Er man en falsk versjon av seg selv som mamma/foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg ser så mange mødre som snakker med babystemme til småbarna sine og blir en mer «dullete» person enn de er ellers.

I get it, man er jo annerledes med småbarn enn med voksne mennesker, men gjenspeiler dette seg i andre ting også?

At man er en annen person, en litt falsk person ovenfor barna sine?

Man kan jo ikke la alle følelser man kjenner på komme opp, man skal sette de først og skåne de, men er man da to personer? Og er dette slitsomt?

Anonymkode: a851e...5ee

[AnonymBruker]

Man er én person, men vi har forskjellige roller. En rolle som datter/sønn, en som søster/bror, som venn, som kjæreste, elev, kollega... Og som forelder. Vi oppfører oss ikke helt likt overfor foreldre som med venner liksom, men det betyr ikke at man er falsk. 

Anonymkode: 497bf...3e8

[solmåneogstjerner]

Man er jo ikke falsk fordi om man ikke nødvendigvis forteller og viser ALT om seg selv. 

Alt til forskjellige tidspunkter og forskjellige relasjoner. 

Barna skal ikke vite ALT om meg. Ihvertfall ikke når de er små. 

Det betyr ikke at jeg er falsk. Jeg lyver ikke!

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser så mange mødre som snakker med babystemme til småbarna sine og blir en mer «dullete» person enn de er ellers.

I get it, man er jo annerledes med småbarn enn med voksne mennesker, men gjenspeiler dette seg i andre ting også?

At man er en annen person, en litt falsk person ovenfor barna sine?

Man kan jo ikke la alle følelser man kjenner på komme opp, man skal sette de først og skåne de, men er man da to personer? Og er dette slitsomt?

Anonymkode: a851e...5ee

Oppfører du deg likt til sjefen din som du ville gjort til din beste venn? 

Er du falsk om du ikke gjør det? 

Anonymkode: 2bb25...b0e

[SoWhat?]

Når voksne gjør det så er det et signal om at de vil vise at en er ufarlig. Som når vi får lysere og mer "dullete" stemme når vi tar opp en kattunge. Det er litt sånn instinktivt altså. 

De barna utvikler seg vel like "normalt" som andre. Folk og foreldre "spiller ingen rolle" stort sett. Vi vil bare fremstå "mildt" mot de vi føler beskyttertrang over. Tror jeg da. 

[Million]

Man snakker selvfølgelig med sin snilleste og mest "harmløse" stemme når man snakker til veldig små barn, eller barn man ikke vil skremme etc.

Det er helt normalt å innrette seg etter den du prater med, hvor gamle de er, hvilken stilling de har i livet ditt osv. Man snakker jo ikke til 3-åringen sin med samme stemme som man bruker til sjefen på jobben eller en kollega man skal be om å gjøre en oppgave. Sånn er det jo bare, og det har ingenting med "falskhet" å gjøre, fordi man er ikke falsk. 

Kan ikke huske jeg pratet så mye "dill" med barnet mitt da han var liten, men en lys og ekstra vennlig tone hadde jeg nok.

[Gjest NotYou]

.

Endret 25. februar 2019 av NotYou

[Rotemor]

Det finnes aldri noen situasjon der det er riktig å snakke til barn med babystemme.

Jeg vill si at jeg er en mer skjerpet og bevisst person med barna enn ellers, men jeg er fortsatt meg.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Rotemor skrev:

Det finnes aldri noen situasjon der det er riktig å snakke til barn med babystemme.

Jeg vill si at jeg er en mer skjerpet og bevisst person med barna enn ellers, men jeg er fortsatt meg.

Jeg snakker babyspråk med min 1,5 mnd gamle baby når vi leker og morer oss. Babler litt med henne på hennes bablespråk gjør jeg og. Vi har det morsomt med det. Ser ikke hvorfor du er så kategorisk og hvorfor det ikke skal være riktig for meg og mitt barn. Hver gjør som man selv vil.

Til TS: selvsagt er man ikke falsk. Er det falskt å snakke engelsk til engelskmenn når du egentlig er norsk?

Anonymkode: 38116...7ec

[AnonymBruker]

Det er ekstremt mange sosiale spilleregler vi konstant forholder oss til ute i verden. På jobb, på t-banen, på butikken, med venninner, med svigers. De fleste er mestere i rolleskifte, men vi har drevet med dette hele vårt liv, og legger slik ikke så godt merke til det (alt etter hvor selvbevisst vi er). Vi har ikke én rolle med voksne og én med barn. Vi har et komplekst sett med roller som vi stadig bytter mellom. 

Når jeg er med barnet mitt, er det viktig at jeg er tålmodig, lytter, og leker. Når jeg er med barnet mitt, får jeg sterkere fram disse sidene av meg selv, og det er fint. Det er ikke falskt, jeg kommer bare frem på en annen måte. Med mannen min kommer andre sider fram, og med venninner og kolleger, andre sider.

Ofte når jeg merker jeg liker noen godt, er det fordi "jeg blir en person jeg liker" sammen med dem. De får altså fram det beste i meg. Personlighet er et høyst vekslende fenomen. 

Når det gjelder dette med stemmeforandringen, er dette (som nevnt tidligere i tråden) biologisk betinget. Det er først og fremst et instinkt. Min datter var veldig skvetten for dype røster da hun var baby. 

Anonymkode: 11ffa...d33

[Biloba]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

At man er en annen person, en litt falsk person ovenfor barna sine?

Man kan jo ikke la alle følelser man kjenner på komme opp, man skal sette de først og skåne de, men er man da to personer? Og er dette slitsomt?

Anonymkode: a851e...5ee

Jeg er ikke 2 personer, men jeg er en mer hensynsfull utgave av meg selv overfor barnet. 

En voksen og f.eks en 2-åring er ikke jevnbyrdige, og det er nødvendigvis den voksne som må tilpasse seg 2-åringens behov i kommunikasjon og uttrykksformer, og ikke omvendt. 

Det er til tider litt slitsomt, men det hadde blitt mye mer slitsomt om smårollingen skulle ta imot alt usensurert. 

[Rotemor]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakker babyspråk med min 1,5 mnd gamle baby når vi leker og morer oss. Babler litt med henne på hennes bablespråk gjør jeg og. Vi har det morsomt med det. Ser ikke hvorfor du er så kategorisk og hvorfor det ikke skal være riktig for meg og mitt barn. Hver gjør som man selv vil.

Til TS: selvsagt er man ikke falsk. Er det falskt å snakke engelsk til engelskmenn når du egentlig er norsk?

Anonymkode: 38116...7ec

Du gikk glipp av essensen...’BARN»..

Så sårbar da....

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Rotemor skrev:

Du gikk glipp av essensen...’BARN»..

Så sårbar da....

TS skriver småbarn. De er småbarn fra de er et år.

Det ble en kommafeil i mitt innlegg, barnet mitt er 15 mnd.

Hvorfor kaller du meg sårbar fordi jeg er uenig med deg og synes du uttaler deg kategorisk? Hersketeknikk.

Anonymkode: 38116...7ec

[Rotemor]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS skriver småbarn. De er småbarn fra de er et år.

Det ble en kommafeil i mitt innlegg, barnet mitt er 15 mnd.

Hvorfor kaller du meg sårbar fordi jeg er uenig med deg og synes du uttaler deg kategorisk? Hersketeknikk.

Anonymkode: 38116...7ec

Fordi du skrev at du snakket til din baby på 1,5 måneder....at du ikke mente det du faktisk skrev kan jeg ikke lastes for.

»Spis Bestemor! Ikke vent på meg»

Endret 25. februar 2019 av Rotemor

[AnonymBruker]

Man har forskjellige roller. Det er ikke slitsomt men kommer naturlig.

Jeg oppfører meg for eksempel annerledes med min mor, enn jeg gjør med de to venninnene som jeg har hatt i 35 år, jeg oppfører meg også forskjellig med mennesker jeg møter på jobb i forhold til de jeg omgås på privaten.

Jeg kan godt snakke om sexlivet mitt, med en god venninne, men jeg gjør ikke det med sjefen min, selv om vi kommer godt overens. 

Vi tilpasser og justerer oss etter hvem vi er sammen med, gjennom det meste av livet. Det betyr ikke at vi er falske. 

Anonymkode: 0d4fb...732