Tror jeg har borderline? Eller bare sliten?

[AnonymBruker]

Hei! 

Etter å ha lest på nettet, tror jeg at jeg har borderline. Tenkte å skrive her i håp om at det er verre enn det jeg opplever. Jeg tør ikke gå til fastlegen med dette, fordi jeg har barn. Tanken om at kanskje barnevernet blir tilkalt og jenta mi blir tatt i fra oss. 

Jeg føler meg emosjonelt ustabil. Det ene øyeblikket er alt ok og bra, jeg ser en fremtid med mannen min og jeg føler meg stabil. Det neste øyeblikket føler jeg meg totalt mislykket vil jeg ta med meg dattera mi å dra, og forlate mannen. 

Jeg gjør selvsagt aldri noe med disse følelsene, annet enn at jeg snakker med mannen min, gråter en del (ikke foran barnet). 

I de verste tilfellene krangler vi (igjen, ikke foran barnet). Jeg sier masse sårende ting kun for å såre og gi ham grunner til å forlate meg eller gi meg juling slik at jeg drar (han har aldri rørt meg). Plutselig er der en bryter som blir slått av og alt er tilbake til normalt, og jeg føler meg som verdens verste person som sier disse tingene. Stakkars mann.. 

Det hemmer meg i hverdagen. Jeg er hjemmeværende med barnet, og når jeg har en dårlig dag er det ganske vanskelig å "være meg selv". Jeg må jo opptre normalt overfor jenta mi, når jeg helst bare vil ligge i sengen og gråte. Blir det for ille, tar jeg henne med på en trilletur eller setter henne foran TV en halvtimes tid mens jeg fokuserer på noe annet..

Kanskje det bare er kaos i hodet mitt. For jeg gjør det jeg skal som mor, men noen ganger er det litt vanskelig om man er skikkelig lei seg. 

Det er slitsomt med alle disse følelsene. 

Jeg vet ikke hva poenget mitt er, men barnet mitt er fokuset, synes det går bra. Kanskje det bare er alt jeg tenker på som ødelegger for meg, men så er det jo bare jeg som vet hva som skjer inni hodet mitt. Det synes jo ikke på utsiden.. 

 

Anonymkode: eecd0...8d3

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg synes du gjør lurt i å skrive ut dette og ta det med til fastlegen. Ingen her kan diagnostisere deg, så du må nesten til DPS om du skal få satt en diagnose og få riktig hjelp.

Det høres ikke godt ut å ha det slik. ❤️Håper det går bedre for deg etterhvert 

Endret 22. februar 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Etter å ha lest på nettet, tror jeg at jeg har borderline. Tenkte å skrive her i håp om at det er verre enn det jeg opplever. Jeg tør ikke gå til fastlegen med dette, fordi jeg har barn. Tanken om at kanskje barnevernet blir tilkalt og jenta mi blir tatt i fra oss. 

Jeg føler meg emosjonelt ustabil. Det ene øyeblikket er alt ok og bra, jeg ser en fremtid med mannen min og jeg føler meg stabil. Det neste øyeblikket føler jeg meg totalt mislykket vil jeg ta med meg dattera mi å dra, og forlate mannen. 

Jeg gjør selvsagt aldri noe med disse følelsene, annet enn at jeg snakker med mannen min, gråter en del (ikke foran barnet). 

I de verste tilfellene krangler vi (igjen, ikke foran barnet). Jeg sier masse sårende ting kun for å såre og gi ham grunner til å forlate meg eller gi meg juling slik at jeg drar (han har aldri rørt meg). Plutselig er der en bryter som blir slått av og alt er tilbake til normalt, og jeg føler meg som verdens verste person som sier disse tingene. Stakkars mann.. 

Det hemmer meg i hverdagen. Jeg er hjemmeværende med barnet, og når jeg har en dårlig dag er det ganske vanskelig å "være meg selv". Jeg må jo opptre normalt overfor jenta mi, når jeg helst bare vil ligge i sengen og gråte. Blir det for ille, tar jeg henne med på en trilletur eller setter henne foran TV en halvtimes tid mens jeg fokuserer på noe annet..

Kanskje det bare er kaos i hodet mitt. For jeg gjør det jeg skal som mor, men noen ganger er det litt vanskelig om man er skikkelig lei seg. 

Det er slitsomt med alle disse følelsene. 

Jeg vet ikke hva poenget mitt er, men barnet mitt er fokuset, synes det går bra. Kanskje det bare er alt jeg tenker på som ødelegger for meg, men så er det jo bare jeg som vet hva som skjer inni hodet mitt. Det synes jo ikke på utsiden.. 

 

Anonymkode: eecd0...8d3

Herlighet, du høres jo helt syk ut og stakkars mann som traff deg.

Anonymkode: 31983...71b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg synes du gjør lurt i å skrive ut dette og ta det med til fastlegen. 

Det høres ikke godt ut å ha det slik. ❤️

Jeg er veldig redd. Altså ikke misforstå, jeg er oppegående, men jeg er veldig redd for at jeg har rett i at det er en personlighetsforstyrrelse og barnet mitt skal bli tatt ifra meg, selvom jeg og alle rundt meg mener at jeg er en god mor (familien) 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herlighet, du høres jo helt syk ut og stakkars mann som traff deg.

Anonymkode: 31983...71b

Ikkesant?

Anonymkode: eecd0...8d3

[AnonymBruker]

Takk for at du minte meg på den gamle Madonna-sangen.

Anonymkode: 25eb2...913

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig redd. Altså ikke misforstå, jeg er oppegående, men jeg er veldig redd for at jeg har rett i at det er en personlighetsforstyrrelse og barnet mitt skal bli tatt ifra meg, selvom jeg og alle rundt meg mener at jeg er en god mor (familien) 

Ikkesant?

Anonymkode: eecd0...8d3

Jeg forstår at du er redd for det, men jeg tror barnevernet (i tilfelle det skulle komme en bekymringsmelding) vil se på det som veldig positivt at du søker hjelp og tar tak i dette. Da viser du at du er samarbeidsvillig, og det teller aldri negativt. 

Ikke sikkert barnevernet blir koblet inn i det heletatt. Og hvis de med formodning skulle gjøre det, så er det for å hjelpe dere. 

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du følt det sånn her da? Hvordan var det før du fikk barn? 

Anonymkode: ca28c...ce9

[AnonymBruker]

Du har utvilsomt et følelsesmessig problem, men neppe av den alvorlighetsgraden som EUPF/Borderline innebærer. 

Jeg vil råde deg til å snakke med fastlegen. Be om henvisning til psykolog. Du har ingen grunn til å frykte barnevernet ut i fra det du beskriver her. 

Anonymkode: f113a...6a6

[AnonymBruker]

Du bør definitivt ta en tur til fastlegen, og barnevernet banker ikke automatisk på døren selv om du opplever å være psykisk ustabil.

Uten å ha lest noe om borderlinder, høres ikke det du forteller om helt ut som borderlinder for meg... men jeg har ikke peiling altså!

Søsteren min fikk denne diagnosen. Slik jeg opplevde dette på «sidelinjen» var, som du beskriver, at humøret var veldig opp og ned. Men hun så det aldri selv. Det var ALDRI hun som var problemet. Hun «vridde» på alt som ble sagt, og hadde en adferd der man følte at uansett hva man sa og gjorde, var det galt/ble tatt ille opp. Tror hun følte seg alene mot verden. Dette gjaldt både mann, egne barn, hun oppfattet alle som «slemme» mot henne.

Borderliner har 50% dødelighet, og søsteren min valgte døden. Jeg viste ikke om at hun fikk denne diagnosen før hun døde, så hvordan hun oppfattet sykdommen selv, vet jeg ikke...

Lykke til, ta vare på deg selv.

Anonymkode: 5f39b...1d3

[Falkefugl]

En personlighetsforstyrrelse er noe som utvikler seg over lang tid, og gjerne først kommer til syne i tidlig voksenalder frem til personligheten er ferdig "formet". Dersom du ikke har slitt med dette tidligere, og ikke har hatt det slik i tidligere forhold med oppførsel og følelsesliv utenfor normalen tror jeg personlighetsforstyrrelse er usannsynlig. Det utvikler seg som sagt over tid, det er derfor traumer/utrygg barndom og ungdomsår som ofte kan føre til personlighetsforstyrrelse. 

Men jeg ville tatt dette på alvor, det er ikke nødvendig å ha det vondt når det finnes hjelp å få. Lege eller psykolog kan hjelpe deg å finne en vei gjennom dette.

Endret 22. februar 2019 av Falkefugl
Skrivefeil

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Det er mulig å ha problemer med affektregulering uten at det er EUPF. Det kan være et ledd i andre psykiatriske diagnoser, ytre forbigående belastninger eller utbrenthet. 

Det viktigste er uansett å ta tak i det. Første steg er å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør definitivt ta en tur til fastlegen, og barnevernet banker ikke automatisk på døren selv om du opplever å være psykisk ustabil.

Uten å ha lest noe om borderlinder, høres ikke det du forteller om helt ut som borderlinder for meg... men jeg har ikke peiling altså!

Søsteren min fikk denne diagnosen. Slik jeg opplevde dette på «sidelinjen» var, som du beskriver, at humøret var veldig opp og ned. Men hun så det aldri selv. Det var ALDRI hun som var problemet. Hun «vridde» på alt som ble sagt, og hadde en adferd der man følte at uansett hva man sa og gjorde, var det galt/ble tatt ille opp. Tror hun følte seg alene mot verden. Dette gjaldt både mann, egne barn, hun oppfattet alle som «slemme» mot henne.

Borderliner har 50% dødelighet, og søsteren min valgte døden. Jeg viste ikke om at hun fikk denne diagnosen før hun døde, så hvordan hun oppfattet sykdommen selv, vet jeg ikke...

Lykke til, ta vare på deg selv.

Anonymkode: 5f39b...1d3

❤️❤️

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Falkefugl skrev:

En personlighetsforstyrrelse er noe som utvikler seg over lang tid, og gjerne først kommer til syne i tidlig voksenalder frem til personligheten er ferdig "formet". Dersom du ikke har slitt med dette tidligere, og ikke har hatt det slik i tidligere forhold med oppførsel og følelsesliv utenfor normalen tror jeg personlighetsforstyrrelse er usannsynlig. Det utvikler seg som sagt over tid, og vanligvis før personligheten er ferdig formet, det er derfor barndommen og ungdomsår som er mest risiko for å utvikle pf. 

Men jeg ville tatt dette på alvor, det er ikke nødvendig å ha det vondt når det finnes hjelp å få. Lege eller psykolog kan hjelpe deg å finne en vei gjennom dette.

Jeg aner ikke. Da jeg var yngre fra 14 og oppover, var jeg ganske rebell, jeg fikk ekstreme tankeganger og gjorde mye opprør. Jeg vet ikke om det var normalt tenåringsopprør eller litt vel ekstremt. Sammenlignet med lillesøsteren min, var jeg fæl. Hun gjorde aldri noe galt..  i eldre tid har jeg gjort valg som mine nærmeste ikke er enige i, men som slettes ikke er unormalt..

Hater å grave i fortiden, gjør meg så trist..

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør definitivt ta en tur til fastlegen, og barnevernet banker ikke automatisk på døren selv om du opplever å være psykisk ustabil.

Uten å ha lest noe om borderlinder, høres ikke det du forteller om helt ut som borderlinder for meg... men jeg har ikke peiling altså!

Søsteren min fikk denne diagnosen. Slik jeg opplevde dette på «sidelinjen» var, som du beskriver, at humøret var veldig opp og ned. Men hun så det aldri selv. Det var ALDRI hun som var problemet. Hun «vridde» på alt som ble sagt, og hadde en adferd der man følte at uansett hva man sa og gjorde, var det galt/ble tatt ille opp. Tror hun følte seg alene mot verden. Dette gjaldt både mann, egne barn, hun oppfattet alle som «slemme» mot henne.

Borderliner har 50% dødelighet, og søsteren min valgte døden. Jeg viste ikke om at hun fikk denne diagnosen før hun døde, så hvordan hun oppfattet sykdommen selv, vet jeg ikke...

Lykke til, ta vare på deg selv.

Anonymkode: 5f39b...1d3

Så trist♡ Kondolerer ♡ det må være utrolig vanskelig for dere rundt..:/

Jeg mener jeg kan se situasjonen i et tredjeperpektiv. Jeg har en utrolig evne til å være selvkritisk, kanskje litt vel mye til tider. Jeg aner derimot ikke hvordan andre oppfatter meg som person, og det burde jeg kanskje spørre noen jeg stoler på..? 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har utvilsomt et følelsesmessig problem, men neppe av den alvorlighetsgraden som EUPF/Borderline innebærer. 

Jeg vil råde deg til å snakke med fastlegen. Be om henvisning til psykolog. Du har ingen grunn til å frykte barnevernet ut i fra det du beskriver her. 

Anonymkode: f113a...6a6

Så godt å høre, jeg håper selv at det ikke er så ille som jeg tror.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge har du følt det sånn her da? Hvordan var det før du fikk barn? 

Anonymkode: ca28c...ce9

Helt siden jeg giftet meg. Før det var det bare meg, og jeg gjorde det jeg ville.. Jeg giftet meg for 7 år siden, og barnet vårt blir snart to.

7 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg forstår at du er redd for det, men jeg tror barnevernet (i tilfelle det skulle komme en bekymringsmelding) vil se på det som veldig positivt at du søker hjelp og tar tak i dette. Da viser du at du er samarbeidsvillig, og det teller aldri negativt. 

Ikke sikkert barnevernet blir koblet inn i det heletatt. Og hvis de med formodning skulle gjøre det, så er det for å hjelpe dere. 

Selvfølgelig vil jeg samarbeide om de skulle komme.. er bare utrolig redd..

Anonymkode: eecd0...8d3

[jegmotmeg]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har utvilsomt et følelsesmessig problem, men neppe av den alvorlighetsgraden som EUPF/Borderline innebærer. 

Jeg vil råde deg til å snakke med fastlegen. Be om henvisning til psykolog. Du har ingen grunn til å frykte barnevernet ut i fra det du beskriver her. 

Anonymkode: f113a...6a6

Enig med deg.

Det er stor forskjell på å "bare" være sliten og å ha borderline personlighetsforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det er mulig å ha problemer med affektregulering uten at det er EUPF. Det kan være et ledd i andre psykiatriske diagnoser, ytre forbigående belastninger eller utbrenthet. 

Det viktigste er uansett å ta tak i det. Første steg er å gå til fastlegen og få henvisning til psykolog. 

Det kan være det også, jeg tror jeg må be legen min om hjelp. Jeg har slitt med depresjon i mange år, føler meg rådvill og ser ingen løsninger..Man føler seg fortapt. 

Anonymkode: eecd0...8d3

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det kan være det også, jeg tror jeg må be legen min om hjelp. Jeg har slitt med depresjon i mange år, føler meg rådvill og ser ingen løsninger..Man føler seg fortapt. 

Anonymkode: eecd0...8d3

Så leit å høre:(

Håper du søker hjelp. Du fortjener alt godt 

[AnonymBruker]

Gode mennesker som tar seg tid til å svare en fremmed.. gir meg troen på mennesker igjen ❤ tusen takk♡ 

Jeg må ta meg sammen og kontakte legen 

Ts 

Anonymkode: eecd0...8d3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Så leit å høre:(

Håper du søker hjelp. Du fortjener alt godt 

Tusen takk så snilt ♡ du også :)♡ 

Anonymkode: eecd0...8d3

[AnonymBruker]

Jeg mistet meg selv helt i permisjonen. Kan det være at du opplever det samme? Var du som dette før du fikk barn også?

 

Anonymkode: d73cb...45d

[AnonymBruker]

Å herregud : 

alle antar dette er psykisk betinget ....!!! Hva om de psykiske symptomene har en fysisk årsak ?

hva med mulighet for fødselsdepresjon - hvilket betyr fall av hormoner ! 

Sjekk at du har riktig balanse av testosteron progesteron og østrogen ! 

Ok???

Anonymkode: 3c3b8...68a