Deprimert av familielivet

[AnonymBruker]

Dette er så trist å skrive, men innser mer og mer at jeg blir deprimert av familielivet. Og bare for å ha sagt det; jeg elsker barna mine og tar meg selvfølgelig godt av dem, følger dem opp 100% og vel så det. Har to bhg barn og en flink pappa som tar sin del. 

Likevel blir jeg så utmattet og tom for energi! ALT omhandler barna, jobb, hus og plikter. Jeg blir kvalt! Ser plutselig nå at jeg faktisk er på god vei til å miste meg selv som person fullstendig, har liksom bare roller som mor, kone og ansatt. Hvor ble det av MEG midt oppi dette her?! 

Noen som har noen gode råd om hvordan bevare seg selv og livsgnisten i denne perioden av livet? Akkurat nå føles det egentlig mest som at mitt eget liv er over 🙈

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

Hva er det du ønsker å gjøre i livet som er kul umulig å gjøre med en familie hjemme?

Anonymkode: 47137...1a7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du ønsker å gjøre i livet som er kul umulig å gjøre med en familie hjemme?

Anonymkode: 47137...1a7

Det er ikke så mye jeg ønsker å gjøre, men jeg skulle ønske at jeg slapp å være så sliten hele tiden. At jeg noen ganger kunne ta hensyn til egne behov, ikke bli styrt av klokkeslett, leggetider, middag, klesvask, nattevåk etc etc... bare gå på kino med mannen, spontant, fordi vi fikk lyst. Sove, sove, sove... legge meg litt på sofaen etter jobb.. ikke møte kontinuerlig motstand fra trassige barn, HVER dag... osv osv. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[Sylveon]

Barn som er 0-3?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sylveon skrev:

Barn som er 0-3?

2-6, så jeg burde jo være over det verste 😫

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[Trøndere1]

Dette er det som folk ikke tenker over med barn. En endeløs jobb i 18-19-20 år 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

2-6, så jeg burde jo være over det verste 😫

HI 

Anonymkode: b169f...af2

Nei. Mine er 3,5 og 6, og det er mye styr med minstemsnn. Mange plikter og stress i hverdagen. 

Anonymkode: 526e5...93f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Trøndere1 skrev:

Dette er det som folk ikke tenker over med barn. En endeløs jobb i 18-19-20 år 

Ja, dessverre. Hadde ingen anelse om at det skulle bli så tøft. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

Dette kunne vært mitt innlegg. Jeg har det nøyaktig likt, og skjønner ikke hvordan jeg skal orke dette i mange år til. Det handler rett og slett om at man ikke lenger bestemmer over eget liv og tid, og det er faktisk ikke så lett å takle. Barna mine er det viktigste i livet mitt, men at de skulle bli livet mitt er jeg faktisk ikke så glad for. 

Jeg har dessverre ikke noen gode råd, men vi er flere i samme situasjon..

Anonymkode: c44b7...8c2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, dessverre. Hadde ingen anelse om at det skulle bli så tøft. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

Hadde det vært lettere med kun ett barn?

Anonymkode: e407d...07c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Mine er 3,5 og 6, og det er mye styr med minstemsnn. Mange plikter og stress i hverdagen. 

Anonymkode: 526e5...93f

Huff, jeg har også forstått nå at det ikke blir så mye bedre med det første - sikkert ikke på lenge enda. Trodde veldig mye skulle være gjort etter begge bikket 2 år 🙈 Så naiv går det an å være. Kjenner jeg får helt panikk. Hvordan skal man orke år etter år etter år på denne måten liksom, utslitt og deppa over livet? 😳 Og ja, det er mye fint og barna gir mye glede - men det er ikke alltid nok til å leve på... 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kunne vært mitt innlegg. Jeg har det nøyaktig likt, og skjønner ikke hvordan jeg skal orke dette i mange år til. Det handler rett og slett om at man ikke lenger bestemmer over eget liv og tid, og det er faktisk ikke så lett å takle. Barna mine er det viktigste i livet mitt, men at de skulle bli livet mitt er jeg faktisk ikke så glad for. 

Jeg har dessverre ikke noen gode råd, men vi er flere i samme situasjon..

Anonymkode: c44b7...8c2

Akkurat slik er det jeg føler det. Du beskriver det helt nøyaktig. Det er liksom bare for mye. På alle måter. Og altfor lite meg. Sender deg gode tanker. Trist at man skal ha det slik.

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde det vært lettere med kun ett barn?

Anonymkode: e407d...07c

Det var noe lettere med ett barn, men likevel livsendrende og temmelig slitsomt da også. Men jeg var ikke helt på felgen, nei. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, jeg har også forstått nå at det ikke blir så mye bedre med det første - sikkert ikke på lenge enda. Trodde veldig mye skulle være gjort etter begge bikket 2 år 🙈 Så naiv går det an å være. Kjenner jeg får helt panikk. Hvordan skal man orke år etter år etter år på denne måten liksom, utslitt og deppa over livet? 😳 Og ja, det er mye fint og barna gir mye glede - men det er ikke alltid nok til å leve på... 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Noen perioder er også tøffere enn andre. Helt siden minstegutten vår var et år, har jeg sett så frem til at begge barna skulle bli skolebarn. Krysser fingre og tær for at tilværelsen blir noe lettere da. Sender deg og andre i samme situasjon en klem ❤️ Vit at du ikke er alene! 

Anonymkode: 526e5...93f

[AnonymBruker]

Tenkte akkurat å skrive det samme, men du kom meg i forkjøpet. Du skriver akkurat slik jeg føler det. Ungene våre er like gamle å;) Jeg merker at jeg har møtt veggen på hjemmebane. Altså ikke hele tiden, men det er helt tydelig at barna tapper meg såpass for energi at jeg får en slag depresjon. Utover alle plikter er det liksom ikke noe energi igjen til det jeg kanskje ville ønsket å gjøre. Fordi jeg ikke har energi, orker jeg heller ikke noe. Dagene går i ett. Sliter med å finne glede, og å få energi i å være med barna. De er krevende, rett og slett. Har som du skjønner ikke barn som sitter i ro med aktiviteter. Det er trass, masing, lite søvn og en evig kamp for å finne på noe som engasjerer i mer enn to minutter. Har også en mann som gjør sin del, så jeg har litt fri innimellom. Det er godt, men ikke nok til at jeg henter meg inn igjen. Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut... Drømmer om reising, kinobesøk, spise på restaurant, late morgener... Akkurat når vi føler for, ikke etter å ha satt himmel og jord i bevegelse for å få barnevakt god tid i forveien. Det skaper bare forventningspress som sjeldent innfris, og er ikke det samme. 

Anonymkode: 12375...0fe

[AnonymBruker]

Dette høres kjipt ut! Jeg selv har ikke barn så jeg kan ikke uttale meg. MEN, jeg har sett mange skrive i andre tråder at de følte livet kom tilbake til dem da barna ble 5-6 +. Så hold fast i den  

Anonymkode: c7f1f...46b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

2-6, så jeg burde jo være over det verste 😫

HI 

Anonymkode: b169f...af2

Det blir bedre! Jeg lover! Hadde det ganske likt da ungene var mindre. Minste er nå 10 år og var i badeland på mandag med henne. For første gang på badeland klarte jeg å slappe av og ikke ha fullstendig kontroll på henne hele tiden! Dvs jeg visste jo hvor hun var men jeg sto ikke i bunn av sklia for eksempel og ventet på at hun kom ned som jeg har pleid å gjøre før om jeg ikke fikk en av de større barna til å bli med henne i sklia. Det var utrolig deilig.

Anonymkode: 93cf1...59e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Noen perioder er også tøffere enn andre. Helt siden minstegutten vår var et år, har jeg sett så frem til at begge barna skulle bli skolebarn. Krysser fingre og tær for at tilværelsen blir noe lettere da. Sender deg og andre i samme situasjon en klem ❤️ Vit at du ikke er alene! 

Anonymkode: 526e5...93f

Tusen takk, og klem tilbake ❤️ HÅPER at vi alle kan få det bedre med tiden. Det er en slags trøst i at man ikke er alene om å ha det sånn, selv om det er trist at dette er noe flere opplever. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres kjipt ut! Jeg selv har ikke barn så jeg kan ikke uttale meg. MEN, jeg har sett mange skrive i andre tråder at de følte livet kom tilbake til dem da barna ble 5-6 +. Så hold fast i den  

Anonymkode: c7f1f...46b

Tusen takk for svaret ditt ❤️ jeg håper det. 

HI 

Anonymkode: b169f...af2

[Sylveon]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

2-6, så jeg burde jo være over det verste 😫

HI 

Anonymkode: b169f...af2

Tøff alder og alle aldre byr på utfordringer. En 2-åring midt i trassalderen kan være kjempetøft. Jeg husker en av mine lå og skrek i gangen hver morgen fordi at de vil ikke ha klær. Å gå i pysj til barnehagen midt på vinteren er ikke aktuelt. Veldig vanlig det du føler på, men når de kommer opp i alderen 7-8 år så blir det betraktelig lettere.  Om det er noe trøst.... som AB nevner... ved 10 års alderen er det ikke så stress og du må ikke alltid være på vakt.