Rømme hjemmefra

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg fylte 18, og siden det har jeg bare hatt angst og selvmordstanker fra morgen til kveld. Jeg kommer ikke fra Norge, men et land der kvinner ikke er fullt likestilte. Jeg skal ikke gå inn i detaljene, men dette ødelegger for livet mitt og jeg føler ingen glede for framtiden min. Kvinner i min kultur skal alltid giftes bort, og ofte til menn som banker dem og mishandler dem. En ugift kvinne skal ikke bo noe annet sted enn hjemme, og det er også derfor jeg aldri hatt fått være med på hytteturer, camping, overnatting og lengre klasseturer med vennene mine. De skal heller ikke reise til utlandet uten far/mann. Jeg vil ikke leve livet mitt slikt. Jeg spiser knapt og går ned i vekt hele tiden, og det hjelper ikke at familien min ikke støtter meg. De undertrykker meg for at jeg isolerer meg selv og ikke har venner lenger, for at jeg er så tynn nå, for at jeg har ambisjoner som de ikke er enige med fordi det ikke er vanlig for kulturen vår. Jeg gjemmer meg og spiser lunsj i toalettene på skolen, for jeg er blitt så engstelig at jeg hele tiden er kald. Alt jeg vil er å ta valg for meg selv, gjøre ting som bringer meg glede og sånn og ha håp for framtiden, men de forteller meg at det er urealistisk for kvinner fra mitt land. Jeg prøver ikke engang på skolen, og tør ikke drømme stort i karrierelivet når de minner meg på at sluttresultatet blir det samme. Jeg må gifte meg, få barn og orke at mannen min har mulighet til å misbruke meg. Faren min er voldelig, men vi snakker ikke om det engang. Jeg er på gråten når som helst på dagtid, og tør ikke ta livet mitt for de elsker meg virkelig. Jeg skulle bare ønske de kunne hate meg så jeg kunne dratt min vei uten å ha dårlig samvittighet. Vurderer nå å rømme til utlandet, men er livredd for at jeg vil ende opp i gatene eller at noen vil utnytte meg. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 9600e...00c

[Luppa]

Går du på vgs? Kan du snakke med en lærer eller helsesøster? Du må finne noen som du kan fortelle dette til, du kan for eksempel vise dem det innlegget du har skrevet her hvis du synes det er vanskelig å snakke om. Eventuelt kan du ringe alarmtelefonen for barn og unge på 116 111 - de har åpent i hele kveld (fram til 08 i morgen tidlig). 

Det viktigste er at du forteller dette til noen - det er hjelp å få, og du skal ikke trenge å rømme til utlandet eller ta livet ditt. Sender deg en stor klem!

[Perelandra]

Hei! Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, moderator