Min voksen psykisk syke mor...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke stort mye kontakt med henne i hverdagen lengre. Men....gud så tungt det er likevel. 

De telefon samtalene, når hun bare snakker om seg selv, og ikke er interessert i meg eller barnebarn. Hver gang vi avslutter samtalene, så gråter jeg etterpå. Føler meg sviktet og som jeg ikke fortjener hennes kjærlighet. Og jeg er..voksen!! Men enda stikker det altså. 

Er det flere som sliter med slike relasjoner?  ❤️

Anonymkode: 541ee...94c

[AnonymBruker]

Min mor er likedan så jeg kjenner følelsen. Husk at hun er syk og dette er en del av det ❤️

Jeg har kuttet kontakten med min mor da det tok for mye energi fra meg. Jeg vet hun elsker meg og hun vet jeg setter pris på de gode tingene hun har gjort, men slik måtte det bare bli.. 

Anonymkode: 56669...209

[atropos]

Sånn er moren min også. Jeg orker ikke å dvele ved det. Jeg har mange andre som bryr seg om oss, så snakker med henne, hører på det hun vil si og oppfører meg overfladisk hyggelig. Det er jo litt sårt, men hun har vært sånn siden jeg var liten, så jeg startet nok løsrivelsesprosessen tidlig i tenåra.

[AnonymBruker]

Vi er mange som har det slik... ❤️ Klem!

Jeg er i 20-årene og har fadet ut kontakten med mine foreldre. Kjenner en lettelse, men samtidig en liten sorg. Er vel den såkalte løsrivelseprosessen som biter på. Tror det kommer til å bli litt lettere når jeg stifter min egen familie. 

I hverdagen kjenner jeg ikke så mye på sorgen, men det er mer når det er påske og jul. Da kjenner jeg det ekstra. Jeg er veldig heldig med å ha mange gode venner rundt meg, så jeg klarer meg fint. Har også litt kontakt med søsken, men jeg håper søskenforholdet blir bedre når jeg blir eldre. 

Anonymkode: cd9e7...e84

[AnonymBruker]

Takk for svar ❤️

Jeg tror det er det ønsket om å ha en normal relasjon som er det verste. Jeg håper enda hun plutselig skal bli den jeg drømmer om. En kjærlig, nær mor. 

Men det er vel på høy tid å slutte å forvente noe som helst av henne. 

Anonymkode: 541ee...94c

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar ❤️

Jeg tror det er det ønsket om å ha en normal relasjon som er det verste. Jeg håper enda hun plutselig skal bli den jeg drømmer om. En kjærlig, nær mor. 

Men det er vel på høy tid å slutte å forvente noe som helst av henne. 

Anonymkode: 541ee...94c

Hun kommer neppe til å endre seg. Det er først når man innser det at man kan komme seg videre og over sorgen. Jeg sørget i flere over over at mamma er som hun er, nå har jeg bare godtatt at det er slik. Jeg har distansert meg ganske mye og er flink til å sette grenser. Man kan ikke velge familien, men man kan skape et godt nettverk rundt seg som kan fungere som en familie. 

Anonymkode: 7b756...470