Hvordan takle denne moren?

[AnonymBruker]

Hei dere! 

Er rimelig i villrede, så gode råd tas i mot med uendelig stor takk!

Har en mor som gjennom hele min barndom var aggressiv, brukte hersketeknikker, 8-10 enkelttilfeller av mild fysisk vold. Da jeg nærmet meg voksen endret hun tilnærming til krevende situasjoner og mente at alle hakket på henne hele tiden og har en enorm selvmedlidenhet og skal være offer i alle relasjonene sine. Hun er en kjempesterk kvinne på mange andre områder, men vi har aldri hatt noe nært forhold. Da jeg flyttet til en annen by for å studere tok det 11 måneder før hun kontaktet meg - det var alltid meg som tok kontakt med henne. I alle situasjoner er det alltid meg som har tatt initiativet til å sette oss sammen og lufte ut for å komme oss videre - med varierende hell. 

Hun ble bestemor til mine barn for noen år siden og da valgte jeg å begynne med "blanke ark" og invitere henne med på svangerskapskontroller og la henne få en så nær rolle til barnebarnet som hun selv ønsket - og det ønsket hun. Vi har begge hevet oss over fortiden (jeg har tilgitt og hun har glemt) og vi har hatt det rimelig greit de siste tre årene siden hun ble bestemor. Hun er verdens beste med barnebarna når hun er tilstede, men det har blitt mindre og mindre tilstedeværelse det siste året. 

Hun har vært deprimert og har hatt angstanfall i ca 10 år, men aldri klart å snakket åpent om dette med oss rundt henne så det har vært vanskelig å vite hvor vi har henne. Min far er passiv og har blitt herset med av henne så lenge vi kan huske og verken venner eller familie forstår at han orker å være sammen med henne, men har er snill, tenker på andre og bare litt stuck og slått seg til ro med det. 

For fire uker siden hadde vi en liten situasjon hvor hun mente at jeg hakket på henne (det var nok litt skyld begge veier, men ingen stor sak). Jeg var veldig rask med å beklage og fortalte at det ikke var intensjonen. Hun mente da at jeg hadde hakket på henne over lengre tid og da ba jeg henne om å forklare hva hun mente med det ved en annen anledning når ikke barna var tilstede. Timer etter sendte jeg henne en ny beklager-melding og forklarte hva som hadde utløst min kommentar til henne og at vi gjerne kunne snakke om det så vi unngikk slike situasjoner i fremtiden. Siden har jeg ikke hørt fra henne. 

Jeg er rett og slett utrolig lei av å alltid måtte være den voksne som tar initiativ til å løse konfliktene. Jeg var 15 år da det var meg som måtte hale henne med på familieterapi (bestille time og passe på at hun husket den), så vi kunne forsøke å redde forholdet vårt. Nå trodde jeg faktisk at vi hadde kommet oss videre for barnebarnas skyld om ikke annet. Den lille situasjonen for fire uker siden er helt bagatellmessig, men det vanskelige er at hun ikke bidrar til å løse ting og blir helt passiv og inntar en offerrolle. Jeg tolker det litt som at hun setter seg selv foran relasjonen til meg og barnebarna. 

Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 5505f...3ca

[AnonymBruker]

Hadde ikke risikert traumer med mine barn. Kutt ut hele kjerringa, er bedre for både deg og barna dine

Anonymkode: c7626...76f

[AnonymBruker]

Barna har ikke godt av å måtte omgås slike mennesker. La henne komme til deg, for en gangs skyld. Er hun ikke villig til det, er det like greit at hun holder seg borte.

Anonymkode: 79b5a...dd0

[AnonymBruker]

Du skal beskytte barna dine mot henne!

Anonymkode: 4ba0d...9c5

[AnonymBruker]

Spar deg bryet og dropp henne. Du skal ikke jobbe for å få primadonnaen til å bli fornøyd hele tiden. Spør du meg hadde hun hatt godt av å høre et par ærlige ord om hennes oppførsel både nå og tidligere. 

Anonymkode: 0cceb...7bd

[PetraPerlesukker]

Dette var akkurat som å lese om min egen mor! Hun har blitt mye bedre etter hun ble mormor, jeg har valgt å tilgi og latt henne i blomstre i mormor-rollen. Jeg velger å holde fast ved dette håpet jeg får når jeg ser hvor fantastisk hun er med barnebarna men hele dama er ei kjerring som oppfører seg som en martyr og offer i alle situasjoner og som alltid rakker ned på meg.

jeg ville prøvd å holde meg steinhard og vente til hun tar kontakt, selv om det er ubehagelig å gå å vente. Fikk tips om dette av psykologen min en gang, da det alltid var jeg som ringte og oppsøkte hennes bekreftelse uansett hvor dårlig hun behandlet meg. 

Hun ringte til slutt etter noen uker og latet som ingenting. Da holdt meg jeg litt «hard to get» og var litt sånn halvveis interessert i å snakke med henne bare. 

Håper det ordner seg mellom dere. Jeg var nære ved å kutte mamma ut av livet mitt men valgte heller å manne meg opp og ta en skikkelig konfrontasjon per telefon der jeg sa alt jeg mente om henne og sa at «dette sier jeg bare fordi jeg vil at vi skal ha et bra forhold». 

Prøv å skån barna dine på best mulig måte og ikke snakk stygt om henne foran dem slik at de merker at det er en konflikt der. La de ha et godt bilde av bestemoren sin. Hvis forholdet blir giftig for deg og barna dine , er det bedre å ha litt skjeldnere kontakt med henne desverre..

[Kokeliko]

Tusen tusen takk for svar dere! Dere er flotte!

Det er så godt å vite at jeg ikke er urimelig ved å stå på mitt - det skal jeg klare! 

Hun pleier (normalt) å spørre om å få komme innom en ettermiddag i uke for å leke med barna. Det har hun heller ikke gjort på disse fire ukene. Hva skal jeg svare om hun spør? Jeg vil jo ikke bruke barna mine som et maktmiddel mot henne heller...