Jeg tas for gitt...

[AnonymBruker]

Mor til fire, to tenåringer og to i småskolen. Gift med far til barna.

Jeg er kronisk syk, og dermed hjemmeværende. Jeg klarer absolutt ikke å ta meg av alt i huset, og trenger at familien tar sitt. Det skjer ikke... Ungene forventes å kjøres og hentes. Jeg er jo hjemme likevel liksom. Ingen rydder eller vasker hvis ikke jeg maser. Og ihvertfall ikke hvis jeg må hvile. Mannen gjør litt, men det er handling og middagslaging. Alt annet, som å rydde etter middag eller hva som helst annet er tydeligvis uaktuelt dersom jeg ikke maser eller er med å gjør noe.

Jeg er syk, og har prøvd hardt å ikke gjøre det til noe stort tema. Kanskje jeg har gjort det litt for bra? De skjønner ihvertfall ikke alvoret når jeg ber dem bidra mer hjemme, og når jeg sier at jeg ikke kan kjøre eller hente.

Jeg er mer enn utslitt. Huset ser ikke ut.

Hadde det ikke vært for at de to yngste er så små fremdeles hadde jeg flyttet...

Hjelp? Hva kan jeg gjøre??

Anonymkode: 5de84...8d2

[AnonymBruker]

Du kan begynne med å sette krav til de du deler husvære med??

Anonymkode: f6722...582

[AnonymBruker]

Du får arrangere et husmøte og sammen planlegge hvem som gjør hva og hvilken dag. 

Anonymkode: bcb20...fea

[AnonymBruker]

Det høres da ytterst normalt ut at barn/tenåringer må mases på for å gjøre noe i huset. Mannen tar altså all middagslaging, handling og jobber fult men får likevel kritikk. Regner med han også stiller opp for sine barn slik mange menn gjør? Du får forsøke å snakke med familien og fordele arbeidet litt, f.eks at alle rydder etter seg når de har spist og at alle sanker sammen sine ting og tar med til eget rom før de legger seg. Og så får du senke kravene litt. Egentlig blir jeg litt oppgitt over at kronisk syke må få så mange barn når de åpenbart lager seg for mye arbeid, for så å klage på at partneren og ungene ikke gjør nok. Hvis mann og barn skal og bør gjøre alt, hva skal du bidra med?

Anonymkode: b0632...b79

[Pentagon]

Hvordan syk er du da? Har alle blitt forklart hvordan det er for deg med denne sykdommen? Hvordan det føles hver bidige dag? Om det være seg smerter, tretthet, kvalme eller hva som helst. 

Eller har du bagatellisert det og dekket litt over hvor mange plager du har? Sliter kanskje litt på psyken også? Vet de om det?

Hvis de tror at det du har egentlig ikke er så ille tenker de vel også sikkert at du kunne ryddet og ordnet hjemme? 

Du må ihvertfall være helt ærlig og forsøk å forklare så billedlig som mulig hvordan det er for deg å ha denne sykdommen, både fysisk og psykisk..