Alltid jeg som hjelper foreldrene mine

[AnonymBruker]

Jeg skriver her for å lufte meg litt, og for å høre deres meninger. Kan hende jeg er misunnelig og en bråkmaker som foreldrene mine mener.

Jeg har en søster som bor 25min fra foreldrene mine, jeg bor 10min unna. Og hver gang de trenger hjelp til noe (som er hver uke), kan være alt fra å ringe strømselskap, fikse tvboksen som de har surra med, kjøre de til lege og sykehus (er utenlandske og gamle) +++.

Jeg skulle kjøre pappa til legen i dag, men nå fikk mannen min legetime samme klokkeslett (forskjellige legekontorer), og jeg lurte da på om de kunne spørre søs. ''Men hun har så lang reisevei, hun trener hver morgen (det gjør jeg også), hun kjenner pappas leger på legekontoret og på sykehuset og derfor er det flaut for henne å følge, så derfor kan ikke hun det''.. Det er alltid unnskyninger. Så da sier mamma at hun kan kjøre i stedet for å spørre søs. Jeg sa at jeg ønsker at de kan spørre henne også, hun jobber kun 50%, og har fri helt til sønnen kommer hjem fra bhg. 

Jeg blir sint og oppgitt, og da sier pappa at jeg er vanskelig som synes dette er urettferdig. Jeg må heller være takknemlig for at vi har god kontakt, siden de ikke vil forstyrre søsteren min.

Det er kun jeg som kommer på besøk, søs kommer hvis vi skal ut å spise på restaurant.

De er veldig glad i barnet mitt, men eeeeelsker søsteren min sitt barn - som de gladelig passer ofte til tross for at det er vi som trenger avlastning - da søs har barnet annenhver uke.

Jeg føler meg ikke verdsatt. Andre som føler det sånn? Er jeg utakknemlig? Jeg ønsker at oppgavene fordeles, men ettersom at jeg tar dette opp innimellom så er jeg ''langsint og sjalu''. 😟

Anonymkode: 182da...ca2

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hvordan du føler det, og du er ikke misunnelig og utakknemlig. Dessverre er det ofte slik at hjelpebyrden faller på ett barn - og søsken gir mer eller mindre blanke. Har sett det flere ganger i min egen familie også. Avstand blir ofte trukket fram som et argument, men i deres tilfelle er jo det marginalt hvilken forskjell det er. 

Klart de burde kunne spørre søstera di og! 

Anonymkode: 44703...1aa

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Har alltid vært skjevt mellom meg og min søster også. Hun har noen utrolige fordeler foran meg som jeg ikke aner hvorfor er sånn. Blir veldig provosert og opplever å bli bedt om å slutte å klage og roe meg ned når jeg prøver å ta det opp med foreldre. Utrolig irriterende.

Anonymkode: 34937...e27

[AnonymBruker]

Hei TS,

Sånn var det her også en periode. Her er det du sm hjelper forelsrene dine, ikke din søster. Greia er at dette har pågått en periode nå, og alle har blitt vant til det. Så vant, at det nærmest forventes at du stiller alltid opp... Dette løses kun på en måte, og det er at du tar en ordentlig prat med søsteren din og ber hene bidra. Spiller ingen rolle om hun har 15 lengre kjøretid... det er ingen unnskyldning. For det andre, så må du være litt mer "hard" og be foreldrene dine ringe din søster en gang iblant også.

Anonymkode: 24c69...dcd

[AnonymBruker]

Hva med oss som er enebarn, skal vi klage like mye? Ikke bare måtte jeg se etter mine foreldre da de var gamle og syke, men jeg måtte rydde opp etter dem også. Helt alene. Og ikke arv var det å få heller, for de hadde nemlig sløst bort de siste pengene sine på Gran Canaria...

Anonymkode: a8e03...b4f

[Gjest theTitanic]

Begynn å si litt nei. Du er snill, men de kan ikke forvente at du stiller opp straks de finner det for godt. Når du sier litt nei så kommer de til å ringe søsteren din. Eller klare seg selv. Er de sterkt handicappet? Og mannen din som ikke kunne dra til legen selv: er han også handicappet? Jeg bruker ikke å ta med meg noen til legen..  

[Snowbrigade]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver her for å lufte meg litt, og for å høre deres meninger. Kan hende jeg er misunnelig og en bråkmaker som foreldrene mine mener.

Jeg har en søster som bor 25min fra foreldrene mine, jeg bor 10min unna. Og hver gang de trenger hjelp til noe (som er hver uke), kan være alt fra å ringe strømselskap, fikse tvboksen som de har surra med, kjøre de til lege og sykehus (er utenlandske og gamle) +++.

Jeg skulle kjøre pappa til legen i dag, men nå fikk mannen min legetime samme klokkeslett (forskjellige legekontorer), og jeg lurte da på om de kunne spørre søs. ''Men hun har så lang reisevei, hun trener hver morgen (det gjør jeg også), hun kjenner pappas leger på legekontoret og på sykehuset og derfor er det flaut for henne å følge, så derfor kan ikke hun det''.. Det er alltid unnskyninger. Så da sier mamma at hun kan kjøre i stedet for å spørre søs. Jeg sa at jeg ønsker at de kan spørre henne også, hun jobber kun 50%, og har fri helt til sønnen kommer hjem fra bhg. 

Jeg blir sint og oppgitt, og da sier pappa at jeg er vanskelig som synes dette er urettferdig. Jeg må heller være takknemlig for at vi har god kontakt, siden de ikke vil forstyrre søsteren min.

Det er kun jeg som kommer på besøk, søs kommer hvis vi skal ut å spise på restaurant.

De er veldig glad i barnet mitt, men eeeeelsker søsteren min sitt barn - som de gladelig passer ofte til tross for at det er vi som trenger avlastning - da søs har barnet annenhver uke.

Jeg føler meg ikke verdsatt. Andre som føler det sånn? Er jeg utakknemlig? Jeg ønsker at oppgavene fordeles, men ettersom at jeg tar dette opp innimellom så er jeg ''langsint og sjalu''. 😟

Anonymkode: 182da...ca2

Det kan være jeg tar helt feil her, men det høres nesten ut som de sliter litt med forholdet til søsteren din og at ting er litt sårt. Altså, de er ekstremt glad i deg og setter veldig pris på at du er en viktig del av livet deres, men de savner også søsteren din. Så da gjør de sitt beste - ved å alltid være på tilbudssiden mot henne, og håper at det gjør det lettere for henne å tilbringe tid med dem. Mens deg stoler de faktisk på at er der, så de tør faktisk spørre deg om hjelp. Dersom dette stemmer er det søsteren din du burde ta det opp med først, ikke foreldrene dine, for isåfall trenger nok de at hun tilbyr seg litt før å skjønne at det er ok å spørre henne også.

[Snowbrigade]

Akkurat nå, theTitanic skrev:

Begynn å si litt nei. Du er snill, men de kan ikke forvente at du stiller opp straks de finner det for godt. Når du sier litt nei så kommer de til å ringe søsteren din. Eller klare seg selv. Er de sterkt handicappet? Og mannen din som ikke kunne dra til legen selv: er han også handicappet? Jeg bruker ikke å ta med meg noen til legen..  

Dersom de ikke bor i gangavstand til legen og ikke har to biler blir det litt vanskelig 😛 går sikkert noe kollektivt, men det kan være det tar mye lengre tid da 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, theTitanic skrev:

Begynn å si litt nei. Du er snill, men de kan ikke forvente at du stiller opp straks de finner det for godt. Når du sier litt nei så kommer de til å ringe søsteren din. Eller klare seg selv. Er de sterkt handicappet? Og mannen din som ikke kunne dra til legen selv: er han også handicappet? Jeg bruker ikke å ta med meg noen til legen..  

Hehe, neida mannen er ikke handikappet, har bare én bil på deling 😂 Ts.

Anonymkode: 182da...ca2

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ting her du ikke vet om. Du påpeker at din søster jobber deltid og har barnet sitt bare 50% og mener derfor hun har så mye fritid at hun kan hjelpe og besøke foreldrene deres mer. Har du i det hele tatt tenkt over at det sannsynligvis er en veldig god grunn til at hun jobber deltid? At det er en grunn til at hun trenger avlastning? At det er en grunn til at foreldrene deres ikke forventer så mye hjelp fra henne selv om hun i følge deg har så mye tid til disposisjon? Og at denne grunnen kanskje ikke er noe hun kringkaster til alle, selv ikke søsteren sin (ikke så rart da dere tydeligvis ikke er særlig nære)? Synes du skal være glad for at du har helse og kapasitet til å jobbe fulltid og fremdeles ta vare på både barn og gamle foreldre. 

Anonymkode: 54ab1...f24

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du syns det er frustrerende. Det er jo overhode ikke din jobb å kjøre foreldrene dine til legetimer osv, spesielt ikke hvis de kan kjøre selv. 

Anonymkode: 56d72...8d6

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt. Her er det helt likt men jeg er det eneste barnet som bor i byen.

Hjelp til handling,snømåking,fikse det ene og det andre. Personlig psykolog and the list goes on.

Kjenner jeg er helt utslitt,men siden jeg er den eneste min mor har her,klarer jeg ikke å si nei. 

Men med full jobb,små barn som skal følges opp med lekser og fritidsaktiviteter kjenner jeg at begeret snart renner over,jeg vil hun skal ha hjelp fra det offentlige,det har hun krav på ,men det nekter hun.

Anonymkode: da137...6ed

[AnonymBruker]

Er det ikke noen Frivillighetssentral i nærområdet ditt, eller Røde Kors? Kontakt dem for å sjekke om de har noen tilbud som kan avløse deg! 

 

Eventuelt vurder å sette inn en annonse i lokalavisa etter en moden ungdom med bil og lappen som kan hjelpe dere mot en rimelig penge. Da bør dere søskene spleise, og vedkommende bør fremvise politiattest først.

Anonymkode: 20e1c...86b

[Vox_populi]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

annonse i lokalavisa etter en moden ungdom med bil og lappen som kan hjelpe dere mot en rimelig penge

Det trengs ikke annonse for det, det er er bare å ringe - etter taxi.
Pirattaxi er ulovlig og dermed fort vekk like kostbar. Hvem vil ta risikoen ved å gjøre noe ulovlig og ikke engang få god betaling for det?

[AnonymBruker]

Mamma opplevde litt av det samme med mormor. Nå bodde de veldig tett på hverandre og i perioder sammen, så det kan hende at det hadde også noe med det å gjøre. Men uansett, mamma ble også lei av det, ikke fordi hun ikke ville stille opp for mormor, men fordi hun følte at det var greit å innimellom be de andre om å stille opp også. Det viste seg at mormor syntes det var lettere å be mamma om hjelp enn de andre, fordi hun stilte alltid opp og var villig til å hjelpe. At hun opplevde at mamma var der for henne i større grad enn de andre og at hun kunne alltid spørre henne. Kanskje det er noe slikt som gjør at foreldrene dine spør heller deg? At de rett og slett synes det er lettere å spørre deg, fordi de opplever deg som mer omsorgsfull og hjelpsom? 

Anonymkode: 2fb3b...25d

[Hactar]

Jeg skjønner tankene dine om at det er urettferdig, men samtidig så kan du ikke legge deg opp i hvem de spør om hjelp fra.

Det du kan gjøre, er å sette grenser for deg selv. Hvordan de løser situasjonen når du sier nei, må bli opp til dem.

Et legebesøk kan løses på flere måter, og siden din mor ville kjøre når du ikke kunne, så viser jo bare det at de ikke egentlig trengte hjelp i utgangspunktet, men spurte deg fordi det var mest bekvemt for dem selv. 

Så jeg ville rett og slett ansvarliggjort dem litt ved å oftere være utilgjengelig for hjelp. Ikke løp til med en gang for alt mulig småtteri. Telefoner og TV-bokser kan fint vente til en dag det passer for deg. Er du riktig heldig, finner de ut at de heller vil gjøre det selv enn å vente på hjelp. 

Endret 18. februar 2019 av Hactar

[Jadzia]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med oss som er enebarn, skal vi klage like mye? Ikke bare måtte jeg se etter mine foreldre da de var gamle og syke, men jeg måtte rydde opp etter dem også. Helt alene. Og ikke arv var det å få heller, for de hadde nemlig sløst bort de siste pengene sine på Gran Canaria...

Anonymkode: a8e03...b4f

Jeg tror det kommer inn en annen greie på enebarn. Er selv enebarn, og jeg vet at "byrden" med mamma faller ene og alene på meg når hun blir eldre. Det er noe jeg har visst bestandig. Det er verre å tro man har noen å dele den med, men som ikke følger opp eller gjør sin del. 

[Gjest Mass]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mamma opplevde litt av det samme med mormor. Nå bodde de veldig tett på hverandre og i perioder sammen, så det kan hende at det hadde også noe med det å gjøre. Men uansett, mamma ble også lei av det, ikke fordi hun ikke ville stille opp for mormor, men fordi hun følte at det var greit å innimellom be de andre om å stille opp også. Det viste seg at mormor syntes det var lettere å be mamma om hjelp enn de andre, fordi hun stilte alltid opp og var villig til å hjelpe. At hun opplevde at mamma var der for henne i større grad enn de andre og at hun kunne alltid spørre henne. Kanskje det er noe slikt som gjør at foreldrene dine spør heller deg? At de rett og slett synes det er lettere å spørre deg, fordi de opplever deg som mer omsorgsfull og hjelpsom? 

Anonymkode: 2fb3b...25d

Ja, det var min tanke også. 

Tipper foreldrene føler at de må jobbe hardt for forholdet til søsteren og at ved å be om tjenester i gjengjeld bare vil skyve henne lengre vekk. For hun kommer jo sikkert ikke til å gidde. Noen skal bare ha og aldri gi.. 

Med deg kan de være helt seg selv, TS. Slappe av og være trygge i relasjonen. Men du bør jo absolutt lufte dette for dem. Kanskje vinkle det inn på en annen måte enn tidligere for å sette et annet lys på det.