Fikk barn sist av søskenflokken-de stiller ikke opp

[AnonymBruker]

Hei,

 

Jeg fikk barn sist av søskenflokken. Dog bare et par år differanse.

jeg har hatt med søskenbarna mine med på mye forskjellig, også etter jeg fikk eget barn. Nå har jeg fått barn nr 2, svært krevende baby, og skulle veldig veldig hjerne hatt litt hjelp med eldsgemann.

Men det er ingen hjelp å få. Passer aldri av ulike grunner, sykdom, jobb, besøk av annen familie, viktige planer. Akkurat som søsknene mine alltid tror de har mer å gjøre enn meg. Synes det er så trist at de ikke ønsker å hverken hjelpe meg eller bli bedre kjent med nevøen sin. Bokstavelig talt en gang på to timer iløpet av tre år har sønnen min vært med dem uten meg. Andre veien  utallig ganger, sikkert 50-100 hvis man skulle satt et tall.

 

Burde jeg ta opp dette eller blir det veldig dårlig stemning? Jeg er jo glad i tantebarna mine så jeg har ikke bare passet dem for å få hjelp selv.. 

 

Anonymkode: 6af9e...031

[AnonymBruker]

Man kan egentlig aldri forvente hjelp når man får barn. Jeg ble alenemor ganske ung, og mine foreldre har stilt opp når jeg skal ting med jobben. Ikke for sosiale ting. Jeg har vært takknemlig for at de stiller opp når jeg MÅ ha barnevakt, selv om det har vært et savn å kunne være litt sosial også. (Far flyttet til utlandet.) 

Min søster har barn i samme alder som mine. Hun er gift, og har hatt friheten til å kunne gjøre ting, fordi mannen hennes kan ta barna. Jeg har likevel passet mine tantebarn jevnlig, så de sammen kan gjøre ting, og fordi søskenbarna har stor glede av hverandre, men det har omtrent aldri passet andre veien. Hun og de har alltid planer. Det har vært litt sårt, men jeg har ikke sagt noe. Har bare tenkt at det er mine barn og mitt ansvar, og at de vokser til. 

Nå er mine blitt så store at jeg kan ha et sosialt liv ved siden av å være mamma. Savnet etter det er kun et minne, og jeg husker best alle gode stunder opp gjennom årene, ikke hvor sliten og låst jeg følte meg til tider. Jeg er glad for at jeg passet tantebarn, for jeg har et nært og godt forhold til dem. Jeg har også et nært og godt forhold til min søster og mine foreldre. Joda, de kunne gjerne ha vært litt mer omtenksom da jeg var alene med små barn, men jeg forstår også at livet var travelt nok for dem, og at jeg ikke kunne anse det som en selvfølge at de hadde ork til å ta ansvar for mine barn. 

Jeg kan forstå at du venter noe tilbake, men vil anbefale deg å ikke føle deg urettferdig behandlet på grunn av dette. Du hadde ressurser til å ta deg av tantebarn, og det er ikke sikkert at din familie føler at de har det. Ikke fordi de er urettferdige og egoistiske, men fordi livet er travelt, for alle. Dine barn er dine barn, og det er ikke til å forvente at andre tar ansvar for dem. Det er et privilegium dersom de vil og kan, men ikke noe man kan kreve. 

Anonymkode: 2c732...0a2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at du er litt såret over å ikke "få noe tilbake". Ikke at dette skal være et regnskap, men det handler også om å føle seg sett og at andre har ett ønske om å hjelpe deg også tilbake. Er vel ikke no som skal tilsi at de er mer travelt opptatt enn andre, handler om hva man prioriterer. Der jeg merker at ting over tid går enveis (tenker ikke dersom noe er syke eller andre grunner) så bare slutter jeg å komme med tilbud, takker pent nei, at det ikke passer etc 

Anonymkode: a3fa4...191

[AnonymBruker]

Sånn er det for oss minste. Jeg er yngst (attpåklatt) og mine foreldre var verdens beste besteforeldre til mine søsken og jeg passet tantebarna mye.

Nå som jeg har fått barn er det ingen som bryr seg. Foreldrene mine er lei av barnebarn og søsknene mine viser 0 interesse   

Anonymkode: 81598...1b3