Skal jeg til sak mot barnevernet?

[AnonymBruker]

Dette blir nok et relativt langt innlegg, men håper noen der ute orker å lese alt og kanskje kunne råde meg litt på hva jeg burde gjøre. 

Jeg ble tatt ut av hjemmet mitt når jeg var fire år, sammen med lillebroren min. Foreldrene våre var alkoholikere og låste oss ned i kjelleren over helger for å dra ut å gamble og drikke. Vi ble satt på barnehjem, før vi kom videre i et beredskapshjem sammen i et år. Etter dette flyttet vi inn til en fosterfamilie. 

Vi prøvde å ha samvær med vår biologiske mor, men slik jeg har forstått det så har hun vært ruset og ikke ha kunne møte opp til disse avtalene. Vi har alltid hatt god kontakt med vår biologiske far, og fra vi var veldig små har vi overnattet hos han i helger. Etterhvert flyttet han til en annen kommune et par timer unna, og vi begynte å besøke han over flere dager om gangen- noen ganger uker - i sommerferien, høstferie, juleferie, påskeferie og andre langhelger. Og som barn har jeg aldri tenkt noe over dette. Det var normaliten. 

Når jeg var 18 år så ble min biologiske far syk av kreft, og jeg flyttet til kommunen hans for å ta vare på han det siste året han levde. Dette orket ikke min yngre bror. 

Nå i dag så ser jeg på disse besøkene hos vår biologiske far som helt knusende. Han drakk alltid og var ofte så full at jeg som 12-15-åring bærte han i seng. Han hadde også en samboer som og var alkoholiker. De kranglet høylytt på kveldene, og jeg husker fortsatt den klumpen i magen fra når jeg lå i senga og gråt mens jeg hørte på dette. Jeg kan fortelle i det uendelige om all alkoholen og slikt, men det jeg reagerer på er at ingen grep inn. 

Fosterforeldrene våre visste at han var alkoholiker, at dette ikke var noe han var frisk fra og at han drakk når vi var på besøk. Barnevernet besøkte aldri hjemmet hans når han flyttet til en annen kommune.

Og disse besøkene hos han over alle disse årene har ødelagt meg. Jeg er så skvetten av lyder, gråter lett og har en uro i meg som ikke kan beskrives. 

Desverre er fosterforeldrene mine av den eldre generasjonen og vil ikke snakke om følelser. Så dette har jeg aldri gjort oppigjennom. Nå i voksen alder har jeg fått konstantert angst og depresjoner og har gått til behandling. Og jeg har tenkt at det har vært traumer fra en vanskelig barndom, men jeg tror og det kan være traumer jeg har blitt pådratt etter jeg kom i fosterhjem. 

Jeg har nå bedt om innsyn i saksdokumentene mine fra barnevernet, for jeg vet så lite om hvilke tiltak som er blitt gjort. Jeg husker jeg luftet dette for min fostermor for noen år siden, og da sa hun at hun ikke syntes jeg skulle lese de for "da blir du så lei deg når du leser om hvordan du var som barn" - som hun sa ordrett. 

Men nå er jeg mer sint enn lei meg. Jeg er sint på fosterforeldrene mine som har visst og ikke gjort noe. Jeg er sint på barnevernet som ikke har sjekket opp i forholdene. Jeg er bare sint. 

Jeg har vurdert å lufte saken for en advokat for å se om man kan ta det videre. Jeg tror barnevernet gjør mye bra, så det er ikke et fakkeltog mot dem - men jeg føler at de har sviktet meg og min lillebror. Men det jeg er redd for er å såre mine fosterforeldre - for jeg sier da indirekte at de ikke har gjort en god nok jobb og at de er noe av grunnen til at jeg sliter i dag. Og lillebroren min sliter så etter vår biologiske far døde, og mener han aldri drakk. Jeg vet ikke om det er fordi han er noen yngre enn meg at han ikke oppfatter det som meg eller at han ikke "vil" huske - for han satt vår far veldig høyt. 

Hva hadde dere gjort? Jeg føler jeg har noe uoppgjort og vil at barnevernet skal erkjenne at de har sviktet og at jeg kunne vært foruten alle disse vonde følelsene på toppen av alt jeg hadde opplevd fra før. Men samtidig så føler jeg det er litt "smålig" av meg, når det kan såre så mange mennesker.

Anonymkode: a4b8f...3b8

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal tenke deg godt om her... hva hjelper det deg å gå til sak? Prøv heller å få ting litt på avstand.  

Anonymkode: 399d4...fce

[AnonymBruker]

Jeg tror du burde tenkte godt over hva du ønsker å oppnå, og hvilke konsekvenser/reaksjoner denne saken er sansynlig å bringe. Det er slett ikke sikkert at en sak vil gi deg det resultatet du ser for deg her.

Personlig hadde jeg nok latt det ligge.

Derimot tror jeg du hadde hatt veldig godt av å snakke med noen! Går du til behandling? Har du luftet disse tankene for din psykolog?

Anonymkode: d41d4...2ac

[AnonymBruker]

Hvis du bestemmer deg for å lese dokumentene vil jeg råde deg til å gjøre det sammen med en psykiatrisk helsearbeider. Da leser dere sammen litt og litt og du får hjelp til å sortere tanker og følelser ferdig før dere går videre og leser mere. Å sette deg ned alene og lese gjennom hele mappa er en dårlig ide. Jeg leste dokumenter fra en sak alene, det holdt på å knekke meg og jeg måtte oppsøke proffesjonell hjelp etterpå for å rette opp ting jeg oppfattet feil osv. 

Anonymkode: 9ca49...763

[Addie]

Jeg har ingen gode råd. 

Men jeg er lei meg på dine og din brors vegne som hadde en så vanskelig og vondt barndom. Det har du aldri fortjent og jeg ønsker at resten av livet ditt blir så fint som du kan ha det  

Klem ❤️

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir nok et relativt langt innlegg, men håper noen der ute orker å lese alt og kanskje kunne råde meg litt på hva jeg burde gjøre. 

Jeg ble tatt ut av hjemmet mitt når jeg var fire år, sammen med lillebroren min. Foreldrene våre var alkoholikere og låste oss ned i kjelleren over helger for å dra ut å gamble og drikke. Vi ble satt på barnehjem, før vi kom videre i et beredskapshjem sammen i et år. Etter dette flyttet vi inn til en fosterfamilie. 

Vi prøvde å ha samvær med vår biologiske mor, men slik jeg har forstått det så har hun vært ruset og ikke ha kunne møte opp til disse avtalene. Vi har alltid hatt god kontakt med vår biologiske far, og fra vi var veldig små har vi overnattet hos han i helger. Etterhvert flyttet han til en annen kommune et par timer unna, og vi begynte å besøke han over flere dager om gangen- noen ganger uker - i sommerferien, høstferie, juleferie, påskeferie og andre langhelger. Og som barn har jeg aldri tenkt noe over dette. Det var normaliten. 

Når jeg var 18 år så ble min biologiske far syk av kreft, og jeg flyttet til kommunen hans for å ta vare på han det siste året han levde. Dette orket ikke min yngre bror. 

Nå i dag så ser jeg på disse besøkene hos vår biologiske far som helt knusende. Han drakk alltid og var ofte så full at jeg som 12-15-åring bærte han i seng. Han hadde også en samboer som og var alkoholiker. De kranglet høylytt på kveldene, og jeg husker fortsatt den klumpen i magen fra når jeg lå i senga og gråt mens jeg hørte på dette. Jeg kan fortelle i det uendelige om all alkoholen og slikt, men det jeg reagerer på er at ingen grep inn. 

Fosterforeldrene våre visste at han var alkoholiker, at dette ikke var noe han var frisk fra og at han drakk når vi var på besøk. Barnevernet besøkte aldri hjemmet hans når han flyttet til en annen kommune.

Og disse besøkene hos han over alle disse årene har ødelagt meg. Jeg er så skvetten av lyder, gråter lett og har en uro i meg som ikke kan beskrives. 

Desverre er fosterforeldrene mine av den eldre generasjonen og vil ikke snakke om følelser. Så dette har jeg aldri gjort oppigjennom. Nå i voksen alder har jeg fått konstantert angst og depresjoner og har gått til behandling. Og jeg har tenkt at det har vært traumer fra en vanskelig barndom, men jeg tror og det kan være traumer jeg har blitt pådratt etter jeg kom i fosterhjem. 

Jeg har nå bedt om innsyn i saksdokumentene mine fra barnevernet, for jeg vet så lite om hvilke tiltak som er blitt gjort. Jeg husker jeg luftet dette for min fostermor for noen år siden, og da sa hun at hun ikke syntes jeg skulle lese de for "da blir du så lei deg når du leser om hvordan du var som barn" - som hun sa ordrett. 

Men nå er jeg mer sint enn lei meg. Jeg er sint på fosterforeldrene mine som har visst og ikke gjort noe. Jeg er sint på barnevernet som ikke har sjekket opp i forholdene. Jeg er bare sint. 

Jeg har vurdert å lufte saken for en advokat for å se om man kan ta det videre. Jeg tror barnevernet gjør mye bra, så det er ikke et fakkeltog mot dem - men jeg føler at de har sviktet meg og min lillebror. Men det jeg er redd for er å såre mine fosterforeldre - for jeg sier da indirekte at de ikke har gjort en god nok jobb og at de er noe av grunnen til at jeg sliter i dag. Og lillebroren min sliter så etter vår biologiske far døde, og mener han aldri drakk. Jeg vet ikke om det er fordi han er noen yngre enn meg at han ikke oppfatter det som meg eller at han ikke "vil" huske - for han satt vår far veldig høyt. 

Hva hadde dere gjort? Jeg føler jeg har noe uoppgjort og vil at barnevernet skal erkjenne at de har sviktet og at jeg kunne vært foruten alle disse vonde følelsene på toppen av alt jeg hadde opplevd fra før. Men samtidig så føler jeg det er litt "smålig" av meg, når det kan såre så mange mennesker.

Anonymkode: a4b8f...3b8

Ingen vet eller kan svare deg på hvordan du ville vært og hatt det i dag dersom fortiden din hadde vært annerledes. 

Å begynne å grave i fortiden din, kan kanskje gi deg noen svar men du vil garantert finne flere nye spørsmål en  svar. Bv vil her kunne si at de gjorde det som med rimelighet kunne forventes av dem. 

Tar du ut stevning mot kommunen i håp om å få erstatning så er sjangsen stor for at du taper, og taper med kommunens advokatomkostninger. Dermed risikerer du å bli gjeldsslave resten av livet. Det er av betydning hvor gammel du er, fordi foreldelse også spiller en rolle her. 

Anonymkode: 45332...ce3

[AnonymBruker]

Håper ikke jeg fremstår for kynisk her, men hva skal du få ut av det? Okei, så innrømmer de feil, hva da? Du vet jo at de har gjort feil, vil du få mindre angst av at de innser det selv? Jobber de samme menneskene i avdelingen enda, eller blir dette bare en belastning for mennesker som ikke hadde noe med det å gjøre? Og de ressursene de må bruke på dette, burde ikke de heller gått til å hjelpe barn som er i samme situasjon som deg nå? 

Jeg fikk ikke hjelp i det hele tatt. Hadde ingen fosterhjem, eller besøkshjem. Mange varsler ble sendt inn, men ingen gjorde noe. Jeg har samme problemer som deg i dag, og går i behandling for det. For det er nettopp det det er, mine problemer, som jeg må rydde opp i. Jeg fikk en vanskeligere start på livet enn de fleste kanskje, men det betyr ikke at resten av livet mitt skal bli like vanskelig. Fremtiden din er din til å forme, den kan ikke barnevernet ta fra deg. 

Anonymkode: 09ed8...af1

[AnonymBruker]

Eg trur du ville fått meir ut av å prøva legga barndommen din bak deg. Etter beste evne prøva avslutta kapitlet og sjå framover. Tenk over kva du kan gjera i dag for at du skal få det betre med deg sjølv og andre. Å gå til sak mot ein etat kan knekka deg eller få deg til å dvela meir og meir over fortida. Du kan ikkje endra fortida, vil det å fordela skyld eigentlig føra fram til det du vil? Til og med om du hadde vunnet saka ville det ha vore nok? Ville du ha vore mindre sint? 

Tenk om du ikkje hadde fått noko samvær med din defekte far, kanskje du hadde i dag syntest det var dum at du ikkje vart kjent med din far til tross for feil og mangler? Kanskje du hadde tenkt at barnevernet var for strengt som ikkje lot deg ha ein relasjon? 

Hilsen ein som ikkje har peiling.

Anonymkode: ffe96...bb5

[Gjest BearMama]

Du kan gå til sak, evt be om rettferdsvederlag om det er foreldet.

Men da må du kunne dokumentere at fortiden har påvirket fremtiden. Spesielt om det er snakk om økonomisk kompensasjon om du f.eks har vært ute av arbeidslivet som følge av fortiden eller er blitt ufør pga traumene fra fortiden.

[AnonymBruker]

For å nå gjennom med sak må man uten tvil være påvirket slik at man er ufør over e viss prosentandel som direkte følge.

Det kan jeg aldri se for meg at du får gjennom når du har bodd i et OK fosterhjem og tross alt kom bort som 4åring.

Vi ble aldri fjernet fra situasjonen, og ett av søsknene var veldig gira på rettssak etter å ha lest om noen som vant frem. Men i den saken vant jo kun den vedkommende som var helt ufør, ikke de andre søsknene.

Det er vanlig å slite med etterfølger (gjør det selv og har mange ganger gått i terapi), men jeg er ikke ufør som direkte følge av omsorgssvikt - ikke søsknene mine heller.

Jeg har også bevisst valgt å la være å lese papirene våre hos BV, nettopp fordi jeg synes de sviktet stort på den tiden (sviktet oss, ikle nødvendigvis generelt). 

 

Anonymkode: b1df4...3f7

[Apis]

Jeg ville tatt dette via helsevesenet, bestill en time hos fastlegen og begynn fra der, kanskje det er dette som skal til for å få et bra liv, slik at en klarer og fokusere mer på fremtiden og ikke så mye på fortid og det en ikke får gjort noe med

[Sneeky88]

Tusen takk for svar, alle sammen. 😊 jeg skal lese papirer sammen med en behandler, noe annet tørr jeg ikke.

Når det kommer til hvor mye dette har påvirket meg, så er jeg ung uføre i dag, ja. Jeg har slitt med selvmordsforsøk og tunge depresjoner. Fosterforeldrene mine "tror" ikke på psykisk sykdom og mener det er bare å ta seg sammen. Så når jeg var fra 28-29 år snakket de ikke med meg etter jeg fortalte at jeg slet psykisk.  Jeg snakker med de i dag, men de spør aldri hvordan det går eller forteller at de er glade i meg. 

Jeg ser jo at det virker som her at jeg peker fingeren på alle andre og ikke tar ansvar selv for mitt eget liv nå i dag. Men bare for å understreke det, jeg vet at jeg sikkert selv kunne gjort mye anderledes - sikkert begynt i behandling når jeg allerede var 15 år. Men det er lett å være etterpåklok. Og dessuten tror jeg du setter mer ting i perspektiv jo eldre du blir, og når du opplever vonde ting som tenåring og ungdom er det vanskelig å uttrykke dette. 

Jeg hadde en god jobb og har en bachelorgrad. Men etter et selvmordsforsøk som skadet knærne permanent, måtte jeg sykemelde meg, si opp jobben og bli uføre etter skaden det gjorde på kroppen. 

Flere av dere mente at det ikke var vits i å anmelde noe som helst, ikke ta det videre. Og jeg kan være enig i det. Jeg er bare så sint og lei meg når jeg ser meg selv som et lite barn og alt som har blitt gjort/ikke gjort mot meg- til tross for at jeg var så heldig å komme i et fosterhjem.

Ts

[Sneeky88]

4 minutter siden, Sneeky88 skrev:

Tusen takk for svar, alle sammen. 😊 jeg skal lese papirer sammen med en behandler, noe annet tørr jeg ikke.

Når det kommer til hvor mye dette har påvirket meg, så er jeg ung uføre i dag, ja. Jeg har slitt med selvmordsforsøk og tunge depresjoner. Fosterforeldrene mine "tror" ikke på psykisk sykdom og mener det er bare å ta seg sammen. Så når jeg var fra 28-29 år snakket de ikke med meg etter jeg fortalte at jeg slet psykisk.  Jeg snakker med de i dag, men de spør aldri hvordan det går eller forteller at de er glade i meg. 

Jeg ser jo at det virker som her at jeg peker fingeren på alle andre og ikke tar ansvar selv for mitt eget liv nå i dag. Men bare for å understreke det, jeg vet at jeg sikkert selv kunne gjort mye anderledes - sikkert begynt i behandling når jeg allerede var 15 år. Men det er lett å være etterpåklok. Og dessuten tror jeg du setter mer ting i perspektiv jo eldre du blir, og når du opplever vonde ting som tenåring og ungdom er det vanskelig å uttrykke dette. 

Jeg hadde en god jobb og har en bachelorgrad. Men etter et selvmordsforsøk som skadet knærne permanent, måtte jeg sykemelde meg, si opp jobben og bli uføre etter skaden det gjorde på kroppen. 

Flere av dere mente at det ikke var vits i å anmelde noe som helst, ikke ta det videre. Og jeg kan være enig i det. Jeg er bare så sint og lei meg når jeg ser meg selv som et lite barn og alt som har blitt gjort/ikke gjort mot meg- til tross for at jeg var så heldig å komme i et fosterhjem.

Ts

Jeg ser nå at jeg brukte kontoen min og ikke anonymiserte 😊 men er fortsatt trådstarter.

 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Sneeky88 said:

Tusen takk for svar, alle sammen. 😊 jeg skal lese papirer sammen med en behandler, noe annet tørr jeg ikke.

Når det kommer til hvor mye dette har påvirket meg, så er jeg ung uføre i dag, ja. Jeg har slitt med selvmordsforsøk og tunge depresjoner. Fosterforeldrene mine "tror" ikke på psykisk sykdom og mener det er bare å ta seg sammen. Så når jeg var fra 28-29 år snakket de ikke med meg etter jeg fortalte at jeg slet psykisk.  Jeg snakker med de i dag, men de spør aldri hvordan det går eller forteller at de er glade i meg. 

Jeg ser jo at det virker som her at jeg peker fingeren på alle andre og ikke tar ansvar selv for mitt eget liv nå i dag. Men bare for å understreke det, jeg vet at jeg sikkert selv kunne gjort mye anderledes - sikkert begynt i behandling når jeg allerede var 15 år. Men det er lett å være etterpåklok. Og dessuten tror jeg du setter mer ting i perspektiv jo eldre du blir, og når du opplever vonde ting som tenåring og ungdom er det vanskelig å uttrykke dette. 

Jeg hadde en god jobb og har en bachelorgrad. Men etter et selvmordsforsøk som skadet knærne permanent, måtte jeg sykemelde meg, si opp jobben og bli uføre etter skaden det gjorde på kroppen. 

Flere av dere mente at det ikke var vits i å anmelde noe som helst, ikke ta det videre. Og jeg kan være enig i det. Jeg er bare så sint og lei meg når jeg ser meg selv som et lite barn og alt som har blitt gjort/ikke gjort mot meg- til tross for at jeg var så heldig å komme i et fosterhjem.

Ts

Ikke grunn til å saksøke barnevernet. 

Legg det bak deg, det er dessverre en ENORM påkjenning å gå til sak med noen, det kan knekke deg.

Anonymkode: 46276...fec

[AnonymBruker]

Det er trist å lese historien, men jeg tror ikke du vil oppnå noe ved å gå til sak mot barnevernet/kommunen. Hvis noen har sviktet her, så er det fosterforeldrene. Selv om barnevernet har et ansvar for at fosterforeldre skal være egnet, tror jeg ikke du vil få medhold i en rettssak. En advokat med dette området som spesialfelt vil kunne si noe litt mer sikkert, men min tanke er at belastningen ved å kjøre en slik sak vil være for stor i forhold til mulighetene for å få erstatning.

Anonymkode: fc2f7...0bd

[AnonymBruker]

Trist å lese historien din. Den bevitner dessverre at vi har et foreldrevern og ikke et barnevern. Det skal svært, svært mye til før biologiske foreldre ikke får samværsrett. Grusomt!

Etter hva jeg har forstått så er det fryktelig tungt å gå til sak og du risikerer å måtte betale motpartens advokatutgifter om du taper. Jeg forstår godt at du ønsker at noen skal si unnskyld og faktisk se at det de gjorde ikke var rett. Men det tror jeg ikke kommer til å skje. Av en eller annen grunn så synes offentlige ansatte at det er fryktelig vanskelig å be om unnskyldning, selv i svært alvorlige saker.

Håper du får den hjelpen du trenger. Stor klem fra meg ihvertfall  

Anonymkode: 81c2f...056