Samlivsbrudd med barn involvert

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og min mann er kommet til et punkt der vi vurderer å gå fra hverandre. Det er jeg som har tatt initiativ til brudd, etter å ha prøvd å få samlivet til å fungere i mange år. Følelsene mine har forsvunnet. Og har opplevd han som likegyldig i lange tider. 

Vil ikke gi opp, men klarer ikke se for meg en fremtid med mannen min. Ungene har holdt oss sammen. Vi er begge klar på at vi hadde gått for lenge siden om det ikke var for dem.

Ungene er 6 og 10 år. Jeg tenker på deres ve og vel. Jeg får så vondt av tanken på at de skal bli skadelidende på grunn av det valget jeg kanskje tar. 

 Er det noen her som kan dele erfaringer ved samlivsbrudd?

Anonymkode: f3e0f...9ce

[McMary]

Det er et forferdelig dilemma.  Mitt ekteskap endte i brudd. Vi drev lengre og lengre fra hverandre. Jeg må si at jeg på dager som denne når det er ferie og eksen er på ferie med barna er det helt grusomt. Da tenker jeg på om jeg kunne ha gjort noe annerledes, kunne jeg sagt noe på en annen måte slik at han forsto meg bedre og vi kunnet finne tilbake. Osv. Da jeg var i samme situasjon som deg var det en som skrev her inne at hun alltid hadde angret på bruddet pga all den tapte tiden med familieliv, selv om barna nå var voksne og hun hadde ny samboer. Jeg er redd for at jeg skal bli som henne.

Men, mannen min prøvde i hvert fall på sitt vis å få ting til å fungere og vi var veldig gode venner. Hvis mannen din er likegyldig virker det jo helt håpløst. Bryr han seg ikke om det blir skilsmisse? Eller gidder han bare ikke prøve å endre seg eller bli med i terapi eller hva? 

Barna mine har det gått bemerkelsesverdig bra med. Vi er veldig åpne med dem og i det minste den ene med oss også. De skulle ønske vi fortsatt var gift, men de sier det går bra. Dog er barn veldig lojale.. Vi bor i nærheten av hverandre og er sammen alle sammen innimellom slik at de skal kunne få snakke med oss samtidig og se at vi er venner. Virker på det jeg hører og leser at det er utrolig viktig for barna at de aldri må velge side, se at mamma og pappa er venner. Da går det alt i alt bra. Det vil være verre for dem å bo i et hjem uten kjærlighet og kanskje mye krangling? 

Jeg har ikke lyst til å utbrodere mer her, men send gjerne en pm om du vil. 

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske vi prøvde mer. At jeg ikke trodde det var så enkelt. 

Vi snakket godt sammen, var enig om det meste, hadde et ‘fint brudd’ og flyttet i gangavstand til hverandre 

vi fikk skryt av felles venner, at vi hadde løst det på så god måte når det først ble slutt. Tenk at jeg trodde at det skulle bli den største utfordringen?

De første årene gikk det fint. Så ble det for mye for barnet vårt, hun ble helt utslitt av flyttingen. Vi hadde 50/50. Til slutt knakk hun helt sammen og ble syk. 

Hun orket ikke mer, orket ikke å bli minnet på dette hver dag av klassevenner som spurte: ‘Skal vi leke sammen i dag? Er du hos mamma eller pappa?’ Det var konstant et spm om hvor hun var når... hvem som skulle følge henne i bursdag, hvem hadde vennegruppe... 

Nå er hun hos meg 80% av tiden og far annenhver helg. Det er vondt for oss alle, men det er det minst slitsomme for henne akkurat nå. 

Vi ble skilt når hun var 6 år, nå er hun 11.

lykke til. Mitt råd er å prøve litt til. Sorry. 

Klem 

Anonymkode: 98772...5b4

[fjellmann]

Har dere prøvd profesjonell hjelp?     Det at han virker likegyldig kan komme av at han føler seg missforstått eller lei seg på noen vis.   At det hadde hjulpen med en tredje part som kunne styrt dere på riktig kurs igjen.

Vi har barn på deres alder og vært sammen i 15 år nå.  Vårt forhold hadde nok røket for 5 år siden vist vi ikke hadde hatt unger.  Men vi var begge bestemte på at dette ville vi ikke gjøre mot ungene og fikk snakket skikkelig sammen.   Og kom fram til enighet med forskjellige ting som begge var fornøyd med.  Jobbene, barna og alle aktiviteter tar mye energi og vi er slitne på kvelden.  Det som ble redningen vår er at vi er enige om at vi må få drive på med noen aktivitet i uka alene med venner uten ektefelle og barna og at det er deilig å kunne slappe av på sofaen med tv eller game litt på pc alene på kveldene. Deilig å kunne ta en kveld med kammerater og vite at den andre syns det er deilig å kunne være alene på sofaen når ungene sover.  Og at vi setter av 4-5 kvelder i måneden der vi koser oss skikkelig sammen alene eller finner på noe sammen. Nå er forholdet faktisk sterkere enn noen gang.  Føler at det er mer følelser i sving når vi har en kosekveld sammen enn det har vært på flere år.    

Jeg mener at det må være lettere å fikse et forhold og holde sammen når en har barn på 6 og 10 år enn å flytte fra hverandre og takle alle problemer og utfordringer som kommer da. 

[AnonymBruker]

Tror det kommer veldig ann på hvordan man gjør det etterpå... Meg og faren til barna mine har vært venner hele tiden. Barna vet at de kan komme og gå akkurat som de ønsker hos hver av oss. Den eldste sa faktisk for ikke lenge siden at hun likte å ha to hjem... så tror det er blir man gjør det til  Lykke til hva enn du velger... 

Anonymkode: 8ee8f...0e7

[AnonymBruker]

8 timer siden, McMary skrev:

Det er et forferdelig dilemma.  Mitt ekteskap endte i brudd. Vi drev lengre og lengre fra hverandre. Jeg må si at jeg på dager som denne når det er ferie og eksen er på ferie med barna er det helt grusomt. Da tenker jeg på om jeg kunne ha gjort noe annerledes, kunne jeg sagt noe på en annen måte slik at han forsto meg bedre og vi kunnet finne tilbake. Osv. Da jeg var i samme situasjon som deg var det en som skrev her inne at hun alltid hadde angret på bruddet pga all den tapte tiden med familieliv, selv om barna nå var voksne og hun hadde ny samboer. Jeg er redd for at jeg skal bli som henne.

Men, mannen min prøvde i hvert fall på sitt vis å få ting til å fungere og vi var veldig gode venner. Hvis mannen din er likegyldig virker det jo helt håpløst. Bryr han seg ikke om det blir skilsmisse? Eller gidder han bare ikke prøve å endre seg eller bli med i terapi eller hva? 

Barna mine har det gått bemerkelsesverdig bra med. Vi er veldig åpne med dem og i det minste den ene med oss også. De skulle ønske vi fortsatt var gift, men de sier det går bra. Dog er barn veldig lojale.. Vi bor i nærheten av hverandre og er sammen alle sammen innimellom slik at de skal kunne få snakke med oss samtidig og se at vi er venner. Virker på det jeg hører og leser at det er utrolig viktig for barna at de aldri må velge side, se at mamma og pappa er venner. Da går det alt i alt bra. Det vil være verre for dem å bo i et hjem uten kjærlighet og kanskje mye krangling? 

Jeg har ikke lyst til å utbrodere mer her, men send gjerne en pm om du vil. 

Han har vært likegyldig, men nå virker det som han bryr seg. Nå når han ser at jeg ikke vil mer. Men mine følelser er borte. Vet ikke hva jeg skal gjøre.. 

Anonymkode: f3e0f...9ce

[AnonymBruker]

Mine foreldre har et samlivsbrudd nå for tiden, mens vi barna er i voksen alder. Jeg må si meg enig med hun her oppe, om at det er viktig å ikke måtte la barna velge side. Man må kunne være med begge foreldre, og ha kontakt med den andre, uten at barnet skal få dårlig samvittighet ovenfor den andre forelderen. 

 

Kanskje dere skal vurdere familievernkontoret for barnets del, at barna kan få noen profesjonelle å snakke med om dette? Eventuelt helsesykepleieren på skolen. Det er ikke bare foreldrene som trenger å prate om dette.

 

Husk midt opp i alt dette, å snakke minst mulig vondt om den andre forelderen ovenfor barna deres. Det kan dere gjøre til andre. Velg ord og tonefall med omhu hvis når dere prater med barna om dette.

Anonymkode: 0fd29...12d

[MollyJones]

Følelser kan komme og gå iløpet av et langt liv. Om du spør 80 åringer som har holdt sammen hele livet om de har vært full i følelser hele veien trur jeg du får mye livsvisdom. 

Når du ser på tråden som omhandler om å bli deprimert og lei av å være forelder, og at småbarnstiden er tøff så kanskje kan det gi en liten forklaring på hvorfor det føles så tungt akkurat nå. Det har helt sikkert vært beintøft med to små barn i mange år nå, liten egentid, liten partid og mye gniss og frustrasjon. Nå har du kanskje fått hodet over vannet og ser på situasjonen. Og den har kanskje ikke vært god de siste årene. Er løsningen å gå fra hverandre, begynne på nytt? Kanskje. Er det verdt å prøve enda litt til? Terapi? Ferie - bare dere to? Kanskje. Men, husk at for mange er forholdet på bunnen på dette tidspunktet. Mange velger å skilles - noen til det bedre, og noen til verre. 

Hehe, vanskelig å gi råd altså! Dette må du kjenne på sjøl, men prøv å sett alt i et stort perspektiv også. Du veit hva du har, men du veit ikke hva du får. Kanskje vil du angre, kanskje vil du blomstre. Men bruk for all del tid på dette, og prøv terapi. Prøv å blås liv i det. Hva om dere får 40 år til sammen, kanskje vil det året der dere prøvde å finne tilbake til hverandre det beste dere har gjort. Og om det ikke går, så kan du iallefall si at du prøvde, om du sitter å angrer.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg og min mann er kommet til et punkt der vi vurderer å gå fra hverandre. Det er jeg som har tatt initiativ til brudd, etter å ha prøvd å få samlivet til å fungere i mange år. Følelsene mine har forsvunnet. Og har opplevd han som likegyldig i lange tider. 

Vil ikke gi opp, men klarer ikke se for meg en fremtid med mannen min. Ungene har holdt oss sammen. Vi er begge klar på at vi hadde gått for lenge siden om det ikke var for dem.

Ungene er 6 og 10 år. Jeg tenker på deres ve og vel. Jeg får så vondt av tanken på at de skal bli skadelidende på grunn av det valget jeg kanskje tar. 

 Er det noen her som kan dele erfaringer ved samlivsbrudd?

Anonymkode: f3e0f...9ce

Det er foreldre som velger om barn skal bli skadelidte. 

Anonymkode: 72a95...636

[McMary]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har vært likegyldig, men nå virker det som han bryr seg. Nå når han ser at jeg ikke vil mer. Men mine følelser er borte. Vet ikke hva jeg skal gjøre.. 

Anonymkode: f3e0f...9ce

Min sterkeste anbefaling er at om alt virer helt låst, så prøv å bo litt fra hverandre uten at dere har bestemt dere for skilsmisse. Jeg ba om det, men fikk det ikke. Det var helt kaos i hodet mitt, jeg lå i fosterstilling på senga og gråt i dagesvis, det var umulig å ta rasjonelle beslutninger. Til slutt virket en skilsmisse som den beste og eneste løsningen på å komme unna alle spørsmålene, vurderingene og anklagene om at jeg ikke prøvde hardt nok. Jeg vet det blir vanskelig med barn, men prøv det som siste utvei. Få litt avstand. Lei en leilighet og bytt på å bo der og sammen barna 50/50 som om dere var skilt. Kjenn på det og pust ut og tenk. Barna vil bli involvert og naboen vil spørre hva som skjer, men vit at mange er gjennom slike faser og vil heie på dere! Har fått masse støtte i etterkant da vi fortalte om det, kunne vært lurt å ha snakket med flere om det før tenker jeg nå.

Er dette for voldsomt, så ta i hvert fall en ferieuke fra hverandre eller noe. Siden kan dere gjøre spennende ting sammen, med og uten barn, ting som knytter dere sammen. Det er mange som har "mistet følelser" og fått de igjen. Jeg også. For noen år tilbake var jeg forelsket i en kollega og kjente lite for mannen, uten at jeg tok det opp med han den gangen. Forelskelsen for den andre gikk over og følelsene for mannen kom tilbake. Håper det gjør det for deg/dere også!

Ellers: Det tilbys flere helgesamlinger med samlivskurs, og parterapi. Det finnes også en bok om ekteskap "Hemmeligheten bak et lykkelig parforhold" som er vel verdt å lese sammen og jobbe seg gjennom de samtalene som anbefales. Det gir nærhet. Ikke ha pliktsex, vent til stemningen er der om det så tar noen måneder. 

[AnonymBruker]

Når du har kommet dit at du ønsker skilsmisse, så har du nok allerede gått igjennom en ganske voldsom, følelsesmessig prosess som du må ta på alvor. Om du merker at mannen din prøver og gjør ting som du liker, så gi det litt tid. Om det føles helt feil, så reis bort en uke for å få litt perspektiv på ting. Huset og dets fire vegger er din verste fiende når man går igjennom noe så belastende som et samlivsbrudd.

Barn fortjener lykkelige foreldre. Om foreldre klarer å oppnå lykke ved å være sammen så hipp hurra for det. Det er også noe som heter lykkelig skilt. Er man lykkelig skilt så er det myyyyye bedre en to triste foreldre!

Selv valgte jeg å skrive en dagbok da tanken om å gjøre det slutt begynte å melde seg. Jeg loggførte dagene mine i seks måneder for å se om jeg stort sett hadde det bra eller om jeg stort sett hadde det dårlig. Jeg ble overrasket da jeg innså at rundt 80% av dagene mine var preget av tunge og triste tanker. Derfor valgte jeg å gå. Jeg viste boken til eksen min og fortalte at jeg var nødt til å ta grep for å få det bedre. Han ville ikke gi opp, men jeg hadde tråkket i dritten alt for lenge. Vi prøvde terapi men jeg følte at vi var ved veis ende. Det var ikke et åpenbart valg for meg, men jeg hadde ikke mer å gi og tenkte at jeg måtte settes fri før jeg eventuelt kunne tenkt meg å prøve igjen. Slik ble det altså ikke.

Det tok lang tid å bli vant til å se barna mine 50% av tiden, men etterhvert innså jeg at jeg ble en mye bedre mor. Jeg er mer tilstede og har mer overskudd. Jeg føler meg dessuten sterk og selvstendig. Livet er ikke lenger en semi-depressiv reise. Barnefar og jeg er gode venner og jeg får se barna mine så ofte jeg vil. Det samme med han. I starten dro jeg til dem så ofte jeg kunne, men etterhvert ble det helt greit å vente en uke med å se dem.

Jeg har nå vært skilt i åtte år 🙂 Har innimellom angret, men jeg ser ikke nytten i å se meg tilbake. Det er fullt mulig å være lykkelig skilt, og det føler jeg at jeg er. To år etter bruddet møtte jeg er ny mann. En selvstendig, god og herlig mann som er snill som dagen er lang. Sammen har vi en felles datter og hun har blitt alles lille glede. Hun blir dullet med av både søsken og foreldre, og min eksmann er hennes fadder  

Anonymkode: 72307...540

[Tropicify]

Et brudd er ingen tragedie barne på grunn av barna. Tragedie er å bli i et ulykkelig forhold og lære barna feil inntrykk av hva kjærlighet skal være. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, MollyJones skrev:

Følelser kan komme og gå iløpet av et langt liv. Om du spør 80 åringer som har holdt sammen hele livet om de har vært full i følelser hele veien trur jeg du får mye livsvisdom. 

Når du ser på tråden som omhandler om å bli deprimert og lei av å være forelder, og at småbarnstiden er tøff så kanskje kan det gi en liten forklaring på hvorfor det føles så tungt akkurat nå. Det har helt sikkert vært beintøft med to små barn i mange år nå, liten egentid, liten partid og mye gniss og frustrasjon. Nå har du kanskje fått hodet over vannet og ser på situasjonen. Og den har kanskje ikke vært god de siste årene. Er løsningen å gå fra hverandre, begynne på nytt? Kanskje. Er det verdt å prøve enda litt til? Terapi? Ferie - bare dere to? Kanskje. Men, husk at for mange er forholdet på bunnen på dette tidspunktet. Mange velger å skilles - noen til det bedre, og noen til verre. 

Hehe, vanskelig å gi råd altså! Dette må du kjenne på sjøl, men prøv å sett alt i et stort perspektiv også. Du veit hva du har, men du veit ikke hva du får. Kanskje vil du angre, kanskje vil du blomstre. Men bruk for all del tid på dette, og prøv terapi. Prøv å blås liv i det. Hva om dere får 40 år til sammen, kanskje vil det året der dere prøvde å finne tilbake til hverandre det beste dere har gjort. Og om det ikke går, så kan du iallefall si at du prøvde, om du sitter å angrer.

Flott svar, takk  

Anonymkode: f3e0f...9ce

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg og min mann er kommet til et punkt der vi vurderer å gå fra hverandre. Det er jeg som har tatt initiativ til brudd, etter å ha prøvd å få samlivet til å fungere i mange år. Følelsene mine har forsvunnet. Og har opplevd han som likegyldig i lange tider. 

Vil ikke gi opp, men klarer ikke se for meg en fremtid med mannen min. Ungene har holdt oss sammen. Vi er begge klar på at vi hadde gått for lenge siden om det ikke var for dem.

Ungene er 6 og 10 år. Jeg tenker på deres ve og vel. Jeg får så vondt av tanken på at de skal bli skadelidende på grunn av det valget jeg kanskje tar. 

 Er det noen her som kan dele erfaringer ved samlivsbrudd?

Anonymkode: f3e0f...9ce

Ja og det gikk fint. Jeg ser nå, 2.5 år i etterkant at det var det beste for alle parter. Forstår meg ikke på de som holder sammen kun for barna.

Anonymkode: a735f...b87

[AnonymBruker]

Jeg var veldig bekymret for ungene, men her har det fram til nå gått mye bedre enn fryktet. Vi har 50/50 og det har fungert ganske greit. Ungene har vært greit fornøyde. men akkurat nå er jeg i en situasjon at yngste gir uttrykk for å ikke ville være så mye hos faren. Har tatt det opp med faren i håp om at han kan jobbe med å bedre det. Men han tar det som en trussel om at jeg vil ta fra han barna, og nekter å høre på noe som helst. Han er bare veldig klar på at det ALDRI er aktuelt at barna er mer hos meg. Så selv om ungene egentlig er så gamle at deres meninger skal veie tungt så vil ikke faren noen sinne hensynta det. Det er vanskelig å være mamma når barna ikke er fornøyde og du ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem😥. Må bare håpe at noe av det jeg sier likevel siger inn slik at han prøver å bedre på ting. For å si det sånn ble det slutt på godt samarbeid når han fikk seg ny samboer. Men jeg tror ikke det er hennes feil, bare eksen som tydelig må statuere eksempel om at jeg er ute av livet hans for godt tror jeg. Men det er vanvittig slitsomt, for alt jeg gjør er feil (selv om det har vært greit i 4 år fram til nå...)

Jeg er nå i etterkant glad for bruddet, men ungene blir skadelidende. Kommer ikke utenom det. Men det hadde de nok blitt om vi hadde fortsatt sammen også er jeg redd. Selv om jeg da faktisk kunne gjort mitt for å skjerme og verne dem i det minste, nå har jeg null makt utenfor de ukene de er hos meg.

Anonymkode: da956...d60

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var veldig bekymret for ungene, men her har det fram til nå gått mye bedre enn fryktet. Vi har 50/50 og det har fungert ganske greit. Ungene har vært greit fornøyde. men akkurat nå er jeg i en situasjon at yngste gir uttrykk for å ikke ville være så mye hos faren. Har tatt det opp med faren i håp om at han kan jobbe med å bedre det. Men han tar det som en trussel om at jeg vil ta fra han barna, og nekter å høre på noe som helst. Han er bare veldig klar på at det ALDRI er aktuelt at barna er mer hos meg. Så selv om ungene egentlig er så gamle at deres meninger skal veie tungt så vil ikke faren noen sinne hensynta det. Det er vanskelig å være mamma når barna ikke er fornøyde og du ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem😥. Må bare håpe at noe av det jeg sier likevel siger inn slik at han prøver å bedre på ting. For å si det sånn ble det slutt på godt samarbeid når han fikk seg ny samboer. Men jeg tror ikke det er hennes feil, bare eksen som tydelig må statuere eksempel om at jeg er ute av livet hans for godt tror jeg. Men det er vanvittig slitsomt, for alt jeg gjør er feil (selv om det har vært greit i 4 år fram til nå...)

Jeg er nå i etterkant glad for bruddet, men ungene blir skadelidende. Kommer ikke utenom det. Men det hadde de nok blitt om vi hadde fortsatt sammen også er jeg redd. Selv om jeg da faktisk kunne gjort mitt for å skjerme og verne dem i det minste, nå har jeg null makt utenfor de ukene de er hos meg.

Anonymkode: da956...d60

Hører mange som sier dette. At ungene blir skadelidende, men at det likevel var riktig å gå. 

Men jeg vet ikke om jeg klarer å ha det bra hvis ungene lider? 

Anonymkode: f3e0f...9ce

[Million]

Jeg ventet og holdt ut et dødt forhold i mange år. Ba om skilsmisse da barnet vårt hadde fylt 15. Så ble vi endelig skilt et år senere, da gutten var 16.

Det gikk helt fint. Han fikk litt sjokk og felte en tåre eller to, men det var kortvarig, og han var jo gammel nok til å forstå litt mer. Barn er som siv, de er føyelige og bøyelige. Hvis foreldrene oppfører seg ordentlig og dropper kranglingen og er vennskapelige i tonen overfor hverandre, vil det som regel gå bra.

For min del er det å be om skilsmisse det beste jeg har gjort, og fikk et mye bedre liv etterpå. Deilig å være fri.  

 

Endret 25. februar 2019 av Million