Bonusbarnet respekterer meg ikke

[AnonymBruker]

Heisann,

Jeg har en bonussønn på snart 8 år. Jeg og faren hans ble sammen når han var 5 år. Det ble ikke naturlig at jeg skulle sette grenser for han som var så stor, så faren har tatt seg av lekser, legging, fått han til matbordet når middagen var klar, avtalt hvor lenge han kan være ute osv osv. Alt av grensesetting stort sett. Det er jo det han var vant til.

Helt fra starten av har jeg vært så inderlig redd for å bli oppfatta som en "ond stemor" så jeg strakk meg langt for å bli likt, og ble en slags lekekamerat for han. Vi har det ofte fint sammen og jeg har tatt han med på kino, tivoli, dyrepark, leker ofte med lego, baker med han og tegner teninger osv. Av person er jeg ganske mild, og tar ikke så mye plass. Venner har beskrevet meg som en "push over". Jeg merker at bonussønnen ikke har respekt for meg. Her er noen nylige eksempler på det.

1) Han hører ikke på meg og ignorerer meg hvis jeg sier at han f.eks. må ta av seg skoen før han går inn da jeg akkurat hadde støvsuget her

2) han kan plutselig si at jeg er dum/ikke har peiling på ting (gjerne fremfor andre). Vi har tenkt å kjøpe ny båt etterhvert og fikk en kommentar på at "du får nyte det nå for når pappa får en ny båt så har du ikke peiling på hvordan du skal kjøre den"

3) når jeg og samboeren pussa opp soverommet, skulle jeg dekke over gulvet før vi skulle male veggene. Da sa han "nå må du gjøre en ordentlig jobb, Trine" og pekte på gulvet.

4) hvis jeg strekker meg etter noe, så kan han løpe å ta det. F.eks. her om dagen da jeg skulle strekke meg etter fjernkontrollen som lå ved siden av han, og han tok tak i den og kaste den bakover (altså vekk fra der jeg satt) slik at jeg skulle hente den. Jeg henta den ikke for jeg ble jo litt fornerma, men det gjorde ikke han heller så det endte med at den lå hengslengt.

Jeg ser at dette høres helt feil ut. Han er et barn og jeg er voksen. Og mange av dere tenker sikkert at det er rart at jeg synes det er vanskelig. Jeg er så redd for å bli den "onde" stemora at jeg finner meg i å bli behandlet dårlig. (jeg trenger vel ikke si at han ikke er slik mot faren). Nå har jeg innsett at det må endres, spesielt siden jeg er gravid. Noen tips til hvordan få han til å respektere meg uten å bli "mislikt"? Kanskje begynne i det små, men hvordan? Blir helt paff når det skjer, så har ikke på forhånd forberedt meg på hvordan jeg skal håndtere det eller hva jeg skal si.

Anonymkode: fd7b3...b46

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen råd til deg angående dette. Vil bare anbefale deg å stålsette deg for svarene du kommer til å få...

Anonymkode: af6c0...c3f

[Halldis]

Det første du må gjøre er å alliere deg med faren hans. Slik at du har hans støtte, og oppbakking. Han er nok også interessert i at det skal være greit i hjemmet deres.

Far må også trø til, og fortelle din stesønn at det er de voksne i huset som bestemmer, selv om de ikke er biologiske foreldre. Og at alle skal behandles med samme respekt. Dette er han stor nok til å forstå   Du kan forklare at du vil nødig gjøre forskjell på din stesønn og ditt biologiske barn, men at dette gjelder i alle sammenhenger. Både i oppdragelse og grensesetting, og når det kommer til goder og oppmerksomhet. 

Dere må gjøre dette sammen, du og far. Det er blir fort vanskelig hvis du skal ta kampen alene. 

Lykke til ❤️ 

[Gjest Bilbao7]

Du må våge nettopp det å bli mislikt. 

På meg virker det som om han utfordrer deg. Han vil se hvor langt han kan gå før du setter ned foten. 

Barn liker grenser. Det gir dem trygghet. Og barna ønsker å vite at om det skulle skje noe som de ikke takler, så er foreldrene der. Det er viktig at du som den voksne er trygg, sterkere og smartere. At når han kommer til kort, så vil du være der for han.

Faren burde egentlig ha fått deg inn på banen for lenge siden, men det er da ikke for seint. Det som er positivt er at du og gutten har mange positive fellesopplevelser sammen. Du har bygd opp et godt forhold til gutten, så du har mye å gå på. Dere har knyttet et bånd og det er mest sannsynlig i hans interesse å bevare den gode relasjonen han har til deg.

Jeg tenker at han er stor nok til at du kan ta en prat med han om dette. Men bli enig med faren først om at du skal ha et like stort oppdrageransvar som det han har, i deres felles hjem. At det er viktig nå som dere får et felles barn, at dere har felles regler. Spesielt viktig overfor storebroen at  dere fungerer som en helhetlig familie. Viktig for samholdet.

[Sylveon]

Sånne er mine biologiske barn og. De utfordrer grenser. Du må bare utfordre han tilbake og vise at du setter grenser for oppførselen hans. Hvis ikke så vil han jo tro at alt dette er greit. 

[Gjest BearMama]

Ditt hjem, dine regler.

Klart stemor skal kunne sette grenser og oppdra på lik linje som far. Så lenge de grunnleggende prinsippene for barneoppdragelse er lagt frem så skal du selvsagt kunne si ifra og gjennomføre konsekvenser.

Om far er uenig om at du skal kunne si ifra og være med på oppdragerrollen hadde jeg faktisk pakket sakene og dratt. Han er bare 8 så det vil ikke bli bedre om han slipper unna med dårlig atferd og får lov til å behandle deg som dritt. Han har å respektere deg fordi du faktisk er den voksne og det er faktisk like mye ditt hjem som fars.

Og upopulær må du bare venne deg til! Regler og grensesetting er ikke populært hos noen barn, verken biologiske eller stebarn. Men det er det som skaper trygge barn. Voksne som gir barna en trygg og fast ramme med konsekvenser. Så her må du bare sette deg i respekt. 

Jeg har ingen problemer å ta tak i verken eget eller andres barn om det er nødvendig. Men det er viktig at du ikke blir kjeftete og stresset. Hold hodet kaldt, gi beskjed og gi øyeblikkelig konsekvens både ved ros når ønsket atferd oppnådd eller ved å veilede og korrigere ved uønsket atferd.

La barnet vite at det ikke kommer noen vei og ikke klarer å få opp oppmerksomhet eller viljen sin ved å hyle, grine eller lage drama. 

Endret 25. februar 2019 av BearMama

[Ild]

Tror ikke du får så mange ekle svar, det er det uansett ingen grunn til.

Barn utfordrer, jeg vil råde deg til å oppføre deg mer som en forelder. Foreldre lærer barn hvordan samfunnet og samspill fungerer, tenk på det og at det er viktig at du er en god rollemodell. Jeg ville behandlet barnet på samme måte som jeg ville behandlet mitt eget barn. Og jeg ville ikke funnet meg i stygge kommentarer. 

[duplexx]

Jeg har ALLTID undret meg over steforeldre som bor med barnet, men holder seg på sidelinjen. Det er helt merkelig.

Jeg har hatt steforeldre på begge sider - alle har satt grenser og vært involvert i livet mitt. Nettopp det gjorde at jeg var glad i dem, var trygge rundt dem og opplevde at de faktisk brydde seg om meg. Stefaren min trente fotballaget mitt da jeg var ung - det hadde vært utenkelig at han ikke opptrådte som en bonuspappa, og det gjorde han lenge før lillesøsteren min ble født. 

Endret 25. februar 2019 av duplexx

[AnonymBruker]

Hei igjen, TS her.

Takk for mange fine svar! Var helt ærlig litt nervøs for å publisere dette. Men det virker fornuftig at barn opplever trygghet med grenser egentlig. Og jeg skal bli flinkere på å sette grenser og tåle å bli upopulær/mislikt. Tror jeg må lagre denne samtalen som bokmerke, slik at jeg kan komme tilbake å minne meg på det 😂. Dere motiverte meg iallefall til å tro at det kan gå bra.

Tror nok jeg har vært på sidelinjen fordi jeg har vært redd for å ikke bli godtatt, og fordi han var så stor da vi ble sammen at det ble ikke riktig der og da. Men etterhvert burde jeg nok gradvis å satt grenser jeg også. 

Anonymkode: fd7b3...b46

[Ulrikke]

Jeg ble stemor da barna var 1, 2 og 6 år. De har veldig sjelden trasset egentlig, men jeg tror de skjønte fort at jeg var grei, medgjørlig og "snill" så lenge de oppførte seg greit. Ved sånne holdninger som du beskriver ville for det første faren deres (min mann) ha snakket skikkelig til dem, og for det andre ville jeg formidlet tydelig selv at jeg ikke aksepterte det. Min "fordel" var nok at jeg hadde jobbet i mange år med barn før de kom inn i livet mitt, så selv om jeg på ingen måte tok hovedansvar i oppdragelsen satte jeg grenser for meg selv fra dag 2, omtrent... På en ok og forståelig måte, men grensene var der! På samme måte som overfor familie, venner, kolleger osv.

I dag er det yngste "barnet" 18 år, og jeg har aldri hørt "du er ikke mammaen min" eller "det bestemmer ikke du". Jeg har sikkert hatt flaks, samtidig som de har vært trygge på hvor de har meg. Og jeg tror det er det du må begynne med, TS. Rett og slett vise hvem du er. Da trenger han ikke teste hele tiden. Det er ikke farlig å ta upopulære avgjørelser, og det er helt på sin plass å forlange å bli snakket til på en ok måte. Og aller først: få med deg samboeren din! Det er helt på sin plass at han sier "sånn snakker man ikke" eller "sånn oppfører man seg ikke" dersom han er tilstede. Viktig at du har hans støtte, så kan du gjennomføre selv. Mener ikke at du skal bli sint eller heve stemmen, men rett og slett vise hvilke grenser du har og som sagt hvem du er.

Vi har en felles datter også, og da forsto jeg enda bedre hvor lite farlig det er at barnet blir sint på deg. Selvfølgelig gitt at du vet at du ikke er urimelig på noe vis! Det er sånn det er å være barn og voksen, og selv om du ikke er forelder er du en omsorgsperson for barnet!