Når barna plutselig er blitt "store"..

[AnonymBruker]

Jeg er alene mamma. Til en gutt på 10.

Han begynner å bli stor, naturlig nok.. Men jeg.... jeg tar meg selv i å av og til synes det er litt "trist". Sånn innimellom.

Ikke misforstå, jeg er ikke sånn som behandler han som en baby. Jeg har full forståelse for at han er et eget indvid som skal oppleve livet, og all dets gleder og sorger.  Men bare rart... at han blir så selvstendig, og mange ting vi gjorde sammen før tar slutt. Det har vært så magisk fine år fra han ble født. 

Tips til å lettere "gi slipp"?

Anonymkode: e9908...b13

[MarianneE]

Å kjære vene, jeg stod på kjøkkenet tidligere idag og gråt over det samme. Her er det 12 årsdag i mai og på fredag ryddet hun vekk barbiedukker på eget initiativ. Bærebagen hun bar sin elskede bamse i når vi gikk tur ble lagt vekk...

Jeg er virkelig ikke klar for å gå inn i ny epoke med ungdom i huset! Men noe sier meg at verken du eller jeg har noe valg.

[Sensi]

Tja vet ikke. Kanskje finne en egen ny hobby? Kanskje finne ut hva han vil gjøre med deg? Nei vet ikke  

😊

[AnonymBruker]

Jeg er delt. Delvis er det helt fantastisk å ha bare store barn i hus (yngste er 10 år), delvis kan det selvsagt være bittelitt vemodig. Men jeg synes nok det er mest stas. Jeg er så spent på veien videre for disse ungdommene. Hvem de utvikler seg til å bli, hvordan ungdomsårene blir og årene som ung voksen. Jeg gleder meg over å se hvor fornuftige og kloke dem er. 

Og selv har jeg funnet meg en slags hobby. Jeg leser. Leser og leser 😁 Romaner, dikt, gamle skolebøker fra både vgs og høyskole. Og det er veldig gøy å ha tid og overskudd til noe jeg selv ønsker. Når jeg blir vemodig over å ikke ha baby eller småbarn, tenker jeg på så fantastisk det blir når vi blir besteforeldre eller når jeg blir tante. 

Anonymkode: a81b6...e7c

[Million]

Tror kanskje veldig mange foreldre føler det sånn i visse faser av sine barns oppvekst. Har tenkt det nå og da selv. 

 

[w0ho]

Åå nå ble jeg trist, har en liten på snart 5 mnd. Gruer meg allerede til han ikke er fullstendig avhengig av mammaen sin🙁

[AnonymBruker]

Uvant å lese en positiv tråd om barn her inne. Synes jeg kun leser om hvor vanskelig og tungt alt er, og hvor mye det gledes til ungene blir store.

Har ingen tips, men var koselig å lese at det også finnes noen som gleder seg over barna💙

Anonymkode: 59637...0f5

[AnonymBruker]

Jenta mi på 11 sa i dag at dukkesenga bare var i veien på rommet hennes, spurte om jeg kunne sette den vekk. Så vemodig ❤️ Hver kveld i flere år har hun vogget og sunget nattasang for dukkene sine. Kommer til å savne det!

Det er vel en tid for alt🙂

 

Anonymkode: d4e92...e6c

[AnonymBruker]

Det er grusomt, men fint også. Mine nest yngste ble akkurat 10. Har heldigvis attpåklatten da,hun er liten en stund til😭

Ungdommer er flott det og,altså ❤️

Anonymkode: f8866...478

[addict]

Her føler jeg det samme, han blir 9 i år.

 

Vi løste det med å engasjere oss masse i idrett med han, blant annet. Være med på treninger, engasjere oss i klubben, være med på renn.. Virkelig omfavne den nye muligheten og epoken med konkurannser og trening sammen og å vise stor interesse for hans interesse. Det gir utrolig mye kvalitetstid!

 

Også lagde vi en lillesøster da 😜

[AnonymBruker]

Uff ja, nå ble jeg trist også. Er alenemamma til ei på snart 8 år. Er det virkelig bare 2-4 år til vi har sammen og til hun skal rydde unna dukker og alt, Hun elsker dukkene sine og kosebamsene sine. Flere av jentene i klassen er nå mer opptatt av sminke og sånt forteller hun. Jeg er så glad for at hun er litt mer barnlig, føler jeg får ha den lille jenta mi litt lengre. Mye er stritt mens det står på, men når jeg leste HI så er jo denne tiden forsvinnende liten i den store sammenheng. Sikkert fint når de blir større også, men kjenner veldig på vemodighetsfølelse nå gitt.

Og mens dere er i det vemodige hjørnet så hør på sangen til Louis Jacoby Hverdag 😭 Klarer aldri høre på den uten tårer 😄 
Trodde jeg la inn link, og nå får jeg ikke slettet...jaja ta frem ett lommetørkle og play 😄 

 

Anonymkode: 19c31...109

[AnonymBruker]

jeg er AB over...hadde ikke noe tips å komme med i forrige innlegg, men av erfaring opplever jeg at det er godt å bare la tårene trille og kjenne litt på sorgen man kjenner, ikke hold den inne, og snakke sammen med ei veninne som har vært gjennom det samme kan også hjelpe.

Anonymkode: 19c31...109

[Arkana]

Mine er 6, 8 og 10 og jeg blir rett som det er vemodig over at de er så store. Jeg ønsker meg på ingen måte baby eller små barn igjen og er tvert i mot glad for å slippe, men det er noe med den følelsen av at man bare har barna sine til låns og at man vet så altfor godt at den "jeg skal aldri flytte fra deg mamma" bare er forbigående. Jeg har ikke noen tips, annet enn at bare nyte tiden med dem og tenke at når de blir store og flytter ut så vil det nok føles greit og naturlig det også.  

[AnonymBruker]

Jeg har det ofte slik, at det er vemodig og trist at de vokser så fort.. Om man bare kunne bremse tiden litt! 

Anonymkode: e63b5...cdb

[skruf]

Kjenner følelsen! Her er yngstejenta 15, snart 16. Og eldstejenta har flyttet hjemmefra for noen år siden. 

Holdt på å knekke sammen da jeg såg den første Mamma Mia-filmen, den scenen der Donna hjelper datteren med å pynte henne til brud.. 

 

Jeg seriøst hulket. 

Men det er jo fint også på en måte, bare så innmari vemodig. 

Endret 25. februar 2019 av skruf

[MarianneE]

Midt i det hele så tenker jeg at vi har nå fått en flott unge og. Selvom det er mye som er forbi så er det deilig å se hvem hun er blitt! Fineste ungen ❤

[AnonymBruker]

Her endte vi opp med å kjøpe oss en valp, plutselig hadde vi jo så mye fritid😅Nå er hunden "babyen" i huset og tenåringen er strålende fornøyd med den løsningen 🙈

Anonymkode: 4db2f...eea

[Alvario]

Tenkte på litt av det samme i dag. Var så stolt over hvor fine de fire ungene mine er, og så kjekt å se hvilke flotte personligheter de har utviklet seg til. Føler vi er en gjeng på 6 stykker som nå lever sammen, og ikke foreldre som «server» barn. Samtidig kjenner jeg på det at jeg elsker å ha barn i hus, gjøre aktiviteter sammen, både hjemme og ute. Ha mange gode samtalepartnere og å bare ha dem rundt meg. Gruer meg nok litt til de kommer i neste fase og skal flytte ut, selv om guttene sier de skal bo her alltid da

[AnonymBruker]

Jeg kommer garantert til å skaffe meg valp når barna flytter ut! 

Anonymkode: e63b5...cdb

[AnonymBruker]

Off jeg angrer faktisk litt på at jeg leste denne tråden, for jeg tenker så ofte på dette sånn uansett i hverdagen, prøver å ikke tenke så mye på det, men når jeg leste dette så har jeg grått lenge nå. Er hjem i permisjon med minstemann og han største er på skolen.. Føler meg deppa jeg nå.. Huff, vil ikke ha det sånn.. 

Anonymkode: e63b5...cdb