Når barnet oppfører seg annerledes borte

[AnonymBruker]

Min lille viljesterke på 3,5 oppfører seg til tider som en bajas hjemme. Overgangssitusjoner er det værste,og hun kan lage et lite helvette bare av å måtte kle av seg/på seg,gå på do osv. I barnehage og hos andre er det som regel ingen problem,og hun får aldri raserianfall osv.

Flere som kjenner seg igjen?Og hva gjør dere?

Vi er trygge voksne som prøver å sette rammer.Snakker masse om følelser og at hun skal få vise følelser .Det er mye som virker enkelt å gjøre,men noe helt annet i praksis;)

Anonymkode: 9f8b7...c82

[Hactar]

Veldig vanlig. Det går over. Prøv å ha en grei balanse mellom grenser og forståelse, og hold ut!

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hactar skrev:

Veldig vanlig. Det går over. Prøv å ha en grei balanse mellom grenser og forståelse, og hold ut!

Vi puster mye med magen og teller til 11100😅

Anonymkode: 9f8b7...c82

[AnonymBruker]

Dette er et sunnhetstegn. Barnet stoler såppas på dere å tørr å vise seg litt frem. Borte er det ikke enkelt. Tenk på ordtaket "den man elsker, tukter mann". Hadde vært mer bekymret om det var motsatt. 

Anonymkode: 4edaf...870

[Gjest BearMama]

«Snakke masse» er det første som slår meg dere gjøre galt. 

Det beste er å forberede barnet på forhånd om ting som skal skje. Gi det noen minutter til å venne seg til tanken fremfor å bare plutselig si at dere skal et eller annet.

Om barnet skulle eskalere allikevel så gjennomfører dere det uansett. Ikke noe dulling, prating eller utsettelser. 

Når min plutselig slår seg vrang i det vi skal gå ut døren og nekter jakke og sko så lar jeg han gjerne bælje. Jeg sier maks to ganger at han skal kle seg mens jeg fortsetter å kle meg og finne frem ting. Er han ikke klar innen det er gjort så bærer jeg ungen ut uten klær og kler på han ute. Ingen forhandlinger.

Ikke noe pjatt og ignorerer drama og hyling. Forholder meg rolig og kald og blir ikke stresset eller hever stemmen. Når jeg så får på han klærne så får han masse skryt og positiv forsterkning. Det er sjeldent han trasser mer enn 30 sekunder fordi han vet at han ikke kommer noen vei. Skulle han få en meltdown så lar jeg han regulere seg selv ned uten å si noe. Når han er rolig kan vi prate om det. Verken barn eller voksne er mottakelig for prat når de er frustrert og opprørt. 

Kort, konsist og konsekvent. Funker som gull.

[Perle]

4 timer siden, BearMama skrev:

«Snakke masse» er det første som slår meg dere gjøre galt. 

Det beste er å forberede barnet på forhånd om ting som skal skje. Gi det noen minutter til å venne seg til tanken fremfor å bare plutselig si at dere skal et eller annet.

Om barnet skulle eskalere allikevel så gjennomfører dere det uansett. Ikke noe dulling, prating eller utsettelser. 

Når min plutselig slår seg vrang i det vi skal gå ut døren og nekter jakke og sko så lar jeg han gjerne bælje. Jeg sier maks to ganger at han skal kle seg mens jeg fortsetter å kle meg og finne frem ting. Er han ikke klar innen det er gjort så bærer jeg ungen ut uten klær og kler på han ute. Ingen forhandlinger.

Ikke noe pjatt og ignorerer drama og hyling. Forholder meg rolig og kald og blir ikke stresset eller hever stemmen. Når jeg så får på han klærne så får han masse skryt og positiv forsterkning. Det er sjeldent han trasser mer enn 30 sekunder fordi han vet at han ikke kommer noen vei. Skulle han få en meltdown så lar jeg han regulere seg selv ned uten å si noe. Når han er rolig kan vi prate om det. Verken barn eller voksne er mottakelig for prat når de er frustrert og opprørt. 

Kort, konsist og konsekvent. Funker som gull.

Amen. 🙌🏻

Endret 3. mars 2019 av Perle