Hvordan er hverdagen for dere med paranoid schizofreni?

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt den diagnosen i tre år. Jeg var svært dysfunksjonell da jeg først ble syk og senere innlagt, men har kommet meg en god del det siste halvannet året. Har klart å bestå et årsstudium i samfunnsøkonomi (utmattende, men det gikk), men er langt unna å være klar for arbeidslivet. Jeg kunne klart drittjobber som å jobbe på lager eller gjøre renhold, men heldigvis slipper jeg selv slik repetitiv og gørrkjedelig arbeid med den diagnosen jeg har. Går på AAP og har en søknad inne om uføretrygd. Det siste året har jeg bodd i egen bolig, noe som har vært med på å heve livskvaliteten.

Selv om de paranoide vrangforestillingene mine om at onde mennesker er ute etter å ødelegge meg har visnet hen, så preges fortsatt hverdagen min av å ha en hjerne hvor tanker hopper opp og ned, frem og tilbake. Tankekaos, rett enkelt. Det er slitsomt, men jeg har lært å bare la tanke svirre rundt uten å konfrontere og styre dem.

Jeg har aldri vært i noe gruppeterapi eller noe sånt, så jeg har aldri blitt kjent med andre folk med samme eller tilsvarende diagnose. Så da spør jeg like gjerne her: hvordan er hverdagen for dere? Studerer/jobber dere, eller er dagene en beinhard kamp?

Anonymkode: e8d08...114

[AnonymBruker]

Er du i et forhold eller er du en "ensom ulv"?

Anonymkode: 7fc67...8fa

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Er du i et forhold eller er du en "ensom ulv"?

Eh, er vel ensom ulv da, hvis det er de eneste alternativene.

Har aldri hatt kjæreste og har ingen venner. Jeg kommer neppe noengang til å få kjæreste da jeg trolig aldri vil få sinnsfreden og livet mitt på et slikt nivå at jeg vil klare å leve med et annet menneske, og føle at jeg har noe å tilby henne.

Anonymkode: e8d08...114

[AnonymBruker]

Må har ikke jeg den diagnosen, men har vært i nær psykose tidligere. Dissosiativ.

Ikke alle som klarer å leve som samboer eller med kjæreste. Jeg har klart det bra i mange år. Håper du finner deg ei som du kan leve et godt liv med. 😊

Anonymkode: 24a19...df3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har selv hatt den diagnosen i tre år. Jeg var svært dysfunksjonell da jeg først ble syk og senere innlagt, men har kommet meg en god del det siste halvannet året. Har klart å bestå et årsstudium i samfunnsøkonomi (utmattende, men det gikk), men er langt unna å være klar for arbeidslivet. Jeg kunne klart drittjobber som å jobbe på lager eller gjøre renhold, men heldigvis slipper jeg selv slik repetitiv og gørrkjedelig arbeid med den diagnosen jeg har. Går på AAP og har en søknad inne om uføretrygd. Det siste året har jeg bodd i egen bolig, noe som har vært med på å heve livskvaliteten.

Selv om de paranoide vrangforestillingene mine om at onde mennesker er ute etter å ødelegge meg har visnet hen, så preges fortsatt hverdagen min av å ha en hjerne hvor tanker hopper opp og ned, frem og tilbake. Tankekaos, rett enkelt. Det er slitsomt, men jeg har lært å bare la tanke svirre rundt uten å konfrontere og styre dem.

Jeg har aldri vært i noe gruppeterapi eller noe sånt, så jeg har aldri blitt kjent med andre folk med samme eller tilsvarende diagnose. Så da spør jeg like gjerne her: hvordan er hverdagen for dere? Studerer/jobber dere, eller er dagene en beinhard kamp?

Anonymkode: e8d08...114

Konsentrer deg om å få et godt liv! Hva er drømmen din? Hva liker du å gjøre? Det eneste som betyr noe er litt lykke.

Anonymkode: 1626b...fab

[AnonymBruker]

Moren min hadde paranoid scizofreni. Hun gjorde ikke noe annet enn å ligge på sofaen, dra til DPS på tvang, eller gå i psykoser. Hun tok livet sitt etterhvert. Håper du tar i mot all hjelp du kan få, noe moren min ikke gjorde. 

Anonymkode: 1537a...180

[AnonymBruker]

Har ikke diagnosen men en nær venn var veldig veldig syk. Var innlagt et år i strekk og inn i flere omganger kortvarig. Han har fått god hjelp av medisiner og fungerer i en jobb han trives godt i i dag og har tatt tilbake det sosiale nettverket han hadde før han ble syk. Han er ikke like mye sosial, men folk er der for han når han orker og føler for å gjøre noe sosialt.

Anonymkode: 6149b...a4b

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre om noe selv om det sikkert er et kjempedumt spørsmål..? Jeg lurer på om schizofrenes hallusinasjoner alltid må fortone seg negative? Er det ingen som ser eller hører positive stemmer, som heier PG sier fine ting?

Beklager min ignoranse..

Anonymkode: d1db8...ff0

[Mellifluous]

Jeg har schizoaffektiv lidelse.
Hverdagen min er nokså ensidig. Blir mye titting på serier, podcast og lignende med lyd. Jeg klarer ikke å ha det stille rundt meg, ikke en gang når jeg sover - da stemmen i hodet og det rundt meg blir for forstyrrende. Jeg er med venner i blant, men har ikke så mange. Er en ensom ulv som det ble sagt over her. Jeg er relativt stabil på medisiner, og går til behandling 1 gang i uken. Har dog vært innlagt en del i det siste, mest på grunn av ekstreme søvnproblemer og humørsvingninger, og skal mest sannsynlig innlegges for noen uker igjen nå snart.
Jeg har dog håp, og skal flytte til sommeren. Til høsten skal jeg begynne å studere, og jeg gleder meg til å bruke ressursene mine på noe nyttig som gir meg noe tilbake. Klart det er krevende med tidvise vrangforestillinger og hallusinasjoner, men jeg klarer meg på medisinene. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre om noe selv om det sikkert er et kjempedumt spørsmål..? Jeg lurer på om schizofrenes hallusinasjoner alltid må fortone seg negative? Er det ingen som ser eller hører positive stemmer, som heier PG sier fine ting?

Beklager min ignoranse..

Anonymkode: d1db8...ff0

Det er schizofrene som har positive hallusinasjoner, for eksempel ånder, Guder og skikkelser de opplever som gode. Hører engler som snakker til de, aliens de oppfatter at veileder de eller "forteller de sannheten" , men jeg tror det alltid er en følelse av at noe ondt er ute etter en også, i noen tilfeller kan det da være at hallusinasjonene er de gode, og at myndigheten eller psykologbehandlerne er de onde som er ute etter en.

Anonymkode: 6149b...a4b

[AnonymBruker]

Har en i familien med diagnosen. Han har en 15% jobb som han utfører fast, dette holder i massevis for han. Han bor i leilighet i kjelleren til foreldrene sine og støtter seg mye på de. Så har han en fysisk hobby han driver med, men selv dette går jo veldig opp og ned hvor aktiv han er. Han har en vennegjeng hvor flere har en diagnose lignende sin egen som han er med i blant. Her har det vært mye drama, slåssing og diverse de i mellom, men de har ingen andre venner. 

Han har verbalt angrepet alle rundt seg, det skjer stadig vekk at man får trusler fra den kanten. Enkelte i livet sitt har han også angrepet fysisk. Han har vært innlagt i korte perioder, men er dårlig på å ta i mot hjelp. I blant låser han seg inne og nekter å gå ut, tar ikke kontakt med noen rundt seg. Har aldri hatt kjæreste heller. Kan vel kalles periodemenneske, veldig av/på med interesser. Får han en ny interesse eller jobb så skal han bli verdens mester, han skal jobbe mer enn 100% og tjene masse penger. Så skal han kjøpe det og det huset, leve slik og sånn, men i løpet av noen måneder så er han tom for energi til den interessen eller jobben. Så mange ideer og så mange planer hele tiden. Det hjelper ikke å fortelle han at en ting er tungt, for i sitt hodet får han til alt akkurat da. Om det ikke går som planlagt så er det alle andre sin feil. 

Men jeg er stolt av at han i over 1 år har fulgt opp 15% jobb, for det er ingen selvfølge.

Anonymkode: 952aa...01a

[AnonymBruker]

Arnhild Lauvengs historie er oppløftende.

 

https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2007/06/bevar-hapet

 

Boken hennes «I morgen var jeg alltid en løve» er gripende.

Anonymkode: 65ff9...e4c

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen og lever fint med det. Fyller hverdagen med fine ting, og selv om jeg desverre er uføretrygdet føler jeg at jeg har et meningsfylt liv. Jeg er gift, har hus og fine kjæledyr. Ingen kan se på meg at jeg lider av noe, og jeg foretrekker å ikke si noe om det til naboer og bekjente.

Jeg kjenner flere med samme lidelse som jeg har møtt under tidligere innleggelser, og ingen av de jobber. En studerer og resten er uføretrygdet. Jeg tror det er få med denne lidelsen som får til å fungere i 100% jobb da det å holde seg unna stress og ha sykdommen under kontroll er en stor jobb i seg selv. Jeg tror målet må være ha få et fint liv, ikke stå på så mye at man til slutt får tilbakefall.

Det som er vanskelig med sykdommen er at de fleste får nye psykoser etter noen år, til tross for god behandling. Det gjør at man må være ekstra forsiktig og ta godt vare på helsen først og fremst, og unngå stress så langt det lar seg gjøre. Selv om jobb er stressende, så er det selvfølgelig noen sterke sjeler der ute som blir 100% bra og klarer å jobbe livet ut.

Lykke til!😊

Anonymkode: f9ae7...bd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2019 den 20.35):

Moren min hadde paranoid scizofreni. Hun gjorde ikke noe annet enn å ligge på sofaen, dra til DPS på tvang, eller gå i psykoser. Hun tok livet sitt etterhvert. Håper du tar i mot all hjelp du kan få, noe moren min ikke gjorde. 

Anonymkode: 1537a...180

Fikk hun den i voksen alder eller i barndommen? Har lest at jo tidligere sykdommen utvikles jo alvorligere blir den som regel siden man får mer negative symptomer som tilbaketrekning og mangel på driv og hygiene?

Anonymkode: d85fb...952

[AnonymBruker]

Hvordan var livet ditt før du fikk diagnosen for 3 år siden?

Anonymkode: 5fc6f...c8d

[AnonymBruker]

Noen flere?

Anonymkode: 03012...b15

[AnonymBruker]

Jeg hadde diagnosen, men ble fortalt at den var feil senere uten ny utredning eller samtale om symptomene man baserte seg på da. Nå har jeg blitt dårlig igjen 8 år senere, men det er veldig vanskelig å få hjelp nå. Ble henvist til dps, men det fremkom ikke i henvisning at jeg hadde tidligere diagnose på schizofreni. Ble henvist mtp vurdering av psykoselidelse. Følte egentlig ikke at jeg ble tatt på alvor der. Har så blitt utskrevet fra dps pga et manglende oppmøte. Jeg har tilbakevennende paranoide tanker og selvhenføringstendens. Har aldri hørt stemmer. 

Hverdagen min var noenlunde normal fra ett år etter at jeg fikk diagnosen og ble satt på medisiner. Sluttet med medisinene ca. to år etter det igjen. 

Anonymkode: 6bfa1...336