Hvilke foreldre sliter med grensesetting/ oppdragelse?

[AnonymBruker]

Jeg tror alle slags foreldre kan slite med grensesetting og oppdragelse, mye som spiller inn. Jeg har en høyt utdannet venninne/ kollega som faktisk jobber bl.a. med grensesetting hos barn, og som er svært dyktig. På hjemmebane går det ikke like bra.... I hennes tilfelle tror jeg det handler mest om en lang og vond kamp for å få barn. Hun har ett barn, og dette barnet fremstår nesten som en terrorist/ diktator som styrer familien fullstendig.

Anonymkode: 51907...afc

[Gjest Bilbao7]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det er de som bruker en oppdragerstil som eskalerer situasjonen og skaper avstand til barna.

Anonymkode: bd951...df6

Dette må være det beste svaret så langt.

Det handler ikke om grupper i samfunnet. Det handler om oss mennesker imellom.

[AnonymBruker]

Foreldre som sliter med grensesetting finnes nok i alle samfunnslag. Har vært borte i mange ressurssterke foreldre (høy utdanning, gode jobber osv) som sliter veldig med oppdragelse av barna sine. Eller rettere sagt mangel på oppdragelse. Setter ingen grenser og legger skylden for dårlig oppførsel på alle andre (venner, barnehagen, skolen osv). 

Anonymkode: f74fe...e3a

[AnonymBruker]

Jobber i barnehagen og det er ganske mange foreldre som sliter med grensesetting(uansett forutsetninger). Vil si mange foreldre sliter generelt med oppdragelse. Når det gjelder barna: manglende respekt. 

Jeg liker ikke denne utviklingen og er veldig nyskjerrig på hva slags mennesker dagens foreldre oppdrar(vil gjerne hoppe inn og framtiden og se ringvirkningen av dette). 

Sier ikke dette gjelder alle foreldre såklart, men skremmende mange!

Anonymkode: 4a750...a55

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i barnehagen og det er ganske mange foreldre som sliter med grensesetting(uansett forutsetninger). Vil si mange foreldre sliter generelt med oppdragelse. Når det gjelder barna: manglende respekt. 

Jeg liker ikke denne utviklingen og er veldig nyskjerrig på hva slags mennesker dagens foreldre oppdrar(vil gjerne hoppe inn og framtiden og se ringvirkningen av dette). 

Sier ikke dette gjelder alle foreldre såklart, men skremmende mange!

Anonymkode: 4a750...a55

Er interessert i å høre flere av betraktningene dine, siden du jobber med barn. 

Selv er vi blanda forhold; jeg er fra svært streng bakgrunn, partner er fra langt mer avslappa bakgrunn. Vi er svært uenig om oppdragelse. Han skjemmer bort ungen, jeg setter tydelige krav på de viktigste områder (kan ikke få til alt på en gang siden barnet er så lite, er tanken, da). Hittil fått tilbakemelding om at barnet er rolig, trygg og relativt enkel å ha med å gjøre. Men herregud som det koster å sette grenser! Jeg skjønner godt at mange ikke orker, men man gjør barnet sitt en bjørnetjeneste, da...

Sånn ellers, som en som har med folk fra virkelig ressursvake i belasta bydeler til beste vestkantfolk, er min observasjon at folk med lite overskudd setter lite grenser. Det kan vel så gjerne være lite grenser pga stor arbeidsmengde (på beste vestkant) til lite grenser fordi man er fattig og psykisk i kommunal leilighet.

Anonymkode: f6187...f53

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er interessert i å høre flere av betraktningene dine, siden du jobber med barn. 

Selv er vi blanda forhold; jeg er fra svært streng bakgrunn, partner er fra langt mer avslappa bakgrunn. Vi er svært uenig om oppdragelse. Han skjemmer bort ungen, jeg setter tydelige krav på de viktigste områder (kan ikke få til alt på en gang siden barnet er så lite, er tanken, da). Hittil fått tilbakemelding om at barnet er rolig, trygg og relativt enkel å ha med å gjøre. Men herregud som det koster å sette grenser! Jeg skjønner godt at mange ikke orker, men man gjør barnet sitt en bjørnetjeneste, da...

Sånn ellers, som en som har med folk fra virkelig ressursvake i belasta bydeler til beste vestkantfolk, er min observasjon at folk med lite overskudd setter lite grenser. Det kan vel så gjerne være lite grenser pga stor arbeidsmengde (på beste vestkant) til lite grenser fordi man er fattig og psykisk i kommunal leilighet.

Anonymkode: f6187...f53

Tro nok også at mange ikke orker å stå i det. De orker ikke gråt/sutring, de er redde hva andre tenker (enten personalet eller andre foreldrene) når barnet vræler på vei ut av barnehagen, de vet ikke bedre, de tror de har riktig tilnærmingsmåte, barna får altfor mange valg, de stilles ikke krav til barna og listen er lang.

Det er foreldrene som må vise at de er ansvarsfulle voksne som skaper trygge rammer og rutiner (ved blant annet å sette grenser ) for barna. 

Anonymkode: 4a750...a55

[Vera Vinge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sånn ellers, som en som har med folk fra virkelig ressursvake i belasta bydeler til beste vestkantfolk, er min observasjon at folk med lite overskudd setter lite grenser. Det kan vel så gjerne være lite grenser pga stor arbeidsmengde (på beste vestkant) til lite grenser fordi man er fattig og psykisk i kommunal leilighet.

Anonymkode: f6187...f53

Det tror jeg du har rett i. Og barn med lite genser blir ofte ganske slitsomme å være sammen med også, så det kan fort bli en ond sirkel. 

Mange jeg kjenner er nok opptatt av å ikke være strenge og sure, og også gode til å fokusere på det positive. Og det er jo i utgangspunktet bra, men jeg blir stadig overrasket over hvor mye villmannsoppførsel som ikke får foreldrene til å lee et øyelokk. Vet ikke om foreldrene ikke ser, ikke orker, ikke gidder eller ikke vet hvordan. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Det tror jeg du har rett i. Og barn med lite genser blir ofte ganske slitsomme å være sammen med også, så det kan fort bli en ond sirkel. 

Mange jeg kjenner er nok opptatt av å ikke være strenge og sure, og også gode til å fokusere på det positive. Og det er jo i utgangspunktet bra, men jeg blir stadig overrasket over hvor mye villmannsoppførsel som ikke får foreldrene til å lee et øyelokk. Vet ikke om foreldrene ikke ser, ikke orker, ikke gidder eller ikke vet hvordan. 

Kan det være at man rett og slett er litt forvirret over motstridende råd? Jeg syns det er kjempevanskelig å utøve god oppdragelse. Har lest så mye at jeg blir helt matt. Alt skal forklares, prates om og aksepteres: "Jeg skjønner at du er sint/lei deg/trøtt o.l., men sånn er det, derfor skal vi, osv.." Føler jeg må gjennom en analyse av hver enkelt situasjon før jeg sier noe, hver bidige gang(!) , hvis jeg skal være pedagogisk eller hva søren. Kan jeg ikke bare si det er slik fordi jeg sier det og ferdig snakka? Er livredd for å kjefte på ungene foran andre foreldre, eller gud forby barnehageansatte, fordi jeg ikke vil trå feil. 

Jeg tror det var litt enklere før. Hjemme hos oss var middag til samme klokkeslett hver dag, da hadde man med å være hjemme. Leksene skulle gjøres rett etter skolen, matpakken smøres om kvelden, klærne legges frem, ingen føtter på spisebordet, man satt pent til alle var ferdig å spise, osv. Det var et sett regler som var relativt enkle å forholde seg, slik var det jo bare. 

Anonymkode: 2ecc0...a10

[AnonymBruker]

Barn av barnehagelærere, lærere, sosionomer, spesialpedagoger.

Jeg er desverre kanskje en av de. 

Anonymkode: 49485...591

[AnonymBruker]

Det er alle typer foreldre. Ressurssterke, ressurssvake, midt på treet, norske, innvandrere, unge og gamle. Grunnen til at de sliter, og måten det arter seg på, er forskjellig, men utfallet er likt. 

Lærer

Anonymkode: f0ff5...480

[AnonymBruker]

Jeg tror enkelte foreldre vil ha det mest mulig behagelig som mulig, og orker ikke å ta opp kampen. 

Dette er de samme foreldrene som hiver ungene fortast mulig i barnehage, for det er viktig at de får "dyrke seg selv" De mener at barnehager klare å aktivisere ungene så mye mer enn de, og barnehager er sååå mye bedre får ungene enn at ungene er hjemme ( Nå snakker jeg om de ressurs sterke, som har mulighet å være lengre hjemme med barna) 

De foreldrene som prioterer egentid framfor tid med barna, og setter barna foran ipaden med en gang de er hjemme. 

Anonymkode: 9477f...ef8

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn av barnehagelærere, lærere, sosionomer, spesialpedagoger.

Jeg er desverre kanskje en av de. 

Anonymkode: 49485...591

Her er jeg faktisk uenig. Jeg er selv pedagog og har fra studietiden flere venninner som er pedagoger. Lærere, barnehagelærere og spesialpedagoger. Av alle de «ulike» pedagogene er det faktisk etter min mening barnehagelærere som har mest grenser hjemme. Som de selv sier så ser de virkelig hva som skjer med de barna som totalt mangler grenser. De blir ikke gode lekekamerater, de sliter når de møter motstand ol.

Anonymkode: f190b...16c

[AnonymBruker]

Alle typer foreldre i alle typer samfunnslag kan i våre dager slite med dette, det går ikke an å utkrystallisere enkelte grupper mer enn andre.

Jeg tror personlig det har noe med den massive informasjonsflyten via Internett og medier. Samt at synet på barn, utdanningssystem, oppvekst og barnevern har fått økt plass i samfunnsdebatten generelt. Barn er blitt viktigere enn hva de var, og det er veldig bra.

Men så er det kunsten eller evnen å kunne balansere fagkunnskap og forskning opp mot synsing basert på holdning, kultur og personlige erfaringer. Det er kanskje her man lett trår feil. Fagtekster og forskning om barn blir slengt ut over internettet, lest av både lærd og menig, tabloidisert av media og ender opp tildels tolket og kanskje forvrengt. Sammen med utrolig mye synsing, meninger og motsigelser.

De fleste foreldre har aldri vært foreldre før, og akkurat dette samfunnet har aldri vært levd før. Så man søker noe nyere og forbedret enn hva man selv vokste opp i. Søkende foreldre lar seg nok lett forlede også i ønsket om å fostre et sabla bra, trygt og balansert menneske.

Når de da leser mer eller mindre tabloide tekster, ofte tatt ut av sin faglige kontekst, om barns sårbarhet i fht metoder for grensesetting, at barn er født kompetente, om stresshormoner utløst av normalt hverdagsliv, om barns uforbeholdne rett til medvirkning (som gjerne misforstås som 'full medbestemmelse'), om viktigheten av at barn får utfolde hele seg til enhver tid og pris... Jeg synes ikke det er rart at det krøsser seg litt for flere.

Selv er jeg utdannet pedagog med lang fartstid i barnehage, og synes selv at det kan være forvirrende og vanskelig. 

Anonymkode: ad2eb...b8a

[AnonymBruker]

De som har vansker med å sette grenser for egne barn, er ofte oppvokst med ettergivende foreldre selv.

Anonymkode: 06afe...4c6

[kanelsnurr]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at man rett og slett er litt forvirret over motstridende råd? Jeg syns det er kjempevanskelig å utøve god oppdragelse. Har lest så mye at jeg blir helt matt. Alt skal forklares, prates om og aksepteres: "Jeg skjønner at du er sint/lei deg/trøtt o.l., men sånn er det, derfor skal vi, osv.." Føler jeg må gjennom en analyse av hver enkelt situasjon før jeg sier noe, hver bidige gang(!) , hvis jeg skal være pedagogisk eller hva søren. Kan jeg ikke bare si det er slik fordi jeg sier det og ferdig snakka? Er livredd for å kjefte på ungene foran andre foreldre, eller gud forby barnehageansatte, fordi jeg ikke vil trå feil. 

Anonymkode: 2ecc0...a10

Det avsnittet her var akkurat mine tanker (bare bedre formulert enn jeg hadde klart). Hvis det er sånn, som noen i tråden hevder, at mange med høy utdanning strever meg grenser, så tror jeg dette er grunnen. Man har rett og slett en alt for akademisk tilnærming, leser alt for mye teori, og blir så opptatt av å "møte barnas følelser" at man rett og slett glemmer at noen ganger er det ok å bare si NEI. 

Pluss at det er så viktig for mange å fremstå som den perfekte "tio-mamma",  at man blir særlig overanalyserende når det er andre til stede. 

Endret 15. februar 2019 av kanelsnurr

[AnonymBruker]

Og så er det forskjell på barn. De foreldrene som har de mest krevende barna/barn som trenger mest grenser; vil nødvendigvis ha vanskeligere for å sette dem, fordi de må sette dem, hele tiden, i alle situasjoner, det hjelper ikke, de blir utslitt, de velger sine kamper, kanskje ikke det hjelper en gang, i hvert fall tar det flere år, osv.

Andre barn kan man snakke til én gang, eller bare vise ved eksempelets makt: vi takker, vi hører på voksne, vi maser ikke, vi rydder etter oss og: voila! Barna oppfører seg og foreldrene «er SÅ flinke til å sette grenser/oppdra». 

Anonymkode: fdf36...cd6

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og så er det forskjell på barn. De foreldrene som har de mest krevende barna/barn som trenger mest grenser; vil nødvendigvis ha vanskeligere for å sette dem, fordi de må sette dem, hele tiden, i alle situasjoner, det hjelper ikke, de blir utslitt, de velger sine kamper, kanskje ikke det hjelper en gang, i hvert fall tar det flere år, osv.

Andre barn kan man snakke til én gang, eller bare vise ved eksempelets makt: vi takker, vi hører på voksne, vi maser ikke, vi rydder etter oss og: voila! Barna oppfører seg og foreldrene «er SÅ flinke til å sette grenser/oppdra». 

Anonymkode: fdf36...cd6

Ja, dette!

Vi har to jenter, der eldste har ADHD og yngste er «frisk». Å oppdra dem er to helt forskjellige ting. Barnet med ADHD er slik du beskriver i starten av innlegget ditt, mens yngste er et «drømmebarn» når det gjelder å høre etter/oppføre seg. 

Vi jobber knallhard med oppdragelse og grensesetting, går på COS-kurs, og tar i mot all hjelp vi kan få.

Jeg er i tillegg pedagog, med mange års erfaring med barn/unge med både «dårlig» oppdragelse, diagnoser, utfordringer og alt mulig. Jeg har sett at de som sliter med oppdragelsen av sine barn, er «alle slags folk», altså både rike, fattige, par, enslige, unge, gamle, m.m. Det jeg kan se at de har felles, er ofte at de er ettergivende. De lar barna bestemme ting som barn ikke bør ha makt til å bestemme. 

Anonymkode: 725ce...0c0

[AnonymBruker]

På 15.2.2019 den 9.16, AnonymBruker skrev:

På skolen til barna våre er det ofte barn fra andre kulturer som ikke klarer å forholde seg til regler. Spesielt guttene. Det er mulig at gutter har så høy status i enkelte etniske grupper at de får frie tøyler hjemme, og sliter med å forholde seg til regler ute i samfunnet, og ikke har respekt for lærere. Det er relativt mange flyktningebarn og fremmedkulturelle barn på skolen "vår", omtrent 1/3 i hvert trinn.

Jeg tror mye av informasjonen på helsestasjonene om grensesetting er myntet på våre nye landsmenn.

Anonymkode: f4ebe...b52

Ut fra min erfaring, er det disse barna som mangler grensesetting: 

Barn 1: foreldrene er lærere, og mer opptatt av sosiale medier og selvdyrking enn barna 

Barn 2: barn av alenemor hvor far er mye borte. Mor har grei inntekt, og barnet får servert alt på sølvfat før å overkompensere for at far er mye borte 

Barn 3: mor er lege, far henter barnet i barnehage mens han snakker i telefon (!!)

Barn 4: diagnose, foreldre vet ikke hvordan håndtere barnet 

Barn 5: diagnose

Barn 6: skilte foreldre, med klovneforeldre på begge sidene 

Så.. årsakene er spredt 

Barn 5: 

Anonymkode: 61f15...37e

[AnonymBruker]

På 15.2.2019 den 21.28, AnonymBruker skrev:

Her er jeg faktisk uenig. Jeg er selv pedagog og har fra studietiden flere venninner som er pedagoger. Lærere, barnehagelærere og spesialpedagoger. Av alle de «ulike» pedagogene er det faktisk etter min mening barnehagelærere som har mest grenser hjemme. Som de selv sier så ser de virkelig hva som skjer med de barna som totalt mangler grenser. De blir ikke gode lekekamerater, de sliter når de møter motstand ol.

Anonymkode: f190b...16c

Signerer denne. Er barnehagelærer i barnehagen hvor barna mine går i. I tillegg til de åpenbare grunnene til å sette grenser føler jeg nesten min tillit som pedagog svekkes om jeg ikke setter grenser for barna mine, og jeg må være en rollemodell for de andre foreldrene som sliter med å sette grenser. Lar jeg 2 åringen min få bestemme at han ikke vil ha lue på ute på vinteren kan jeg ikke veilede andre foreldre i lignende situasjoner. 

Anonymkode: f24bf...b63

[AnonymBruker]

På 16. februar 2019 den 0.48, kanelsnurr skrev:

Det avsnittet her var akkurat mine tanker (bare bedre formulert enn jeg hadde klart). Hvis det er sånn, som noen i tråden hevder, at mange med høy utdanning strever meg grenser, så tror jeg dette er grunnen. Man har rett og slett en alt for akademisk tilnærming, leser alt for mye teori, og blir så opptatt av å "møte barnas følelser" at man rett og slett glemmer at noen ganger er det ok å bare si NEI. 

Pluss at det er så viktig for mange å fremstå som den perfekte "tio-mamma",  at man blir særlig overanalyserende når det er andre til stede. 

Jeg er enig. Jeg er barnehagelærer, og har ofte sett akkurat dette. Høyt utdannede foreldre som streber etter å gjøre alt "riktig og etter boka". De er så opptatt av å være pedagogiske og møte barnet på riktig måte, at de ser ut til å glemme at barnet trenger at foreldrene tar styringen og setter tydelige forutsigbare grenser. 

Denne type foreldre er ikke alltid så enkle å veilede heller, da de ofte mener at de vet best selv og ikke er mottagelige for råd og veiledning. 

Anonymkode: f74fe...e3a