Bestevenn til 4-åring flytter

[thex]

Hjelp.. 4-åringens bestevenn flytter! De har vært bestevenner nesten siden de begynte i barnehagen, våre familier har møttes med ujevne mellomrom på fritiden for at barna skal kunne omgås, vår 4-åring snakker masse om bestevenne sin når han ikke er i barnehagen. De har et fantastisk fint vennskap, og det er virkelig rørende. Nå har foreldrene fortalt oss at de flytter til høsten. Og jeg synes det er så fælt..!

Hvordan forteller man er 4-åring at hun skal miste sin beste venn??

Jeg gruer meg sånn.. tenk når hun innser at han ikke kommer i barnehagen mere, eller når vi ikke bare kan avtale å møtes en dag. 

Noen sier sikkert at barn tilpasser seg, og det gjør de sikkert. Men jeg frykter virkelig dette. At hun skal bli veldig lei seg. At hun skal føle seg alene i barnehagen. At hun føler seg forlatt. Tenk om hun sliter med å knytte seg til noen igjen.

Verken jeg eller pappaen er "vennemennesker", og har forsåvidt vært fornøyd med det, men det har vært så godt å se at hun har hatt en ordentlig bestevenn. I tillegg krever det mye av oss foreldrene å knytte bånd til andre foreldre, så jeg føler vi har "investert" så mye for å bli kjent med bestevennene familie, og nå flytter de.. jeg har tenkt tanken på å redusere kontakten med dem frem til de flytter, for å prøve å minske skuffelsen. Samtidig vil jeg ikke frarøve henne tid med bestevennen sin

 

Jeg trenger gode råd...

Hvordan forteller man noe sånt?

Hvordan håndtere raksjonene på best mulig måte?

Noen som har opplevd noe lignende som kan fortelle?

 

Hilsen redd og trist mamma

 

[Ulrikke]

Jeg forstår at du synes det er trist og at du blir lei deg på hennes vegne! Det er ikke noe som er så fælt som når man vet at barnas verden er i ferd med å endres og at man vet at de kommer til å bli triste!

MEN: det beste du kan gjøre for henne nå er å la henne få denne erfaringen og hjelpe henne gjennom den. Anerkjenn at hun synes det er trist, si at dere også kommer til å savne dem. Men av og til er det sånn, og det er en del av livet å takle det, å oppleve triste ting kan man ikke skåne barna for! (Og skulle man fått det til vil de i så fall få sjokk som voksne). Flytter de langt? Kan de besøkes en lørdag? I dag har man både Facetime og hva vet jeg, jentene kan faktisk sees på skjerm som en overgang, evt besøke hverandre om det ikke er på andre kanten av landet...

Ikke "fjern" dere fra dem før de flytter for å skåne henne. Det er misforstått "snillhet". La dem få være sammen, la dem få være triste - men hvis du er lur, så prøver du samtidig å koble henne sammen med noen andre barn? Du har jo god tid fram til høsten, spør barnehagen hvem de tror hun kan kobles med, inviter dette barnet hjem nå i vår, prøv å gjøre overgangen tryggere ved at hun har andre vennskap å lene seg på!

Hun bør få vite det når dette andre barnet får vite at hun skal flytte. Bedre at hun hører det av dere enn av barnet selv, da kan dere forklare bedre. Alt etter hva som er årsaken, en av foreldrene har ny jobb, de fant et fint hus, nærmere familie osv, så forklarer dere det også. Som sagt, la henne bli lei seg, tål å stå i hennes tristhet, fortell gjerne at du synes det er trist selv, men ikke vis henne at du synes det er helt katastrofe! Da blir det fort enda verre! Vær trygg og tål at hun har det vondt! Det er en del av det å vokse opp, og når man erfarer at man kommer gjennom det tar man med seg den opplevelsen til neste gang noe trist skjer!

Opplevde noe av det samme, bare at vår datter var litt eldre. Vi hadde et vennepar vi var mye sammen med som hadde jevnaldrende barn. Så skled de bort fra oss, valgte oss vekk, noe som selvfølgelig medførte mindre kontakt barna mellom. Det ble vanskelig å forklare, fordi jeg ikke helt skjønte hva som skjedde selv og vår datter var lei seg (og det samme var jeg). Men de kom gjennom det og har i dag kontakt seg imellom på nett og telefon uten at vi foreldre må blandes inn.

Som sagt, støtt din datter, men ikke vis henne at du synes verden ramler sammen du også!

[AnonymBruker]

Det kan godt hende hun blir lei seg, men det er ikke verdens undergang. Det er ikke farlig å bli lei seg, og det går over. Vi flyttet da sønnen min var 4, og han hadde også en sånn bestevenn. Han tok det tyngre enn jeg hadde regnet med, og gråt seg i søvn noen kvelder fordi han savnet bestevennen. Jeg angret mange ganger på hele flyttingen.

Men det gikk over. Etter noen uker var han i full gang med å få nye venner, og etter noen måneder hadde vi barn på besøk nesten hver dag. Han fikk flere venner han var mye sammen med, og alt var egentlig greit, men da han begynte på skolen fikk han en ny ordentlig bestevenn, slik han hadde før vi flyttet. De klikket med en gang og har vært bestevenner i 4 år nå, vi har blitt godt kjent med foreldrene, vi besøker hverandre og drar på utflukter og ferier sammen.

Så alt håp er ikke ute. Tiden går og leger alle sår, og plutselig åpnes en ny dør.

Støtter også innlegget som kom over her mens jeg skrev dette; La henne få lov til å være trist, for det ER trist. Men det varer ikke evig. Og veldig lurt å legge til rette for nye vennskap i mellomtiden, men samtidig la henne få være med bestevennen også.

Anonymkode: 02592...d3d

[AnonymBruker]

Dette er jo en annen tidsperiode, men på 90-tallet var dette meg og min bestevenninne på 5-6 år. Jeg var den som flyttet 3-4t unna med bilkjøring.

Dette løste vi gjennom å bli brevvenner. Først fikk vi hjelp av foreldrene våre til å skrive, og tegnet til hverandre. Etter hvert som vi lærte oss å skrive selv ble vi mer selvstendige.

Det var hyggelig å bli brevvenner, og det gikk helt fint. Ingen av oss fikk noen traumer eller problemer i så måte etterpå. Både hun og jeg fant oss "nye bestevenner", og brevskrivingen/tegningen var en god måte å bearbeide "tapet" på.

Vi har ikke noe kontakt i dag utover å være venner på facebook, men for å være helt ærlig - bestevennen du har når du er 4-5-6-7 år gammel er sannsynligvis ikke den som blir din nærmeste venn som voksen, og det er helt greit.

Anonymkode: 84440...316

[thex]

Takk alle 3 for gode og konstruktive svar! Dere har nok satt ord på mye av det som har kværnet i hodet de siste dagene, det er bare vanskelig å tenke klart når datterens verden snart nærmest skal rase sammen.

Men dere har helt rett, det går nok bedre enn jeg frykter! Vi får bare gi dem mange gode minner denne våren og sommeren, og ta høsten som den kommer!

Takk igjen! 

[AnonymBruker]

Ville latt vennen fortelle det. Eller la dem fortelle det en gang ditt barn er hos dem. Barn takler slike beskjeder enkelt og greit tror jeg, de forstår ikke hva det innebærer. Evt reaksjon kommer nok i ettertid.

Vår erfaring er slik at jenta vår sin bestevenn flyttet når de var 10. Da hadde de vært bestevenner siden første dag i barnehagen (3år). De han veldig mye sammen, og det var stort sett kun disse to for hverandre helt til like før slutten, da kom det inn en del jentedrama i klassen og ei av disse som alltid har vist seg å ville kontrollere omgivelser og vennskap hos andre utpekte venninna til vår jente som et mål. Så hun «kapret» denne jenta, noe vår tok seg veldig nær av, og vi så allerede da at hun hadde problemer med å koble mot andre, pluss at hun mistet litt troen på at noen andre kunne være greie iom at hun opplevde et slags «svik» fra begge disse to. Dette var helt og holdent noe som skjedde mye rundt den jenta som «kapret» hun som flyttet, og vi sliter ennå med der, ja dere kjenner vel sorten, vanskelig å gjøre noe med, og en del av livet. Uansett fikk e kontakt igjen en stund før hun flyttet, men det var litt av og på det siste året når alt dette pågikk. Så flyttet hun og jenta vår ville ikke ha kontakt med noen andre. Til å begynne med anså vi det normalt, men når hun takket nei til alle andre forslag, og sa rett ut at hun ikke likte være med noen av de andre fordi de ikke var greie så skjønte vi at det hadde gått veldig inn på henne på flere måter. Men omfanget forstod vi ikke før vi filk hjelp av bup til andre ting(konsentrasjonsproblemer), og noe vi måtte svare på der var om hun hadde opplevd noe traumatisk eller mistet en nær venn til feks flytting i senere tid. DA gikk det virkelig opp for oss at hun hadde en reaksjon. Både på at vennen var borte, at hun var igjen her alene, og at hun og venninna muligens hadde fått vært så mye sammen bare de to at hun var lite sosialt trent med andre. Så det er en litt kjip lekse å lære. Noe kommunikasjon utenom har også vært vanskelig fordi dysleksi har vanskeliggjort det å chatte/sende meldinger. Dette bedret seg aldri helt, hun kommer ofte i klinsj med de som er igjen, men på den måten at hun ikke får til de andre vennskapene og trekker seg unna. Så nå flytter vi også, for å gi jenta en ny start. Hun har rett og slett ingen andre venner her.

Nå var dette større barn, men reaksjoner er vanlig, og de er kanskje annerledes i en alder hvor språk i stor grad ikke strekker til. Kanskje blir hun mer sutrete en periode. Snakk derfor om følelser. Lær barnet å sette ord på følelser, så ikke alt får utløp gjennom sutring som så klart skal korrigeres. Da slipper du i samme grad å være redd for korrigere det som kan være uttrykk for savn eller forvirring feks.

Anonymkode: 1f0a6...995

[AnonymBruker]

Går nok fint, bsrnet kommer neppe til å huske så mye av det. Jeg husker i hvert fall særdeles lite fra da jeg var 4 år.

Anonymkode: b6e67...b8c

[Gjest Mass]

Det er trist når gode vennskap brytes opp, men ser man det fra en annen vinkel så åpner det opp nye muligheter for ditt barn. Det er mye god lærdom i det å måtte takle å stå på egenhånd og danne nye nære relasjoner ... som kanskje ikke ville blitt dannet dersom denne endringen ikke skjedde. Dette er jo noe de voksne i barnehagen vil hjelpe ditt barn med. 

Du skal bare se at det går bra, men tenker at det er viktig at du ikke 'sørger' for sterkt. Barn trenger jo voksne som viser at dette går fint og veileder barnet inn på nye veier med nye muligheter. 

Når en dør lukkes, så åpnes det en ny.

[AnonymBruker]

Vår datter var bestevenn med ei nabojente som også gikk i bhg. Lekte sammen ukentlig, og de var så kreative og livsglade i leken, jeg husker jeg bare lot de leke og rote så mye de ville for det gav meg sånn glede å høre barn ha det så gøy sammen. Så skulle den andre jenta flytte. Vår jente var 5,5 år. jeg lot de leke veldig mye ekstra sammen den siste tiden. Jeg forklarte og forklarte hva som skulle skje og hvordan det ville oppleves her hjemme, at da var det ikke bare å gå å banke på hos henne for hun var ikke der, og ikke vill hun banke på noe mer her heller, og at det ikke ville være mulig å leke med henne mer.
Hun tok det helt rolig, også dagen vi sa hadet, så gikk det noen få dager og så kom reaksjonen. Og hjelpes som hun gråt av savnet av bestevennen sin, aldri hørt slik gråt før. Her hos oss ble det plutselig helt stille, ikke et barn å leke med, vi hadde ingen barn her til å fylle dette tomrommet hun fikk. Bhg var snart slutt for sommeren og på høsten begynte hun på skole, med nesten bare nye barn etc. Hun fikk en reaksjon som en slags regresjon eller hva det heter, hun ble mer barnslig, ville ha på bleie etc. Jeg oppsøkte helsestasjonen for råd. Kort fortalt resten, alt gikk seg til, men dette er noe av det tøffeste hun/vi har vært gjennom. Idag er hun syv år og stråler og trives på skolen. Vi har ingen kontakt med de som flyttet. Vi sendte litt tegninger etc, men fikk aldri retur, og datteren vår gikk spent og håpte på post, som aldri kom. Var alltid jeg som tok initiativ til meldinger, så jeg fadet det helt ut. Idag nevner hun lite den andre jente, men det hender at vi snakker om henne og ser på bilder. Hun sier at hun ikke husker hvordan det var å leke med henne. Hun husker fra bildene, men ikke hvordan det var. 

Jeg tillot henne å ha det trist, møtte veldig følelsene hennes på det. Jeg synes selv det var trist, så jeg gråt litt jeg også faktisk. Tenkte at det var helt greit for henne å se at vi voksne også synes ting er trist. Og når det ble trist så tok vi frem bilder og pratet, og så kom smilet frem og så var hun igang med å leke igjen. Barn går jo gjerne inn og ut av sorger.

Skulle vi hatt denne situasjonen igjen hadde jeg nok prøvd å begrense leken den siste tiden. Jeg lot de bli enda tettere den siste tiden, men spørs om ikke smerten hadde blitt noe mindre hvis hun de siste mnd ble mer vant til å ikke omgås såå mye.

Anonymkode: 6635c...38a

[AnonymBruker]

Skype?

Anonymkode: 7c6e9...89c

[AnonymBruker]

Tenker at dere bør flytte etter. Om det ikke er nuligheter for tomannsbolig med den andre familien, bør dere saumfare nabolaget etter boliger til salg.

Såpass bør man gjøre for barn. Barnas trivsel skal alltid komme først!

Anonymkode: f7c7a...e9e

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at dere bør flytte etter. Om det ikke er nuligheter for tomannsbolig med den andre familien, bør dere saumfare nabolaget etter boliger til salg.

Såpass bør man gjøre for barn. Barnas trivsel skal alltid komme først!

Anonymkode: f7c7a...e9e

Uff, jeg kjenner jeg blir flau og oppgitt over slike barnslige svar som dette. 

Anonymkode: eb258...55e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, jeg kjenner jeg blir flau og oppgitt over slike barnslige svar som dette. 

Anonymkode: eb258...55e

Så du mener altså at barnas behov kommer sist? Håper ikke du er mor.

Anonymkode: f7c7a...e9e

[AnonymBruker]

Vår datter byttet barnehage da hun var 3,5, og mistet bestevennen sin. Vi undervurderte nok hvor tøft det var, og de møtes fremdeles innimellom (vi flyttet ikke langt). Hun har ikke fått noen ny bestevenn i den nye barnehagen, og har slitt litt med de sosiale kodene. Fordi de fant hverandre så tidlig trengte de aldri å trene på å spørre andre om å leke, de hadde alltid hverandre. Dette løsnet først da det kom ny pedagogisk leder i den nye barnehagen som bevisst gikk inn for å utfordre de etablerte vennekonstellasjonene og øvde masse på teknikker for å spørre om å være med leken osv.

Jeg ville kanskje involvert barnehagen litt den neste tiden, og spurt om det var mulig å legge til rette for lek med andre. Inviter med andre barn hjem på lek, f.eks.! I vår barnehage lagde de «vennegrupper» som rullerte, slik at alle barna skulle bli bedre kjent og prøve å leke med barn de normalt ikke lekte med. Dette fungerte veldig fint, selv om det ikke er noen ny «bestevenn» på plass. 

Anonymkode: 900b1...69a

[thex]

Takk for mange gode svar!

Vi har bedt om å få en samtale med barnehagen, prøve å få noen tips om tiden fremover. Og prøve å få henne til å fokusere litt mer på noen av de andre i barnehagen de neste månedene, samtidig som hun skal få kose seg sammen med bestevennen så lenge hun kan.

Den største frykten er vel den store sorgen hun kanskje må gjennom, at hun vil føle seg alene og forlatt i barnehagen etterpå og om det blir vanskelig for henne å knytte seg til noen igjen.

De flytter tre timer unna med bil, så det er mulig å treffes innimellom, men det blir liksom ikke det samme... og kanskje det vil bli rart for dem, men det får vi kjenne litt på tror jeg.

Det er bare så vondt å tenke på hvor tett de er og at de skal skilles :, ( det er bare skremmende for en bekymret mamma

 

Endret 2. mars 2019 av thex