Jeg er følelsesløs

[AnonymBruker]

Jeg har en flott kjæreste, kjempefin familie og fantastiske venner som jeg aldri ville vært for uten, men jeg føler jeg ikke har kontakt med meg selv. Når de gir komplimenter, så ser jeg det, jeg hører det, jeg tar det i mot, men jeg klarer ikke kjenne det, det føles som om det ikke når inn.  Det føles som om ting jeg sier er forhåndsinnstilt og planlagt. Jeg mener virkelig det jeg sier av hele mitt hjerte, for de er helt fantastiske, men likevel sitter jeg med følelsen av at jeg ikke er til stede. Når vi snakker om savn, så kjenner jeg ikke et intenst savn når jeg er borte fra dem, jeg kjenner det ikke når de sier at de savner meg. Jeg kjenner det ikke. Jeg tenker: Så fint sagt, det er ordentlig hyggelig å høre. Og når jeg sier det, så føles det bare som tomme ord, samtidig som jeg mener det. 

Men så kommer det dager der jeg er lei meg og jeg kjenner på alt. Jeg kan gråte intenst og føle meg skikkelig ensom, men etter noen minutter føler jeg meg dum, tar meg sammen, og går tilbake til "tilstanden" beskrevet ovenfor. Er det noen som forstår hva jeg mener med dette? At jeg ikke føler at jeg har kontakt med meg selv? Det er jo som at jeg ikke klarer å være ærlig med meg selv når jeg er alene en gang. 

Hva kan jeg gjøre for å få kontakt med meg selv? Jeg vil være åpen og jeg vil at mennesker skal nå inn til meg.

Anonymkode: 5fab5...cb7

[AnonymBruker]

Asberger?

Anonymkode: 40d95...d1a

[AnonymBruker]

Høres ut som du skal snakke med en terapeut om dette.

Anonymkode: 8b06b...ec5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Asberger?

Anonymkode: 40d95...d1a

Fint å kaste diagnoser rundt seg.

Anonymkode: 97a81...30b

[AnonymBruker]

Det er vanlig hvis man tidligere har opplevd noe traumatisk. Har det skjedd noe tidligere som har gjort at du har fått det som en forsvarsmekanisme å være distansert?

Anonymkode: cf591...7af

[carmen81]

Deprimert?? Du burde snakke med noen fordi dette er ikke greit for deg å ha det slik. Du ser det sant? 

[AnonymBruker]

Jeg har riktignok en diagnose på dette, men du er ikke alene.

Jeg har ikke funnet noe løsning enda, men jeg har vært ærlig. De vet at jeg ikke kjenner noe særlig på savn osv. Kanskje ærlighet er et sted å begynne?

Anonymkode: de047...e01

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har riktignok en diagnose på dette, men du er ikke alene.

Jeg har ikke funnet noe løsning enda, men jeg har vært ærlig. De vet at jeg ikke kjenner noe særlig på savn osv. Kanskje ærlighet er et sted å begynne?

Anonymkode: de047...e01

Hva er din diagnose?

Anonymkode: 8b06b...ec5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jeg kjenner jo åpenbart et savn, siden jeg har dager der jeg reagerer såpass kraftig. Jeg får bare ikke noen umiddelbar reaksjon.. Jeg får ikke noen individuell reaksjon, hvis jeg kan si det sånn. Jeg svarer med samme ord enten det er venner, familie eller kjæreste, men for meg blir det bare ord og ikke en følelse å knytte det til. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanlig hvis man tidligere har opplevd noe traumatisk. Har det skjedd noe tidligere som har gjort at du har fått det som en forsvarsmekanisme å være distansert?

Anonymkode: cf591...7af

Jeg har ikke opplevd noe traumatisk.  Jeg har selvfølgelig opplevd å bli veldig såret av venner eller kjærester, så kanskje det er noe så simpelt som det.. det er jo ufattelig trist i så fall. 

2 timer siden, carmen81 skrev:

Deprimert?? Du burde snakke med noen fordi dette er ikke greit for deg å ha det slik. Du ser det sant? 

Jeg er nok ikke deprimert. Jeg har tenkt på det å prate med noen, men føler det blir litt dumt i og med at det er så lite, og sett i en stor sammenheng ganske ubetydelig.

 

Jeg håper det er noen som kan kjenne seg igjen og gi meg tips til hva jeg kan jobbe med eller gjøre selv. 

Anonymkode: 5fab5...cb7

[Ambador]

Jeg kjenner igjen alt utenom det skriver om perioder med gråt. 

Jeg har lurt selv. På om jeg er normal eller ikke. 

Jeg er en vanlig samfunnsborger med gode evner og normal fungering. Altså ingen diagnose. 

Jeg har tenkt at språket vårt lurer meg til å tro at det er noe feil med meg. Savn f eks kjenner jeg ikke. Men det finnes unntak. Hvis jeg er forelsket, har jeg kjent savn. Og i barsel har jeg kjent på savn etter barnet. (har ikke vært mye uten barna siden de ble født, så et par dager for meg selv har ikke gitt meg savn).

Det er så vanlig å si at man savner. Så vanlig at en sier det ikke bare når man FAKTISK kjenner savn. Sånn tenker jeg det er med mange ting. Jeg elsker er også overbrukt. 

Jeg kan kjenne at jeg elsker, vemmes, savner, er glad, lei meg, er øm, forelsket, etc. Men det er nok ikke unormalt at disse følelsene oppstår tidvis, for om ikke måtte vi jo gått rundt og kjent intense følelser hele tiden. Virker ikke for meg som om andre heller fungerer sånn. 

Jeg evner å oppleve følelsene, og de kommer også når det skjer noe utenom det vanlige, men ikke i de hverdagslige situasjonene.

Du trenger ikke terapi for dette. Ingen diagnose er nødvendig, heller. Jeg vil si det er unormalt å kjenne sterke følelser i hverdagen sin. Noen lever i elsk/hat relasjoner, og da blir følelsene intense hele tiden for de er aktivert i hverdagen. Ikke positivt å leve sånn. Ikke normalt heller vil jeg si.

 

Endret 3. mars 2019 av Ambador

[AnonymBruker]

Føler jeg har det ganske likt, er glad i personene rundt meg, men jeg kjenner så og si aldri på savn følelsen. Liker meg alene, men liker også og være med venner, familie og kjæreste, men savner dem ikke når jeg er alene heller. 

Anonymkode: cd800...088

[AnonymBruker]

Du kunne nesten beskrevet meg, er nok også ganske følelsesløs men kan noen dager plutselig gråte over ting som har skjedd for lenge siden. Føler sjelden savn, at jeg elsker noen osv. Men har et barn som bor i utlandet, for en tid tilbake fikk jeg en tlf som gjorde at jeg trodde barnet var utsatt for noe alvorlig, den angsten og redselen jeg følte i noen minutter da er den verste jeg noen gang har opplevd, så da fant jeg ut at jeg har følelser jeg også, skal bare mye til før jeg kjenner de ordentlig. 

Anonymkode: 569cf...7b2

[AnonymBruker]

8 timer siden, Ambador skrev:

Jeg vil si det er unormalt å kjenne sterke følelser i hverdagen sin. 

Bullshit. Helt normale, velfungerende folk kan ha sterke følelser overfor folk de er glade i. 

Jeg er lærer, og blir glad og emosjonell når jeg "treffer" rommet eller elevene mine består. En elev flyttet nylig, og jeg tenker på hvordan det går med ham. Med mine venner og min familie er der enda sterkere. Søstera mi har problemer i ekteskapet nå, og jeg kjenner det nesten like sterkt som om det gjaldt meg selv. Jeg bruker den empirien til å romme henne, så hun ikke skal føle seg aleine. 

Noen folk er tilsynelatande robuste ved at de viser lite følelser. Jeg er også robust selv om jeg har følelsene mer oppe i dagen i hverdagen, jeg er vant til sterke følelser og for meg er det ikke "dramatisk". Jeg lever heller ikke i noe høyt og lavt drama-forholde, vi er bare to romantikere som elsker hverandre høyt, også på en tirsdag. 

Anonymkode: 8b06b...ec5

[Ambador]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bullshit. Helt normale, velfungerende folk kan ha sterke følelser overfor folk de er glade i. 

Jeg er lærer, og blir glad og emosjonell når jeg "treffer" rommet eller elevene mine består. En elev flyttet nylig, og jeg tenker på hvordan det går med ham. Med mine venner og min familie er der enda sterkere. Søstera mi har problemer i ekteskapet nå, og jeg kjenner det nesten like sterkt som om det gjaldt meg selv. Jeg bruker den empirien til å romme henne, så hun ikke skal føle seg aleine. 

Noen folk er tilsynelatande robuste ved at de viser lite følelser. Jeg er også robust selv om jeg har følelsene mer oppe i dagen i hverdagen, jeg er vant til sterke følelser og for meg er det ikke "dramatisk". Jeg lever heller ikke i noe høyt og lavt drama-forholde, vi er bare to romantikere som elsker hverandre høyt, også på en tirsdag. 

Anonymkode: 8b06b...ec5

Ok, farlig å generalisere selvfølgelig. 

Poenget med innlegget var egentlig å gi støtte til hun som følte seg unormal for "mangel" på sterke følelser i hverdagen slik du har. For jeg har også tenkt at det var unormalt slik som henne, men funnet ut at mange bruker følelsesord i språket uten at følelsene nødvendigvis er der. 

Sånn som uttrykket: jeg savner deg. 

Noen sier det for å uttrykke et faktisk følt savn. Andre bruker det for å uttrykke en samhørighet, eller hengivenhet, etc.. 

Å føle mye eller føle lite er ikke sykt. Ikke unormalt. Beklager at jeg uttrykte meg unyansert.

 

 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Ambador skrev:

Ok, farlig å generalisere selvfølgelig. 

Poenget med innlegget var egentlig å gi støtte til hun som følte seg unormal for "mangel" på sterke følelser i hverdagen slik du har. For jeg har også tenkt at det var unormalt slik som henne, men funnet ut at mange bruker følelsesord i språket uten at følelsene nødvendigvis er der. 

Sånn som uttrykket: jeg savner deg. 

Noen sier det for å uttrykke et faktisk følt savn. Andre bruker det for å uttrykke en samhørighet, eller hengivenhet, etc.. 

Å føle mye eller føle lite er ikke sykt. Ikke unormalt. Beklager at jeg uttrykte meg unyansert.

 

 

Jeg tror du er inne på noe her. 

Jeg ønsker likevel å få bedre kontakt med meg selv og mine følelser, for jeg tror ikke det er sånn her det skal være for meg. 

Anonymkode: 5fab5...cb7

[AnonymBruker]

Folk har ulikt nivå av følelser, men de fleste føler alle typer følelser fra tid til annen, ikke bare tristhet.

Klarer du å identifsere ulike følelser i deg selv? Og vet i hvilke situasjoner de følelsene oppstår? http://ivk.no/hva-ivk-er/folelser/

Anonymkode: 8b06b...ec5

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg i en relativt lang periode nå, ikke har følt at kroppen og hjernen er synkronisert. Det er det jeg mener med at jeg ikke føler at jeg har kontakt med meg selv. Jeg sitter med følelsen av å prate på autopilot - jeg svarer det jeg tenker vedkommende vil høre, eller det jeg tenker blir det riktige å si i den gitte situasjonen. Jeg får ingen umiddelbar reaksjon. Men så, på tilfeldige dager, for eksempel en dag jeg har fri, er alene og ikke har noen planer, så virker det som om følelsene innhenter meg. Hva er det som gjør at jeg ikke får en umiddelbar reaksjon? Jeg kjenner jo åpenbart på det. Hvorfor "fylles" jeg opp med disse følelsene i stedet for å reagere med genuinitet med en gang? 

Anonymkode: 5fab5...cb7

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, selvfølgelig. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg i en relativt lang periode nå, ikke har følt at kroppen og hjernen er synkronisert. Det er det jeg mener med at jeg ikke føler at jeg har kontakt med meg selv. Jeg sitter med følelsen av å prate på autopilot - jeg svarer det jeg tenker vedkommende vil høre, eller det jeg tenker blir det riktige å si i den gitte situasjonen. Jeg får ingen umiddelbar reaksjon. Men så, på tilfeldige dager, for eksempel en dag jeg har fri, er alene og ikke har noen planer, så virker det som om følelsene innhenter meg. Hva er det som gjør at jeg ikke får en umiddelbar reaksjon? Jeg kjenner jo åpenbart på det. Hvorfor "fylles" jeg opp med disse følelsene i stedet for å reagere med genuinitet med en gang? 

Anonymkode: 5fab5...cb7

Det høres ut som en stressreaksjon. At kroppen tolker det som at din verden er kaotisk og utrygg,  og "fryser" følelser inntil det er trygt å ta dem inn over seg. 

Anonymkode: 8b06b...ec5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som en stressreaksjon. At kroppen tolker det som at din verden er kaotisk og utrygg,  og "fryser" følelser inntil det er trygt å ta dem inn over seg. 

Anonymkode: 8b06b...ec5

Det virket som du forstod hva jeg mente. Det gir mening, takk skal du ha. 

Anonymkode: 5fab5...cb7

[AnonymBruker]

Man skal være borte fra noen temmelig lenge for å føle savn. Hvorfor skal du savne? Har du en venn du ikke har sett på en måned så er det vel fordi dere har vært opptatt. Du vet at dere skal treffes igjen så hvorfor føle på savn? Samboer er man jo med hver dag nesten så reiser han vekk en måned så føler jeg ikke mye på savn, men at det er hyggelig at han kommer tilbake. Han koser seg sikkert der han er. Hvis noen er borte i over veldig lang tid så kan jeg føle savn. Mindre barn savner jeg og det er naturlig siden de trenger meg og jeg trenger å føle at de har det bra. Det blir som en gjensidig avhengighet. Er man forelsket og ikke vet hvordan det vil gå/er usikker/ eller kjærligheten ikke gjengjeldt så føler man på savn. Like mye savn etter forelskelsen som etter personen. 

Syntes du er helt normal jeg. 

Anonymkode: 864c9...cc6