Selvmord og tunge tanker

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 15, som fyller 16 år. Jeg sliter veldig psykisk, og jeg har alltid vært personen som tar meg nær av ting, har dårlig selvtillit og blir fort lei meg. 

Jeg føler ofte mye er min feil, og alt jeg gjør er galt. Akkurat nå synes jeg det er vanskelig å beskrive konkret hvordan jeg føler det, men jeg føler meg egentlig ganske tom. Veldig tom egentlig, og ensom. Jeg vet jeg har mange rundt meg, og jeg vet jeg har mennesker som er glade i meg, og som trenger meg. Men dette er ikke noe som går innpå meg. Jeg føler meg ubrukelig, lite verdt, og de tingene som betydde mye for meg før har så og si mistet sin verdi. Nesten ingenting gleder meg lengere, jeg føler ikke jeg har noe å se fram til, og dagene går på repeat.

Våkner, skole, kommer hjem, jeg ligger hjemme og gråter, klarer nesten ikke å komme meg ut fordi jeg begynner bare å gråte offentlig fordi jeg er så misfornøyd med meg selv, og lite fornøyd med hvordan jeg har det med meg selv. Jeg skader meg, og har typ 50 både dype og ikke så dype kutt oppover armen, der jeg får ut mitt sinne og mine følelser når jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg var på nippet av å ta livet mitt i fjor vår, men panikkangsten min tok overhånd, så jeg «heldigvis» rakk å besvime før jeg utførte selve handlingen.  

Jeg klarte å gå noen måneder uten å skade meg og uten disse tankene, men klarer ikke å forstå hva det var som fikk disse til å forsvinne, der og da..

Problemet mitt, er at tankene er tilbake. Enda sterkere.. Jeg føler jeg ikke orker mere, og jeg er bare lei meg konstant, og føler meg utrøstelig, og hjelpesløs. Har ikke skjedd noe spesielt, annet enn at foreldrene mine krangler, men føler meg bare ensom og forlatt. Har gått til psykolog gjentatte ganger, men uten hell. Dette har desverre ikke hjelpt for meg.

Jeg er veldig redd for hva jeg selv kan gjøre, siden jeg for noen dager siden mistet all kontroll og fikk en del dype kutt (har aldri gått så dypt før..), og jeg  å skrek meg til søvn. Jeg er utrolig redd for at selvmordstankene mine går for langt, og jeg vil helst prøve å hjelpe meg selv til å få disse tankene vekk, selv om det å dø er det jeg ønsker mest for øyeblikket. Er forresten ingen av vennene eller familiemedlemmer som vet om dette..

Har googlet litt, og har sett at det står om psykriatisk avdeling. Vet ikke om dette er et alternativ for meg, eller om dette er noe som hjelper.. Jeg vil virkelig prøve hva det måtte være for å i det minste føle meg glad bare noen minutter.. Bare litt. For jeg føler virkelig ikke at jeg takler mere, og at jeg vil slippe taket snart..

Tusentakk på forhånd.

 

 

Anonymkode: 1a044...d71

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster på skolen.

Anonymkode: 1e246...a93

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med helsesøster på skolen.

Anonymkode: 1e246...a93

Har også prøvd å snakke med henne, men det hjalp heller ikke. Følte desverre ikke hun forsto meg, når vi prøvde å snakke om det, så hun sendte meg bare videre til psykolog, noe som heller ikke så ut til å funke for meg:(

Anonymkode: 1a044...d71

[AnonymBruker]

Fastlege? Skriv ut det du har skrevet her. 

Anonymkode: e5407...e41

[AnonymBruker]

Tråden din kommer til å bli stengt snart, pga det er ikke lov å snakke om selvmord her. Men du må snakke med legen din, fortell h*n akkurat det du skriver her.

Anonymkode: 5917a...7a7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 15, som fyller 16 år. Jeg sliter veldig psykisk, og jeg har alltid vært personen som tar meg nær av ting, har dårlig selvtillit og blir fort lei meg. 

Jeg føler ofte mye er min feil, og alt jeg gjør er galt. Akkurat nå synes jeg det er vanskelig å beskrive konkret hvordan jeg føler det, men jeg føler meg egentlig ganske tom. Veldig tom egentlig, og ensom. Jeg vet jeg har mange rundt meg, og jeg vet jeg har mennesker som er glade i meg, og som trenger meg. Men dette er ikke noe som går innpå meg. Jeg føler meg ubrukelig, lite verdt, og de tingene som betydde mye for meg før har så og si mistet sin verdi. Nesten ingenting gleder meg lengere, jeg føler ikke jeg har noe å se fram til, og dagene går på repeat.

Våkner, skole, kommer hjem, jeg ligger hjemme og gråter, klarer nesten ikke å komme meg ut fordi jeg begynner bare å gråte offentlig fordi jeg er så misfornøyd med meg selv, og lite fornøyd med hvordan jeg har det med meg selv. Jeg skader meg, og har typ 50 både dype og ikke så dype kutt oppover armen, der jeg får ut mitt sinne og mine følelser når jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg var på nippet av å ta livet mitt i fjor vår, men panikkangsten min tok overhånd, så jeg «heldigvis» rakk å besvime før jeg utførte selve handlingen.  

Jeg klarte å gå noen måneder uten å skade meg og uten disse tankene, men klarer ikke å forstå hva det var som fikk disse til å forsvinne, der og da..

Problemet mitt, er at tankene er tilbake. Enda sterkere.. Jeg føler jeg ikke orker mere, og jeg er bare lei meg konstant, og føler meg utrøstelig, og hjelpesløs. Har ikke skjedd noe spesielt, annet enn at foreldrene mine krangler, men føler meg bare ensom og forlatt. Har gått til psykolog gjentatte ganger, men uten hell. Dette har desverre ikke hjelpt for meg.

Jeg er veldig redd for hva jeg selv kan gjøre, siden jeg for noen dager siden mistet all kontroll og fikk en del dype kutt (har aldri gått så dypt før..), og jeg  å skrek meg til søvn. Jeg er utrolig redd for at selvmordstankene mine går for langt, og jeg vil helst prøve å hjelpe meg selv til å få disse tankene vekk, selv om det å dø er det jeg ønsker mest for øyeblikket. Er forresten ingen av vennene eller familiemedlemmer som vet om dette..

Har googlet litt, og har sett at det står om psykriatisk avdeling. Vet ikke om dette er et alternativ for meg, eller om dette er noe som hjelper.. Jeg vil virkelig prøve hva det måtte være for å i det minste føle meg glad bare noen minutter.. Bare litt. For jeg føler virkelig ikke at jeg takler mere, og at jeg vil slippe taket snart..

Tusentakk på forhånd.

 

 

Anonymkode: 1a044...d71

Dette var trist og vondt å lese.. Selv om jeg tror mange i blant kan føle at livet går i det samme, og at enkelte perioder er tyngre enn andre. 

Når det er sagt så er jeg mor til ei på 14. Hadde hun slitt med slike tanker, og ikke følt at hun kunne komme til meg med de tankene.. Hjertet mitt går i tusen knas bare ved tanken. Jeg håper du vil vurdere å snakke med mor eller far. Om det ikke er et alternativ, en annen voksen du har tillit til. Lærer, helsesøster etc. Det er så mange muligheter for å få hjelp. Du har forsøkt psykolog, men kanskje ikke den rette. Du har bup, barne og ungdomspsykiatri, som har mange ulike ressurser i sitt team. Dette er ikke noe du skal slite med alene. 

Kjære deg på 15 år, gå å snakk med noen du stoler på. Du fortjener hjelp, du fortjener å ha det bra. Men du klarer ikke stå i dette alene, det gjør vi ikke noen av oss når det butter for mye. 

Mange klemmer til deg ❤️

Anonymkode: 67803...b80

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Kjære deg, så forferdelig det må være å ha det slik. 

Du må gå til fastlegen din, så kan han ta tak i det. 

Sender deg masse klemmer, og føler med deg ❤️❤️

 

[Mynona]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,
Mynona, mod.