. Oppi dette har jeg hatt eneansvar for barn, og har gjort så godt jeg har kunnet med min kunnskap. Jeg har lite jobberfaring, da jeg har hatt mer enn nok med å «overleve». Nå har jeg prøvd meg ute i jobb, men fungerer ikke optimalt. 

Jeg tåler dårlig at det er myndige stemmer, folk som lager dårlig stemning, blikk, folk som har et enormt behov for å dele sine sterke meninger om folk i forskjellig livssituasjoner, og ofte lite forståelse. Så mye at jeg ble stressa, og stressa så mye at jeg ble fysisk syk. 

Nå er jo ikke dette grunn nok i manges øyne, mennesker som meg blir snakket nedlatende om, og jeg blir ofte stilt kritiske spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber og her på kvinneguiden har jeg skjønt at om det ligger an til at man blir helt eller delvis uføretrygdet «uten grunn», ja da er man ikke mye verdt! Det er ok å spekulere i hvorfor og det er ok å mistenke at «hun klarer jo alt det andre, så hvorfor klarer hun ikke jobbe»

Hvorfor er det ok å fordømme og kritisere mennesker som holder historier om et traumatisk liv tett til brystet, fordi man ikke ønsker å få historien sin vridd på, og endret til det ugjenkjennelige.. hvorfor har folk så sterke meninger om ting de ikke vet?

Jeg innser at helsen min vil stoppe meg i å jobbe fullt, (og ja, jeg har utdannelse) og det er et nederlag i seg selv, men å innse det og godta det, er ikke det tyngste med dette. Det tyngste er at «alle» dømmer meg, mistenker meg og lager egne historier fordi de ikke vet alt. 

Til og med nære familie og venner.. så heldig du er som har tid til å trene, så heldig du er som har tid til å holde huset i orden, så heldig du er som har tid til hobbyer.. Ja, kjempeheldig er jeg, som må leve på minimumsutbetaling fordi jeg ikke har fått det jeg trenger, for å fungere i et ordinært arbeidsliv!!

Anonymkode: 0d1d2...4f1

Alle samfunn har forakt for de menneskene som ikke kan ta igjen med sin verdighet eller sin rikdom. Det å ha en pariakaste er samfunnsnyttig. Du må se den fordelen samfunnet får av samhold og gjensidig tillit med å forsøke og spre fordommer og mistillit mot de som er uføre.

Ikke glem at de har sine argumenter, - dersom det å være utro ikke ble foraktet og mobbet ville det motivere flere til å søke uføre, - slik er tankegangen. Man kjenner den igjen fra diskusjonen om overvekt for eksempel. Man mobber de tjukke for motivere de tynne til å ikke ønske å være tjukk.

I narkotikapolitikken, - narkotikabrukere må være forfulgt og straffet ellers vil mennesker som ikke bruker narkotika få lyst til å bruke narkotika. Derav begrunnelsen.

Alt bunner i forakt og hat mot mennesker.

[Mari Y]

På 3.3.2019 den 19.08, AnonymBruker skrev:

Jeg har forlengst passert 40 år, og sliter med dårlig selvbilde og selvtillit etter en ymse oppvekst og en svært destruktivt forhold over flere år. Selv føler jeg at jeg mangler mye i «sekken» min for å fungere slik som «normale» mennesker. Jeg er utsatt for traumer i både barndom, ungdom og voksen alder og sliter med å finne meg selv. Oppi dette har jeg hatt eneansvar for barn, og har gjort så godt jeg har kunnet med min kunnskap. Jeg har lite jobberfaring, da jeg har hatt mer enn nok med å «overleve». Nå har jeg prøvd meg ute i jobb, men fungerer ikke optimalt. 

Jeg tåler dårlig at det er myndige stemmer, folk som lager dårlig stemning, blikk, folk som har et enormt behov for å dele sine sterke meninger om folk i forskjellig livssituasjoner, og ofte lite forståelse. Så mye at jeg ble stressa, og stressa så mye at jeg ble fysisk syk. 

Nå er jo ikke dette grunn nok i manges øyne, mennesker som meg blir snakket nedlatende om, og jeg blir ofte stilt kritiske spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber og her på kvinneguiden har jeg skjønt at om det ligger an til at man blir helt eller delvis uføretrygdet «uten grunn», ja da er man ikke mye verdt! Det er ok å spekulere i hvorfor og det er ok å mistenke at «hun klarer jo alt det andre, så hvorfor klarer hun ikke jobbe»

Hvorfor er det ok å fordømme og kritisere mennesker som holder historier om et traumatisk liv tett til brystet, fordi man ikke ønsker å få historien sin vridd på, og endret til det ugjenkjennelige.. hvorfor har folk så sterke meninger om ting de ikke vet?

Jeg innser at helsen min vil stoppe meg i å jobbe fullt, (og ja, jeg har utdannelse) og det er et nederlag i seg selv, men å innse det og godta det, er ikke det tyngste med dette. Det tyngste er at «alle» dømmer meg, mistenker meg og lager egne historier fordi de ikke vet alt. 

Til og med nære familie og venner.. så heldig du er som har tid til å trene, så heldig du er som har tid til å holde huset i orden, så heldig du er som har tid til hobbyer.. Ja, kjempeheldig er jeg, som må leve på minimumsutbetaling fordi jeg ikke har fått det jeg trenger, for å fungere i et ordinært arbeidsliv!!

Anonymkode: 0d1d2...4f1

Det er dessverre alltid noen som skal smykke seg på at de er overlegne andre enten her eller andre steder. Slitsomt, men noen folk er slik

[AnonymBruker]

Takk for innspill dere som orket å svare. Mye å svelge om dagen, og det store internett er ikke akkurat medisin når det gjelder disse tingene. Og selvsagt tiltrekkes jeg å lese alt det negative samfunnet har å si om uførhet. 

Måtte helsa mi spille på lag, og la meg komme meg ut i arbeid!!

Anonymkode: 0d1d2...4f1

[Jr.Garcon]

På 3.3.2019 den 19.08, AnonymBruker skrev:

Jeg har forlengst passert 40 år, og sliter med dårlig selvbilde og selvtillit etter en ymse oppvekst og en svært destruktivt forhold over flere år. Selv føler jeg at jeg mangler mye i «sekken» min for å fungere slik som «normale» mennesker. Jeg er utsatt for traumer i både barndom, ungdom og voksen alder og sliter med å finne meg selv. Oppi dette har jeg hatt eneansvar for barn, og har gjort så godt jeg har kunnet med min kunnskap. Jeg har lite jobberfaring, da jeg har hatt mer enn nok med å «overleve». Nå har jeg prøvd meg ute i jobb, men fungerer ikke optimalt. 

Jeg tåler dårlig at det er myndige stemmer, folk som lager dårlig stemning, blikk, folk som har et enormt behov for å dele sine sterke meninger om folk i forskjellig livssituasjoner, og ofte lite forståelse. Så mye at jeg ble stressa, og stressa så mye at jeg ble fysisk syk. 

Nå er jo ikke dette grunn nok i manges øyne, mennesker som meg blir snakket nedlatende om, og jeg blir ofte stilt kritiske spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber og her på kvinneguiden har jeg skjønt at om det ligger an til at man blir helt eller delvis uføretrygdet «uten grunn», ja da er man ikke mye verdt! Det er ok å spekulere i hvorfor og det er ok å mistenke at «hun klarer jo alt det andre, så hvorfor klarer hun ikke jobbe»

Hvorfor er det ok å fordømme og kritisere mennesker som holder historier om et traumatisk liv tett til brystet, fordi man ikke ønsker å få historien sin vridd på, og endret til det ugjenkjennelige.. hvorfor har folk så sterke meninger om ting de ikke vet?

Jeg innser at helsen min vil stoppe meg i å jobbe fullt, (og ja, jeg har utdannelse) og det er et nederlag i seg selv, men å innse det og godta det, er ikke det tyngste med dette. Det tyngste er at «alle» dømmer meg, mistenker meg og lager egne historier fordi de ikke vet alt. 

Til og med nære familie og venner.. så heldig du er som har tid til å trene, så heldig du er som har tid til å holde huset i orden, så heldig du er som har tid til hobbyer.. Ja, kjempeheldig er jeg, som må leve på minimumsutbetaling fordi jeg ikke har fått det jeg trenger, for å fungere i et ordinært arbeidsliv!!

Anonymkode: 0d1d2...4f1

En grei tomelfingerregel er å prøve å ikke bruke tid/energi på idioter.

På samme måte som du hadde hevet deg over det om en psykisk utviklingshemmet sa "du har en rar hårsveis og er en rar dame", så bør du prøve å heve deg over udiagnostiserte tilbakestående mennesker som mangler enhver form for common sense.

Forumtråder om uførhet osv. hadde jeg ikke lest eller oppsøkt. Masse lykke til og stå på . 

Endret 11. mars 2019 av Jr.Garcon

[sunnfriskogpositiv]

.

Endret 11. mars 2019 av sunnfriskogpositiv
.