Alle klager over det å ha barn - hvordan skal da jeg klare det?

[Tillea]

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene. Jeg skal gifte meg neste år med drømmemannen. Jeg har fast jobb med god inntekt. Vi har bolig og hund. Alt er på plass. Jeg har siden jeg var liten ønsket meg barn. 

I samfunnet i dag handler det om å ikke pynte på sannheten. Skremmende og «ekte» svangerskap og fødsler skal ut til alle. Alle skal vite om hvor slitsomt, tøft og krevende det er både å bære frem og å oppdra et barn. Blod, revning, ingen søvn, ingen egentid, fødselsskader, depresjoner, dårlig råd, ingen kjærestetid. 

Rundt meg klager så og si alle (med barn) over hvor slitne de er, hvordan de aldri får sove, hvor godt det er å være på jobb og få voksentid. Gud forby om jeg en dag sier jeg er sliten, jeg som ikke har barn «da skal jeg bare vente å se hvordan livet blir når jeg får barn, jeg vet jo ikke hva det vil si å være sliten». 

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe snakke om det positive ved det å ha barn. Og det har gjort at jeg blir usikker om jeg klarer dette. Hvis alle andre rundt meg holder på å bryte sammen, hvorfor skulle jeg klare det da? 

Jeg er for åpenhet om det som er slitsomt og tøft, men skulle ønske det også ble snakket om alt det fine. Alle de hyggelige stundene og stolte øyeblikkene. Det må jo være en del av disse også!

Så en oppfordring til alle dere med barn: snakk om det positive også. Jeg forstår at du er sliten, men du skremmer livet av meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å få barn. Samtidig nekter jeg å tro at man aldri mer får egentid (det jeg er blitt fortalt), at man aldri er uthvilt (det får jeg stadig høre), at barna bare maser og aldri sover (det er en gjenganger), at alt er pes og slitsomt osv.. 

 

Et lite hjertesukk fra en som gjerne vil høre om alt det fine også.

[AnonymBruker]

Tror noen har det slitsomt og andre mindre slitsomt. Noen får barn som er helt hyper, andre har barn som er rolige og fungrer bra i barnehage og skole. Husk at selv om noen sliter masse, så betyr det ikke at det blir slik for deg og. Her sliter vi masse og forholdet går under, men ser mange som er lykkelige og har flotte hjem og masse energi. Det er veldig opp til menneskene, og om de ønsker å tilbringe tid sammen, eller om mannen vil jobbe 150% og om de blir syke, eller om de trener eller om de får mye hjelp fra familie rundt seg. 

Anonymkode: f994f...0b4

[AnonymBruker]

Å ha et småbarn er korte glimt av intens lykke i et stort hav av tristesse, krav, stress og bekymring.

Å ha to er bare mye mye mye mer slitsomt fordi du aldri får tatt deg inn.

Synd å si det, men for 4 av 5 jeg kjenner er det så ille. Så er det de få unntakene som ikke klarer å holde snavla ET ENESTE SEKUND om hvor utrolig bra alt er.

Anonymkode: abde8...046

[AnonymBruker]

Hvis man snakker om de fine stundene med barn, blir man lett oppfattet som skrytete, og som at man ønsker å fremheve hvor fantastiske ens egne barn er (implisitt: i motsetning til andre barn). Det er derfor tryggest å lufte frustrasjoner over hvor slitsomt småbarnslivet er.  I allefall fungerer det slik utenfor de sosiale mediene

Anonymkode: 5a8a7...08a

[AnonymBruker]

Jeg tror problemet er at alle skal være så perfekte og rekke over så vanvittig mye. Mye mange gjør i hverdagen er helt unødvendig. Man higer etter ting som egentlig ikke har noen betydning. Da stresser man og barna blir stresset, og man går inn i en sirkel med mas, kjas og slitenhet.

Jeg har valgt å ikke få barn, og jeg takker meg selv hver gang jeg treffer på foreldre som klager på livet sitt.

 

Anonymkode: 455b8...c2d

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Tillea skrev:

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene. Jeg skal gifte meg neste år med drømmemannen. Jeg har fast jobb med god inntekt. Vi har bolig og hund. Alt er på plass. Jeg har siden jeg var liten ønsket meg barn. 

I samfunnet i dag handler det om å ikke pynte på sannheten. Skremmende og «ekte» svangerskap og fødsler skal ut til alle. Alle skal vite om hvor slitsomt, tøft og krevende det er både å bære frem og å oppdra et barn. Blod, revning, ingen søvn, ingen egentid, fødselsskader, depresjoner, dårlig råd, ingen kjærestetid. 

Rundt meg klager så og si alle (med barn) over hvor slitne de er, hvordan de aldri får sove, hvor godt det er å være på jobb og få voksentid. Gud forby om jeg en dag sier jeg er sliten, jeg som ikke har barn «da skal jeg bare vente å se hvordan livet blir når jeg får barn, jeg vet jo ikke hva det vil si å være sliten». 

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe snakke om det positive ved det å ha barn. Og det har gjort at jeg blir usikker om jeg klarer dette. Hvis alle andre rundt meg holder på å bryte sammen, hvorfor skulle jeg klare det da? 

Jeg er for åpenhet om det som er slitsomt og tøft, men skulle ønske det også ble snakket om alt det fine. Alle de hyggelige stundene og stolte øyeblikkene. Det må jo være en del av disse også!

Så en oppfordring til alle dere med barn: snakk om det positive også. Jeg forstår at du er sliten, men du skremmer livet av meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å få barn. Samtidig nekter jeg å tro at man aldri mer får egentid (det jeg er blitt fortalt), at man aldri er uthvilt (det får jeg stadig høre), at barna bare maser og aldri sover (det er en gjenganger), at alt er pes og slitsomt osv.. 

 

Et lite hjertesukk fra en som gjerne vil høre om alt det fine også.

Har tre barn og kan med hånden på hjertet si at det er helt fantastisk med barn!!😁❤️

Selvfølgelig er det en stor omveltning i livet, lite søvn og egentid i småbarnsfasen osv, men det er så verdt det:)

Anonymkode: 18ae6...319

[SusanneLorentze]

Svigerinnen min hadde et barn med kolikk og som generelt var veldig krevende som baby, husker han skreik og skreik og de var helt utslitt.. men hun sa hele tiden at det likevel var verdt det.. jeg trodde ikke på henne i det hele tatt.

Men så fikk jeg mitt første barn selv, som også var ekstremt krevende. Sov ikke gjennom natta før han var 2 år og det meste i hverdagen var en kamp.. men det er faktisk verdt det! 😂 

Jeg er nå gravid med nummer 2 og ser for meg en hektisk hverdag fremover. Jeg har ikke masse overskudd og energi og ser ikke for meg å få det heller før minste er et par år.. jeg tror absolutt man får «livet» og overskuddet litt tilbake etterhvert, men småbarnsfasen er veldig krevende for mange. Så spørs det hvor mye avlastning man får fra mann og familie ellers. 

Jeg hadde selv et veldig realistisk bilde på det å ha små barn, jeg forventet at det kom til å bli tøft. Det gjorde det også. Vil mye heller ha det sånn enn å forvente at det blir en dans på roser, forså å gå på en smell når det ikke blir som forventet. 

[AnonymBruker]

Det ER slitsomt med barn. Mange trur det bare er kos, kaféturer og trilleturer. Det krever utrolig mye! Du må sette deg selv til side i mange år fremover. Det er en annen som krever 110% av deg. Jeg hadde en lett babytid, med en baby som sov og så og si aldri gråt. Han er nå fire år og det har vært mer krevende de siste to årene, selvom jeg tror jeg har en «enkel» unge. 

Anonymkode: d6eee...529

[SoWhat?]

34 minutter siden, Tillea skrev:

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene. Jeg skal gifte meg neste år med drømmemannen. Jeg har fast jobb med god inntekt. Vi har bolig og hund. Alt er på plass. Jeg har siden jeg var liten ønsket meg barn. 

I samfunnet i dag handler det om å ikke pynte på sannheten. Skremmende og «ekte» svangerskap og fødsler skal ut til alle. Alle skal vite om hvor slitsomt, tøft og krevende det er både å bære frem og å oppdra et barn. Blod, revning, ingen søvn, ingen egentid, fødselsskader, depresjoner, dårlig råd, ingen kjærestetid. 

Rundt meg klager så og si alle (med barn) over hvor slitne de er, hvordan de aldri får sove, hvor godt det er å være på jobb og få voksentid. Gud forby om jeg en dag sier jeg er sliten, jeg som ikke har barn «da skal jeg bare vente å se hvordan livet blir når jeg får barn, jeg vet jo ikke hva det vil si å være sliten». 

Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noe snakke om det positive ved det å ha barn. Og det har gjort at jeg blir usikker om jeg klarer dette. Hvis alle andre rundt meg holder på å bryte sammen, hvorfor skulle jeg klare det da? 

Jeg er for åpenhet om det som er slitsomt og tøft, men skulle ønske det også ble snakket om alt det fine. Alle de hyggelige stundene og stolte øyeblikkene. Det må jo være en del av disse også!

Så en oppfordring til alle dere med barn: snakk om det positive også. Jeg forstår at du er sliten, men du skremmer livet av meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å få barn. Samtidig nekter jeg å tro at man aldri mer får egentid (det jeg er blitt fortalt), at man aldri er uthvilt (det får jeg stadig høre), at barna bare maser og aldri sover (det er en gjenganger), at alt er pes og slitsomt osv.. 

 

Et lite hjertesukk fra en som gjerne vil høre om alt det fine også.

Støtter oppfordringen din 100 % ! 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt min første i snart seks uker, og det er som regel bare rolig kos i sofaen. Hun sover i senga si om natta, og våkner ca hver 2.-3. time for å spise.

Sover mye på dagen, er blid og fornøyd, og enkel å ha med seg både på trilleturer og besøk. 

Jeg hadde en enkel fødsel på fem timer. Ja, jeg revnet litt og ble sydd, men det gikk fint. 

Jeg skulle gjerne hatt mer sammenhengende søvn osv, men enn så lenge er skrekkhistoriene ikke aktuelle her. 

Så det er mulig at ikke alt bare er et negativt kaos!

Anonymkode: 72182...f65

[AnonymBruker]

Jeg hadde "enkle barn", som sov om natta, nesten aldri syke, spiste godt, og som var flinke til å underholde seg selv. Likevel synes jeg de to første årene var slitsomme, og det er vel ikke så rart da. Livet blir jo snudd litt på hodet, og det er slutt på å sette seg selv først   Samtidig synes jeg livet mitt ble mye rikere, og jeg lengtet ikke tilbake til tiden uten barn.

Anonymkode: 9df5a...320

[AnonymBruker]

Det handler om å prioritere det som er viktig, og luke vekk det som er mindre viktig! Ingen kan gjøre alt, isåfall blir det veldig slitsomt i lengden. 

Når man har barn, må man kanskje si nei til fester og andre eventer. Man kan kanskje ikke trene, eller gjøre andre aktiviteter alene. Og huset blir fort rotete og møkkete, selv en time etter rydding og rengjøring. 

Men så må man bare lære seg å akseptere at det er litt møkk i krokene, og man har muligheter til å finne på mange hyggelige aktiviteter med barna sine.

Det er lov å være sliten som foreldre, for i perioder så er det slitsomt. Men mesteparten av tiden er det veldig fint å kunne dele livet sitt med disse små vesene!

Kanskje folk generelt klager for mye for tiden...., eller stiller for høye krav til seg selv. Uansett bør man lære seg å sette grenser for seg selv, og klare å si nei når man har nok å gjøre 🙂

Anonymkode: b8a95...f9c

[AnonymBruker]

Det er in å være sliten når man har barn.

Anonymkode: eb58f...a0c

[Anonymburker]

Jeg tror heller ikke det er verdt alt stresset, utgiftene og utakknemligheten man får tilbake. Alle de som tør å trosse instinktene sine, og lar være å få barn pga fornuft, de er mine helter.

[AnonymBruker]

Min mor sier at den beste tiden i livet hennes var da hun hadde små barn.  

Anonymkode: a5dc6...1f8

[Klink]

Det er nok en motvekt til de som mener baby og barn er trilleturer og kos. Trøster jeg meg med. 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært så sliten som etter at jeg fikk barn. Har knapt sovet en hel natt på 8 år. Men ja, for meg er det verdt det! Mine to nydelige, viltre, snille, humoristiske gutter - de betyr alt for meg! Det er mye jobb ja, men det er mer glede! 

Men det er mye sannhet i at man ikke vet hva det vil si å være sliten før man har fått barn. Det stemte iallfall for min del. Jeg trodde jeg hadde hatt det travelt før, men etter at man får barn så skrus liksom tempoet opp ett hakk. 

Og så blir det jo litt hva du gjør det til selv. Senk kravene til deg selv, og fokuser på det som er viktigst. Det er en periode i livet der man må prioritere bort noe. 

Anonymkode: b1241...308

[tirben]

Det kan være slitsomt å ha barn,  men allikevel er det å få barn det største som skjer i et menneskes liv! Da jeg fikk min førstefødte og tittet på det perfekte lille barnet som lå i armene mine,  kjente jeg en så intens lykkefølelse som jeg aldri hadde følt tidligere. Jeg ble rett og slett forelsket i babyen min, og det vokste seg til en enorm kjærlighet for denne lille skapningen. 

Tenkte da at jeg aldri kunne bli like glad i et barn til,  men når søsteren kom noen år etter,  følte jeg det samme for henne.  Og ja,  gjennom årene har det vært slitsomt,  og det har vært krangler og konflikter,  men er det en ting jeg er sikker på,  så er det at barna mine er det viktigste i livet mitt.  Ingen har vel gjort meg mer irritert eller sintere enn dem,  men ingen har heller gitt meg mer glede enn dem.  

[Minlillelykke]

Fra de runder 6 mnder begynner jeg og kose meg med barna. Sa sover de godt, gir respons og man kan kose seg sammen. Alt handler da ikke om byssing som mine har vært avhengig av som nyfødte. Begge mine begynte å gå ved 8-9 mnder, gud så stolt jeg var! Samme når de lærte seg å kommunisere med peking. Jeg elsker rollen som mamma, ja men blir sliten, men på en positiv måte. Har aldri følt at jeg angrer. Med mindre når de hadde kolikk😉

[AnonymBruker]

Det gikk helt fint med det første barnet. Men nummer to... Det er så utrolig tøft. Viljesterk krabat som hyler til alt. Som nekter å sitte stille eller ligge i ro når det stelles. Som våkner om natta og tidlig på morgenen. Orker lite av det som sikkert er kos med å ha barn. Føler jeg bare overlever. Puster ut når jeg er på jobb, og teller timer til ungene skal legge seg når vi er hjemme. Det er tragisk. 

Anonymkode: 8fb44...29f