Jeg er overbekymret

[AnonymBruker]

Jeg er bekymret for alt. Bekymret for at barnet mitt ikke skal ha det bra. Bekymret for at barnehagen ikke er bra, at skolen ikke skal bli bra i fremtiden, bekymret over fremtidige forandringer i livssituasjonen. 

Dette fratar meg gleden, og et paradoks oppstår fordi jeg nå er redd for at jeg skal ødelegge for mitt eget barn fordi jeg nå går rundt og bekymrer meg for mye. Jeg er sliten nå. 

Noen flere som har overtenkt seg matt og livløs, og som har "kommet over det"? 

Anonymkode: d1973...904

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: d1973...904

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bekymret for alt. Bekymret for at barnet mitt ikke skal ha det bra. Bekymret for at barnehagen ikke er bra, at skolen ikke skal bli bra i fremtiden, bekymret over fremtidige forandringer i livssituasjonen. 

Dette fratar meg gleden, og et paradoks oppstår fordi jeg nå er redd for at jeg skal ødelegge for mitt eget barn fordi jeg nå går rundt og bekymrer meg for mye. Jeg er sliten nå. 

Noen flere som har overtenkt seg matt og livløs, og som har "kommet over det"? 

Anonymkode: d1973...904

Har du angst? 

Anonymkode: bdf34...8ce

[Gjest BearMama]

Oppsøk hjelp. Høres ut som om du er i ferd med å utvikle skikkelig angst.

[AnonymBruker]

Kom over bekymringene, da jeg skjønte at det bare var tanker. 

Anonymkode: f40f7...5cd

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som at du har angst. Jeg er også en veldig bekymret type, og har (heldigvis) ikke barn enda. Tørr ikke å tenke på hvor mye mer jeg ville bekymret meg for da. Jeg skal i behandling, og ser for meg at jeg har generalisert angstlidelse. Det styrer hverdagen min og er veldig slitsomt. Anbefaler deg å søke hjelp. Start hos legen. Lykke til❤️

Anonymkode: bb3bd...8da

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Bekymrer meg mye for barnet (trivsel, skader, nok og riktig mat, frykt for alvorlig sykdom, evt mobbing i framtiden osv...). Jeg er bekymret av natur, men har godtatt at sånn er jeg. Jeg tror mange kjenner seg igjen i økt bekymring etter at man får barn. Det hjelper for meg å tenke at sjansen er ytterst liten, dette er bare tanker, skjerp deg, og ikke minst å slippe tøylene ved å la pappan styre uten min innblanding.

Anonymkode: b5382...221

[AnonymBruker]

Å herregud, det er faktisk akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Jeg har det helt likt og vet snart ikke hva jeg skal gjøre av meg! Det er altoppslukende... Alt jeg kan si er at jeg føler med deg og vet akkurat hvordan du har det.. Jeg tenker ofte at det hadde vært så deilig å kunne pratet med noen som har det som meg, men jeg føler alle rundt er så himla mer avslappet. Bra for dem, men jeg føler meg så alene med disse bekymringene.. Klem til deg TS.. Hilsen en overbekymret tobarns-mamma.. 

Anonymkode: 251df...432

[AnonymBruker]

Ja, jeg bekymrer meg vanvittig mye.

Kjennes som om 90 % av min "jobb" som forelder består i å tenke ut mulige skrekkscenarier. Misunner så utrolig de som er mer avslappa, det må være så deilig. 

Tror lite søvn og stress gjør meg veldig sårbar. Pluss at det faktisk er MITT ansvar, ene og alene (minus mannen). Og at det kan få så forferdelige konsekvenser, om jeg skulle feile i omsorgen av mitt barn. Det er utrolig skremmende. 

Anonymkode: 8b086...a4f

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn. Ble bedre etter bare en time hos psykolog på familievernkontoret. Han prøvde å få meg til å akseptere at jeg bekymrer meg, men også å innse hvorfor jeg skal velge å bruke så mye energi på å bekymre meg for ting som det er liten sannsynlighet for at hender. Du velger selv å være bekymret, sa han. Og det kan du velge, eventuelt kan du velge å legge vekk bekymringen. Jeg avtalte blant annet med psykologen å ikke dele bekymringene med samboer mer enn en gang pr uke. Funker som bare det!

Anonymkode: 689e8...5d4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det også sånn. Ble bedre etter bare en time hos psykolog på familievernkontoret. Han prøvde å få meg til å akseptere at jeg bekymrer meg, men også å innse hvorfor jeg skal velge å bruke så mye energi på å bekymre meg for ting som det er liten sannsynlighet for at hender. Du velger selv å være bekymret, sa han. Og det kan du velge, eventuelt kan du velge å legge vekk bekymringen. Jeg avtalte blant annet med psykologen å ikke dele bekymringene med samboer mer enn en gang pr uke. Funker som bare det!

Anonymkode: 689e8...5d4

Det tror jeg jammen meg at jeg også skal gi et forsøk! Altså fvk 🙂 (meg over) 

Anonymkode: 8b086...a4f

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å bekymre seg, men slik du beskriver det virker det som om det tar overhånd og er mer enn normale bekymringer. Ta en tur til legen å snakk med legen. 

En ting du bør tenke på er at alle disse unødvendige bekymringene ødelegger mye for barna, så du bør ta tak i det. 

Anonymkode: d5fa4...878