Føler du deg presset av samfunnet?

[AnonymBruker]

Det sies at vi skal ha den fineste kroppen, de dyreste klærne, den mest prestisjefylte jobben, flott hus, flere hytter, perfekt alt. Man skal trene, ha muskler, spise sunt, ha masse hobbyer, ha stort sosialt nettverk, publisere alt på sosiale medier. Kroppspress ut av dimensjoner, karakterpress og man skal følge den nyeste moten i alt.

Er det noen som orker det der? Hvorfor er standarden slik?

Personlig har jeg falt av lasset før jeg rakk å føle på dette (selv om jeg er perfeksjonistisk og jobbet hardt for å få gode karakterer på skolen, det kan jeg innrømme). Er så glad jeg slipper.

Jeg blåser i hvordan kroppen ser ut så lenge den funker. Jeg blåser i hvor mye jeg tjener så lenge jeg har nok til at det går rundt. Jeg blåser i klær, merkeklær og mote så lenge jeg har dekkende og komfortable klær å gå med. For å nevne noe. Sosiale medier følger jeg lite med i, er ikke mye oppdatert. Følger litt noen bloggere, men føler meg ikke påvirket til å bli som dem. Hadde ikke orket å være i rampelyset selv, ta bilder av meg selv og skrive offentlig konstant. 

Det jeg må få gjort er å 1. Stå opp av senga. 2. Spise 3 ganger daglig. 3. Bestå studiene. 4. Holde kontakt med venner og familie. 

Så ønsker jeg i fremtiden å gifte meg, få barn og en jobb jeg trives i. 

Er dere preget av dette presset eller lever deres deres egen liv uten å bli påvirket av samfunnets standarder? 

Anonymkode: be892...350

[stan]

Jeg føler heller et press fra meg selv fordi jeg ønsker meg et godt og meningsfylt liv. 

Hva andre mener betyr lite så lenge det ikke er til hinder for meg. 

 

[AnonymBruker]

føler ikke på noe press nei. Tror det har med alderen å gjøre. Det skjer noe med de fleste når de passerer 30. Man gir litt mer faen i hva andre tenker og mener, og blir tryggere og mer tilfreds i seg selv. 

Anonymkode: 3fbec...23b

[Gjest Chicchi]

Jeg føler meg konstant presset. I begynnelsen av 20-årene var jeg en grå mus, men med tiden ble jeg interessert i mote og sminke. Plutselig fikk jeg mer oppmerksomhet gitt, og ble raskt avhengig av mer. Nå finner jeg stadig vekk små feil jeg vil rette opp i, hvitere tenner, blondere hår, brunere hud, kulere tatoveringer, mindre hår på bikinilinjen, penere og mer spennende negler, mer utfordrende klær. I dag oppdaget jeg at jeg har fått sinnarynke og googlet umiddelbart botox. 

Men jeg tar meg alltid i det. Jeg har det som plommen i egget og er sammen med en enkel fyr som synes jeg tar meg best ut uten sminke og i kosebukse. Dessuten har jeg veldig mye mimikk og det er det som dominerer utseendet mitt. 

Kort fortalt: Ja, føler meg presset, men klarer å stanse meg selv før jeg faller ned i kaninhullet.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

føler ikke på noe press nei. Tror det har med alderen å gjøre. Det skjer noe med de fleste når de passerer 30. Man gir litt mer faen i hva andre tenker og mener, og blir tryggere og mer tilfreds i seg selv. 

Anonymkode: 3fbec...23b

Jeg er 20 år nå, og har egentlig aldri følt på noe særlig samfunsspress bortsett fra karakterpress. 

Ts

Anonymkode: be892...350

[AnonymBruker]

Samme!! Jeg føler heller ikke noe press. Er kvinne og 22 år. Det eneste presset jeg har kjent på er å ha gode nok karakterer til å komme innpå det studie jeg ønsket. 

Anonymkode: 7bc17...cc1

[exictence]

Føler at det er en del samfunnspress. Jeg blir vel litt påvirket, men føler meg ikke presset av kropp- eller skjønnhetsidealet. Men selv gir jeg meg press til å holde en sunn og fysisk sterk kropp som jeg føler meg vel i.

[AnonymBruker]

Nei, ikke egentlig. Jeg vet hva som er viktig i mitt liv, og blåser i hva andre måtte mene om det. Særlig det litt diffuse "samfunnet".

Anonymkode: c524c...685

[King in the North]

Ingenting galt med ambisjoner!

Det viktigste dog er å vite at 70-80% er ca gjennomsnittlige når det gjelder det meste her i samfunnet, så å sammenlikne seg med verdens elite er neppe godt for psyken. 

Konkurrer mot deg selv. Og fokuser på egen lykke:)

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hva du mener. Er så demotiverende i hverdagen å ha det sånn. Jeg føler meg aldri bra nok. Et evig jag etter en perfeksjon jeg vet jeg aldri vil nå. 

Anonymkode: 895b8...d7f

[OhGawdNo]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Så ønsker jeg i fremtiden å gifte meg, få barn og en jobb jeg trives i. 

Anonymkode: be892...350

Hvorfor det?

For alle de tre nevnte tingene du TROR du ønsker deg, fordi SAMFUNNET har fortalt deg at det er noe DU vil...

[AnonymBruker]

6 minutter siden, OhGawdNo skrev:

Hvorfor det?

For alle de tre nevnte tingene du TROR du ønsker deg, fordi SAMFUNNET har fortalt deg at det er noe DU vil...

Nei. Det er fordi jeg ønsker det selv. 

Anonymkode: be892...350

[OhGawdNo]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei. Det er fordi jeg ønsker det selv. 

Anonymkode: be892...350

Ok.

Så... la meg se her.

Du ønsker å 'gifte' deg, fordi... ? Fordi det er en utdatert juridisk ordning som liksom sikrer HVEM av partene mot HVA, nøyaktig? Eller fyller HVILKE emosjonelle behov for DEG?

Og du ønsker barn, av alle ting, når kloden går til helvetet nettopp på grunn av overbefolkning og overkonsum ?
Som forøvrig forklart av Doug Stanhope (the man) her:

 

For ikke å glemme, også her:

 

Og du ønsker en 'jobb' som du 'trives i', uten at du har peiling på HVA du trives med, ELLER om det i det hele tatt er MULIG å få en jobb som man trives med i fremtiden - som forøvrig analysert av PriceWaterhouseCoopers i rapporten 'Arbeidsmarkedet i 2030' (kanskje verdens mest deprimerende lesestoff hvis man forstår hva de skriver).

 

Og alt dette er det et sånn ett innbildt 'JEG' som eksisterer oppi hodet ditt at DU er, og som DU tror VIL alt dette. Mm-hm. Godt jeg er singel.

[Gjest BearMama]

Var nok mer opptatt av det da jeg var yngre. Så ble jeg voksen, giftet meg og fikk barn og innså på veien dit at rikdom måles i mye mer enn penger og materielle ting.

Jeg er lykkelig, er trygg på meg selv, synes jeg holder meg fordømt bra som mor og 37 åring, jeg har behold barnet i meg selv og tillater meg å fremdeles se mye av verden gjennom et barns øyne, mye takket være sønnen min. Vi har et godt liv, en stabil økonomi og vi har hverandre. Det er nok for meg.

Er sjeldent på FB og er ikke på andre SoMe kanaler. Har ikke behov for å vise verden «perfekte» øyeblikk for å overbevise mennesker jeg ikke kjenner om at livet er så fordømt awsome. 

Jeg er frisk, lykkelig og har en familie jeg elsker mer enn alt. I’m good ❤️