Jeg prøver å ikke være bitter. Men fy så urettferdig

[AnonymBruker]

Etter jeg hoppet av flere studier etter flere forsøk, er over på AAP og behandlere vil ha meg på ufør så har det blitt tydeligere hvordan livet har vært og hvordan det er blitt...

Så grov omsorgssvikt at jeg har slitt med å skjønne det selv. Jeg klarer ikke av jobblivet, store utfordringer med det sosiale, trenger hjelp til å være med mine egne barn.

Og det er ikke min feil engang. Jeg fikk utdelt to foreldre som plukket meg fra hverandre og ødela meg helt. Og ingen ingen ingen plukket det opp. Helt til en dag en lærer så meg. Så dukket politiet og BUP opp.

Hvordan unngår man å bli bitter? Jeg vil være som alle andre, men jeg er ikke det... livet er vondt og vanskelig og jeg er egentlig en fryktelig sosial og utadvendt person. Men så innhentet fortiden meg og det gjør så innmari vondt. Jeg er helt ufør i ordets forstand - jeg får ikke til livet. Og det tok over 25 år før noen så meg og skjønte at det var noe galt.

Jeg har lyst å saksøke hele familien og omtrent alle andre som hørte meg, men nektet å se meg.

Jeg er redd for å bli bitter. Jeg vil ikke bli bitter. Jeg vil gjennom det. Men jeg er så sint og skuffa... 

Anonymkode: b32b4...d8e

[Amistad]

Det første jeg føler du trenger en noen å snakke med. En som kan hjelpe deg igjennom dette. En som sammen med deg kan finne veier som gjør at du en gang kan leve greit med det side om side med framtiden. 

Har du det ? Hvis ikke, så vil fastlegen din hjelpe deg med det. 

Husk, du er alltid tøffere enn du tror ❤️ 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter jeg hoppet av flere studier etter flere forsøk, er over på AAP og behandlere vil ha meg på ufør så har det blitt tydeligere hvordan livet har vært og hvordan det er blitt...

Så grov omsorgssvikt at jeg har slitt med å skjønne det selv. Jeg klarer ikke av jobblivet, store utfordringer med det sosiale, trenger hjelp til å være med mine egne barn.

Og det er ikke min feil engang. Jeg fikk utdelt to foreldre som plukket meg fra hverandre og ødela meg helt. Og ingen ingen ingen plukket det opp. Helt til en dag en lærer så meg. Så dukket politiet og BUP opp.

Hvordan unngår man å bli bitter? Jeg vil være som alle andre, men jeg er ikke det... livet er vondt og vanskelig og jeg er egentlig en fryktelig sosial og utadvendt person. Men så innhentet fortiden meg og det gjør så innmari vondt. Jeg er helt ufør i ordets forstand - jeg får ikke til livet. Og det tok over 25 år før noen så meg og skjønte at det var noe galt.

Jeg har lyst å saksøke hele familien og omtrent alle andre som hørte meg, men nektet å se meg.

Jeg er redd for å bli bitter. Jeg vil ikke bli bitter. Jeg vil gjennom det. Men jeg er så sint og skuffa... 

Anonymkode: b32b4...d8e

Uføretrygd er bare en økonomisk rettighet du har fordi jobben din i dag handler om deg selv. Det er jo på mange måter fint, å tjene penger på å jobbe med seg selv. Ingen kan få alt nå med en gang.

Anonymkode: 7e413...b9c

[AnonymBruker]

Du kan ikke endre fortiden. Men du har kontroll på fremtiden. Den er din. Ikke la fortiden definere deg som ødelagt i fremtiden. Din egen fremtid er det du selv som har kontroll over. 

Før du legger fra deg fortiden din vil det ikke skje noen endring.

Anonymkode: 8363b...716

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du kan ikke endre fortiden. Men du har kontroll på fremtiden. Den er din. Ikke la fortiden definere deg som ødelagt i fremtiden. Din egen fremtid er det du selv som har kontroll over. 

Før du legger fra deg fortiden din vil det ikke skje noen endring.

Anonymkode: 8363b...716

Enig med denne, men kanskje med en liten moderering; vær bitter! Hvis bitterhet er en følelse du kjenner sterkt på nå, så kjør på! Få det ut! Vær så bitter du bare orker, men gi det en rimelig tidsfrist. Ikke at du aldri kommer til å føle på bitterhet etter den satte datoen, men fra da av bør du fokusere på å se framover.

Bitterhet er nemlig veldig lite konstruktivt, men jeg har tro på å være ærlig med egne følelser og prøve å få det ut.

Og - du er sterkere enn du tror.

Hilsen student som er mye eldre enn deg, så toget er slett ikke gått for deg.

Anonymkode: c6647...3bf

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Amistad skrev:

Det første jeg føler du trenger en noen å snakke med. En som kan hjelpe deg igjennom dette. En som sammen med deg kan finne veier som gjør at du en gang kan leve greit med det side om side med framtiden. 

Har du det ? Hvis ikke, så vil fastlegen din hjelpe deg med det. 

Husk, du er alltid tøffere enn du tror ❤️ 

Har fått terapi i mange mange år, falt fort uten hos BUP og deretter privat. Nå har DPS hanket meg inn, og sender meg mellom min faste behandler jeg er tildelt der, og opp til akuttavdelingen. Ingen mene jeg hører hjemme noen av plassene - de er noe uenige 🤪

Har levd hele livet med bagasjen pakket vekk. Og har totalt møtt meg selv i døren.

Hvordan får andre det til...?

Anonymkode: b32b4...d8e

[MollyJones]

Vær bitter. Herregud, selvfølgelig er det bittert! 

Men bli ferdig. Sørg over det som er tatt fra deg. Og gå videre. Gi deg en tidsramme for hvor lenge du skal sørge. Så går du videre. Så planlegger du for hvor du vil være om fem år, om ti år. Hva trengs for å komme dit? Utdanning? Behandling? En drøm er et mål med en plan. Finn målet, legg planen og ta det dag for dag. Noen dager vil det kanskje glippe. Noen måneder vil det kanskje glippe, kanskje må du justere planen, men om du følger den jevnt og trutt - så kommer du en dag i mål. 

Jeg kom i mål. Det var JÆVLIG tungt. Jeg trudde aldri det skulle skje. Jeg gav opp tusen gangen. Men jeg kom meg i mål.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, MollyJones skrev:

Vær bitter. Herregud, selvfølgelig er det bittert! 

Men bli ferdig. Sørg over det som er tatt fra deg. Og gå videre. Gi deg en tidsramme for hvor lenge du skal sørge. Så går du videre. Så planlegger du for hvor du vil være om fem år, om ti år. Hva trengs for å komme dit? Utdanning? Behandling? En drøm er et mål med en plan. Finn målet, legg planen og ta det dag for dag. Noen dager vil det kanskje glippe. Noen måneder vil det kanskje glippe, kanskje må du justere planen, men om du følger den jevnt og trutt - så kommer du en dag i mål. 

Jeg kom i mål. Det var JÆVLIG tungt. Jeg trudde aldri det skulle skje. Jeg gav opp tusen gangen. Men jeg kom meg i mål.

Det er der jeg er nå! Frem og tilbake. Klar fir livet - klar for å gi faan. Jeg hadde mange mål, men alle glapp, jeg ble bare dårligere og dårligere. Nå er jeg heldig om jeg faan meg kan mobilisere en butikktur!! Kjenner ikke meg selv igjen.

Er så redd jeg aldri kommer i mål. Akkurat nå ser det så svart ut at jeg vet ikke. Jeg vet flere har klart det. Samtidig vet jeg mange som deler min historie ikke har klart seg veldig bra heller...

Anonymkode: b32b4...d8e

[AnonymBruker]

Fortiden kan du ikke endre. Og kanskje noen andre har gjort deg urett. Men det er bare DU som kan ta tak i livet ditt NÅ. Hvis du graver deg enda dypere ned i bitterhet og selvmedlidenhet enn du allerede gjør, så går det kun utover DEG og BARNA dine.

Ta deg sammen! For din skyld og for barna!

DU må gjøre det selv!

Anonymkode: 1eda5...0a4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Fortiden kan du ikke endre. Og kanskje noen andre har gjort deg urett. Men det er bare DU som kan ta tak i livet ditt NÅ. Hvis du graver deg enda dypere ned i bitterhet og selvmedlidenhet enn du allerede gjør, så går det kun utover DEG og BARNA dine.

Ta deg sammen! For din skyld og for barna!

DU må gjøre det selv!

Anonymkode: 1eda5...0a4

Jeg tok meg sammen hele livet. Det gjorde meg veldig dårlig...

Det er ikke det at jeg ikke vet alt det her. Jeg bare makter ikke gjennomføre det, jeg er tynget av sorg og maktesløshet...

Anonymkode: b32b4...d8e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har fått terapi i mange mange år, falt fort uten hos BUP og deretter privat. Nå har DPS hanket meg inn, og sender meg mellom min faste behandler jeg er tildelt der, og opp til akuttavdelingen. Ingen mene jeg hører hjemme noen av plassene - de er noe uenige 🤪

Har levd hele livet med bagasjen pakket vekk. Og har totalt møtt meg selv i døren.

Hvordan får andre det til...?

Anonymkode: b32b4...d8e

Min venninne sa noe veldig lurt til meg iallefall. Å fokusere på fortiden er omtrent det samme som å gå med ett gigantisk speil på nesetippen. Når du hele tiden ser alt som skjer bak deg så klarer du ikke å se hvor du går. Du må flytte fokuset ditt for å komme deg fremover.

Få bort speilet og se det som venter deg. Du får aldri endret fortiden din. Men du kan endre hvordan den påvirker deg.

Anonymkode: 8363b...716

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min venninne sa noe veldig lurt til meg iallefall. Å fokusere på fortiden er omtrent det samme som å gå med ett gigantisk speil på nesetippen. Når du hele tiden ser alt som skjer bak deg så klarer du ikke å se hvor du går. Du må flytte fokuset ditt for å komme deg fremover.

Få bort speilet og se det som venter deg. Du får aldri endret fortiden din. Men du kan endre hvordan den påvirker deg.

Anonymkode: 8363b...716

Er akkurat det jeg VIL! Men jeg tror ikke fortiden er bearbeidet. 

Anonymkode: b32b4...d8e

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Sender deg en god klem 

Jeg vet at dette er beintøft. Sorgen i en slik situasjon er ekstrem, så jeg føler med deg. Håper du får god hjelp til å bearbeide. Ta imot all hjelpen du kan få 

[MollyJones]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er der jeg er nå! Frem og tilbake. Klar fir livet - klar for å gi faan. Jeg hadde mange mål, men alle glapp, jeg ble bare dårligere og dårligere. Nå er jeg heldig om jeg faan meg kan mobilisere en butikktur!! Kjenner ikke meg selv igjen.

Er så redd jeg aldri kommer i mål. Akkurat nå ser det så svart ut at jeg vet ikke. Jeg vet flere har klart det. Samtidig vet jeg mange som deler min historie ikke har klart seg veldig bra heller...

Anonymkode: b32b4...d8e

Hva er målet ditt? Utdannelse? Barn? Skrive diktbok? Stille ut bilder? En stabil jobb? 

Ansvarsgruppemøte og individuell plan. 

Finn mål. Hvem er ansvarlig for hva? Trenger du hjelp med gjeld. Med å komme i utdannelse, å få bukt med angsten. 

Systematisk, jevnt og trutt. Og selvfølgelig mye vanskeligere enn jeg får det til å virke.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fortiden kan du ikke endre. Og kanskje noen andre har gjort deg urett. Men det er bare DU som kan ta tak i livet ditt NÅ. Hvis du graver deg enda dypere ned i bitterhet og selvmedlidenhet enn du allerede gjør, så går det kun utover DEG og BARNA dine.

Ta deg sammen! For din skyld og for barna!

DU må gjøre det selv!

Anonymkode: 1eda5...0a4

Utrolig at noen kan be TS ta seg sammen i den situasjonen hun er i. 😳 Ikke hør på det! 

Det som hjelper er ikke å ta seg sammen og undertrykke sorgen enda mer. Den må bearbeides og føles, man må få kontakt med egne følelser og la seg være rasende og sørgende. Dette er en prosess som tar LANG tid, men i samråd med psykiatrien kan man få det bedre og lære seg å forholde seg til det som har vært og ikke unngå alt som trigger sorgen. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er akkurat det jeg VIL! Men jeg tror ikke fortiden er bearbeidet. 

Anonymkode: b32b4...d8e

Hvorfor må du bearbeide det? Du må akseptere den. Å akseptere fortiden og å tilgi fortiden er to forskjellige ting. Fokuser på det enkleste som er aksept. Det som har skjedd har skjedd og det kan ikke endres. Fortiden er helt utenfor din kontroll.

Anonymkode: 8363b...716

[AnonymBruker]

7 minutter siden, MollyJones skrev:

Hva er målet ditt? Utdannelse? Barn? Skrive diktbok? Stille ut bilder? En stabil jobb? 

Ansvarsgruppemøte og individuell plan. 

Finn mål. Hvem er ansvarlig for hva? Trenger du hjelp med gjeld. Med å komme i utdannelse, å få bukt med angsten. 

Systematisk, jevnt og trutt. Og selvfølgelig mye vanskeligere enn jeg får det til å virke.

Målet er egentlig bare å komme gjennom hverdagen og klare å være med ungene. Noe langsiktig mål er for tiden totalt umulig... men er delmål er å orke å trene igjen, stabilisere. Nyte livet, slappe av i det.

Utdannelse orker jeg ikke tenke på på lenge. Gjeld har jeg ikke, men har svidd av alle sparepengene (bipolar bl.a).

Jeg vil egentlig bare ha det godt i livet. Det hadde vært fryktelig godt å klare å jobbe til slutt. Men noen dager er jeg redd jeg aldri vil bli så frisk... uten at jeg helt forstår hvorfor. Jeg har betalt masse masse skattepenger hittil, og det er ingen god følelse å føle seg så uproduktiv... vanskelig å akseptere. 

Anonymkode: b32b4...d8e

[lokmeister2016]

Vet hvordan de er of ha en tøff barndom du ER depromert .. jeg har selv hatt en jevlig oppvekst I fosterhjem sa og si bodd på gata, uten penger eller noe.. idag har Jeg de my bedre en før ,jeg har funnet en memong me liver , har en forlovede som elskee Meg, du må begynne og komme deg ut av offer rollen og depressjon, ta Tak I livet ditt, tilgi foetiden og deg selv , begynne me noe du liker , ta konrakr me gammle venner? Har du ingen I familie til støtte? Bare send Meg pm

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du bearbeide det? Du må akseptere den. Å akseptere fortiden og å tilgi fortiden er to forskjellige ting. Fokuser på det enkleste som er aksept. Det som har skjedd har skjedd og det kan ikke endres. Fortiden er helt utenfor din kontroll.

Anonymkode: 8363b...716

For å komme videre må det bearbeides. Men det er mange måter å gjøre det på. Jeg sitter fast i mange mønstre og klarer ikke være trygg og rasjonell og logisk fordi deler av meg lever enda som det barnet. Kommer ikke ut av det. Masse greier. Som tar tid å jobbe med, har jeg skjønt.

Fortiden klarer jeg per nå ikke bare akseptere. Jeg har nettopp forstått at den har ødelagt her og nå for meg. Og jeg har plutselig skjønt at det ikke var min feil. Mye å svelge. 

Anonymkode: b32b4...d8e

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du bearbeide det? Du må akseptere den. Å akseptere fortiden og å tilgi fortiden er to forskjellige ting. Fokuser på det enkleste som er aksept. Det som har skjedd har skjedd og det kan ikke endres. Fortiden er helt utenfor din kontroll.

Anonymkode: 8363b...716

TS må bearbeide det fordi hun har opplevd alvorlige traumer som gjør at hun trenger langvarig hjelp for å få det bedre. At hun er tynget av sorg, bitterhet, sinne og smerte vise at det ligger masse følelser der som ikke er ferdig forløste.