usikker fireåring

[thei]

vi har en skjønn liten datter som viser seg å være svært usikker på seg selv, hun tårer nesten ikke snakke med andre barn eller voksne før hun kjenner dem ordentlig. men hun er veldig opptatt av å være der hvor andre barn er, men ender ofte opp med og observere istedenfor å delta.... vi prøver å oppmuntre hele tiden og skryter mer enn vi irettesetter.

Er det noen som har mer gode eller kanskje litt konkrete råd for hvordan vi kan hjelpe henne til å føle seg mer selvsikker??

[Gjest Embla s]

Generelt er det viktig å godta at hun rett og slett er den type personlighet som trenger litt tid før hun bli husvarm og slår seg løs. Jeg vet godt at det kan være frustrerende som mor, når alle de andre barna kaster seg i leken mens ditt barn blir stående og observere. Å gi henne akspet for hennes personlighet er noe av det viktigste dere kan gjøre i forbindelse med å gi henne et godt selvbilde. Du skriver at hun gjerne vil være der andre barn er, og det er jo kjempebra! Du kan jo også hjelpe henne litt ved å invitere hjem ett barn om gangen.

[Gjest Porselen]

Min eldste sønn var også slik, veldig forsiktig av seg. Hvis vi skulle på karneval så måtte jeg begynne å prate om karnevalet en stund i forveien, sånne små drypp hele tiden, for han skulle iallfall ikke være med på noe karneval første gang det ble pratet om. Men etter noen daglige drypp så ble han med allikevel og hadde det gøy.

Det tok også tid før han fikk flere venner, han knyttet seg ofte til en venn og da var han ganske sårbar hvis vennen f.eks. flyttet eller ved enkle ting som sykdom.

Jeg kjente heldigvis meg selv igjen i han og prøvde å ikke presse han til å bli en annen enn han var.

For hvert år ble det lettere og lettere, og han fikk flere venner for hvert år også. Nå går han på ungdomsskolen og har mange venner. Men han er fortsatt en forsiktig kar, selv om han har blitt mye bedre, og han kommer fortsatt til å bli bedre på dette området for det ble jeg også.

Forsiktige barn liker ikke impulshandlinger, selskap og karneval og slike ting må forberedes med å prate om det flere ganger. Og så er det viktig å akseptere barnet som det er.

Det kommer seg med årene, det er verst for morshjertet.

[thei]

Tusen takk for gode svar. Jeg er helt enig i det dere begge sier. Det er bare vanskelig å huske på at en bare må godta deres måte å være på uansett. Heldigvis har hun flere andre egenskaper som er veldig gode og vi ser stadig femskritt!!!!